Trenger journalistikken journalister?

Blir enkeltjournalisten hovedperson i fremtidens journalistikk? Eller overflødig? Det var temaet på årets konferanse om nettjournalistikk, NONA13.

Opprinnelig publisert på BM-Bloggen

Foto: Tatt av Cecilie Staude på konferansen og delt på Twitter

- Jeg er et levende eksempel på at det lønner seg å bygge seg selv opp som en personlig merkevare, sa Silje Pedersen på den årlige konferansen til Norwegian Online News Association, 5. juni 2013. Pedersen er moteredaktør i KK, men også blogger, tvitrer og ivrig bruker av Instagram – og overalt kaller hun seg MoteSilje.

Temaet på konferansen var “Nye journalistroller”. Skal journalister bygge egen merkevare uavhengig av etablerte mediehus? Det mener i hvert fall Pedersen, og på konferansen fikk hun støtte fra høyskolelektor Cecilie Staude, som holdt foredraget «Slik bygger du deg selv som merkevare i sosiale medier».

Merkevarebygging gjelder nemlig mer enn mote. Bylinebildene vokser i nett og papir. Samtidig er norske journalister aktive på Twitter, hvor de debatterer saker, mottar tips og bygger opp seg selv. Da jeg fortsatt gikk på journalisthøyskolen, var det bloggen som skaffet meg mitt første vikariat, og jeg fikk skryt i timen fordi jeg hadde lykkes i å bygge egen merkevare. Nå har personlig merkevarebygging kommet på pensum i faget media allerede på videregående skole.

Det handler ikke (bare) om at journalister egentlig vil bli kjendiser. Journalist-branding er i stor grad en konsekvens av et arbeidsmarked preget av korte vikariater, frykt for oppsigelser og journalister som jobber frilans fordi de må. For selv i dette pressede arbeidsmarkedet kan gode skribenter, fotografer og nyhetsjegere bruke internett til å publisere uten redaksjon.

Evnen til å klare seg uten redaksjon gjenspeiler også journalistenes rolle innenfor redaksjonene – spesielt i nettaviser. Journalistene finner informasjon, intervjuer kilder, fotograferer og redigerer bilder, korrekturleser og publiserer helt selv – før redaktøren har fått med seg noe som helst. Og det fungerer, ifølge Arve Bartnes, som var på NONA-konferansen for å snakke om Dagbladets live-dekning på nett.

Rolleforvirringen fungerer for mediehusene, men den forvirrer journalistene. For hva er egentlig arbeidsbeskrivelsen til fremtidens journalister? For å sitere konferansens program:

Blir tradisjonelle medier plattformer for individuelt talent? Får vi mediehus uten egen stab, med individuelle stjerner på frilanskontrakter? Eller er det stikk motsatt?

For kanskje vi snart ikke trenger journalister i det hele tatt. For noen er journalistrollen allerede endret til en slags byline-løs under-redaktør som klipper sammen info fra lesere, pressemeldinger, andre aviser og sosiale medier. Mediehus oppfordrer leserne til å sende inn bilder og tekst selv. Algoritmer kan for lengst redigere forsider – det har Trapit og paper.li vist. Verktøy som Storyful og Storify setter sammen multimediafortellinger basert på innhold fra sosiale medier.

Snart kan roboter til og med ta over en del av skrivingen. Da er det ikke så mye igjen av journalistrollen.

- Jo da, det er det, mente Richard Sambrook.

Sambrook, dagens key note speaker, er direktør for Cardiff School of Journalism, med 30 års erfaring fra BBC. Hans budskap var tydelig: det viktigste i journalistrollen er uforandret.

Journalistens jobb er fortsatt å samle informasjon fra ulike kilder, sjekke fakta og sette ting i sammenheng, ifølge Sambrook: ”Verden har mer informasjon, og ferdigheter som samling, vurdering, redigering og produsering blir derfor mer verdifulle, ikke mindre.”

Leserne har alltid samlet sett visst mer enn den enkelte journalist. Forskjellen er at de nå lettere kan publisere selv. Det innebærer ingen grunnleggende endring i forholdet mellom journalist og kilde – samtalen skjer bare over internett i stedet for over en øl.

Derfor er journalistenes merkevarebygging en indirekte form for kildepleie. Profiler i sosiale medier gir leseren et innblikk i hvem mediefolk er. Det gir både økt tillit og flere kanaler for kommunikasjon mellom kilde og journalist. Journalister som oppfører seg dårlig, kan få kjeft direkte i sosiale medier. Konfliktene trenger ikke lenger være mellom leser og mediehus via PFU – de kan gå leser vs. enkeltjournalist via sosiale medier.

Har du bygget opp en personlig merkevare uavhengig av et mediehus, kan du også miste den helt selv.

OM NONA:
Norwegian Online News Association er en organisasjon for de som jobber med nyheter på nett: journalister, redaktører, bloggere, redigerer, programmere og så videre. NONA gir «netthodene» et møtested ved å arrangere flere debatter og faglige treff i året, inkludert en årlig heldagskonferanse. Oppdateringer fra konferansen ble samlet med Storify her.

Les også:

• Aviser dør – lenge leve journalistene
• Journalist i sosiale medier

Jenteblogging og blogging ellers

Sitatet er fra Elisabeth Eide, medieforsker og professor ved Institutt for journalistikk og medier på Høgskolen i Oslo og Akershus, sitert i en sak om nettdebatt, avisdebatt og kvinner i A-Magasinet 7.juni 2013. 

Jeg leser mange forskjellige typer blogger, men det er gjerne sånn at enten er det åpenbart at bloggeren er kvinne, eller så kunne bloggeren vært enten mann eller kvinne. Og i det siste tilfellet er bloggeren vanligvis en mann.*

Temaer som blir tatt opp i bloggposter jeg nettopp leste: neglelakk, mobiltelefoner, øl, burger, big data, 3-D-printede våpen, betalingsmodeller for journalistikk, næringspolitikk, barneoppdragelse. Gjett hvilke to som var skrevet av en kvinne.

Jeg liker alle disse bloggene, og jeg liker kombinasjonen av informasjon jeg får når jeg scroller nedover RSS-feeden min (nå i Bloglines). De kvinnelige bloggerne jeg leser som blogger om mote eller interiør, blogger stort sett om noe annet også, men ikke alltid,  Men det får meg til å lure på noe:

Neglelakk angår langt flere kvinner enn menn. Jeg har ingen problemer med at mannlige bloggere styrer unna innlegg om de nyeste fargene. Men både kvinner og menn har bruk for mobiltelefon, øl og burger, for ikke å snakke om næringspolitikk og oppdragelse.

Så finnes det noen guttebloggtemaer som jentene i hovedsak ikke gidder å lese eller skrive om? Finnes det guttebloggere som leses av gutteblogglesere? Eller er det sånn at det finnes temaer for jenter og temaer for mennesker?

Les også:

• Hvorfor jeg ikke vil lese jentetemaer
• Gutter er ikke smartere enn jenter, bare latere
• Feminism? – Mitt forsøk på å forklare feminisme for meg selv.
• Dagens blogger: Iskwew – En kvinnelig blogger som ikke mener femisme betyr å snakke om feminisme hele tiden

*Nå mener jeg ikke “Enten har de bylinebilde eller ikke,” Jeg vet nesten alltid om jeg leser en mannlig eller kvinnelig skribent, fordi de har navn.

Oslo-favoritt: Pals

I Rosenborggata 9 ved Bislett ligger fabrikkutsalget til grossisten Pals. Litt bortgjemt i en bakgård kan du kjøpe kaffebønner, pålegg, sjokolade, te, sukkerbiter og mye annet som du kan forvente at grossisten til caféer, bakerier og storhusholdning selger. Og du kan kjøpe det i store kvanta til relativt små summer.

Du har sannsynligvis drukket kaffe fra Pals på café, bakeri, restaurant eller jobb. Jeg kjøper ofte kilosposer med espressobønner på Pals. Da jeg først oppdaget Pals (via Jorunn og Eirik) visste jeg ikke om andre butikker i Oslo som solgte hele bønner. Alternativet til Pals var Kaffebrenneriet og Stockfleth’s. Siden har det blitt enklere å skaffe kaffebønner i vanlig matbutikker, men jeg har fortsatt ikke funnet noe matbutikkalternativ som matcher Pals på kvalitet per pris.

Er det like superfantastisk som en kvart kilo bønner fra for eksempel Tim Wendelboe? Nei, men superfantastiske kaffebarbønner koster 2-4 ganger så mye som Pals-bønner. Derfor har Pals’ kaffe blitt en viktig del av min hverdag.

Kaffe, og kjempekrukker med pesto:

Bildet av fabrikkutsalget er lånt av Pals’ nettside, og frokosten min har jeg fotografert selv, for det er sånn man gjør på Instagram.

Links according to Julie

In the month of May…

WordPress turned 10 years old! I still recommend this platform to any blogger who asks me.

The Tumblr “Get off my slot” was started, giving all you non-dancers some insight into how being a West Coast Swing dancer feels – really, what my life is like.

Parents of Reddit exchanged sometimes terrifying stories of creepy things their children do.

The French finally came up with a word for what we call French kissing.

I found this list of words that are almost (but not quite) forgotten. They are totally Englishable (or possibly Norwegianable).

Emma Coats, previously Pixar’s story artist shared some useful story-writing tips.

This blog post inspired me to say certain things more often.

With one month to go before I lose Google Reader, I bought a Premium subscription to NewsBlur. So far, I’m happy about that.

I signed up for Instagram. I know, I know, better late than never. Still don’t know if I’ll really find any good use for this, but I need to know how it works beyond just reading about it. Feel free to follow me. Just like on Twitter, I’m called julierandersen

 

Norskspråklig bonus:

Min kollega Marius Parmann blogget om hvordan en god kommunikasjonskampanje har reddet mange liv.

Du trenger ikke svare på om du er gravid bare fordi du ikke drikker på fest.

Iphone har dårlig dekning.

Og husk at du er offentlig i sosiale medier. Bare aksepter det.

Image source

Facebook er ikke dødt, bare kjedelig

For tenåringer er Facebook blitt som epost: nyttig, men kjedelig.

Først publisert på BM-Bloggen. Jeg har altså blogget på jobben, for jobben. Kan jeg kalle meg proff blogger?

«Facebook er ikke kult lenger.» Det var forklaringen Blake Ross ga, da han sluttet i jobben som Director of Product for Facebook. Kanskje han bare tullet, men kanskje det var litt alvor i det også. Facebook innrømmer selv at de mister unge brukere til andre plattformer, for eksempel Instagram – ikke rart Facebook nå har kjøpt denne tidligere konkurrenten. ”The age of the brag is over”, skrev teknologimagasinet The Verge i mars. De mener at det rett og slett ikke er kult å skryte av seg selv og dele private detaljer på internett lenger.

I dag vil tenåringene heller legge ut bilder med Instagram, sende bilder med Snapchat eller til og med tvitre – de vil bare ikke bruke Facebook. Mister Facebook status som det viktigste sosiale nettverket?

Teknologijournalister og bloggere ser ut til å tro at de blir eksperter på ungdomskultur av å ha én samtale med én tenåring, og debatten har derfor vært preget av mangel på fakta. Nå har statistikk fra Pew Research Center ved Harvard gitt oss noe mer håndfaste tall for unge mellom 12 og 17 år. Deres tall er fortsatt basert på under 1000 respondenter, alle fra USA, men intervjuene med fokusgrupper gir interessante perspektiver. (Hele studien ligger her i PDF. ) Ser vi på tall fra TNS Gallup i tillegg, blir konklusjonen følgende: ro ned.

Det er ingenting som tyder på tenåringer har sluttet å dele bilder av seg selv og frokosten sin på internett. Og til tross for at de sier de ikke liker Facebook, blir de værende der likevel.

Facebook dominerer de andre plattformene fullstendig, målt i antall brukere. Nettstedet ønsker å være det ultimate altoppslukende sosiale nettverket, og de har i stor grad lyktes. Det er nettopp fordi Facebook er det mest omfattende sosiale nettverket, at det nå blir mindre populært hos de yngste.

Facebook er nemlig blitt en forlengelse av virkeligheten. Virkeligheten har mødre som trenger seg på, eks-bestevenninner som baksnakker, overlegne folk som er mer populære enn deg og reklame overalt. Det har Facebook også.

70 prosent av respondentene i Pew-undersøkelsen er venn med foreldrene sine på Facebook, og 30 prosent er venn med lærere.  De færreste gidder å dele Facebook-vennene sine inn i grupper med større eller mindre tilgang til informasjon. Vil de dele noe med en mindre gruppe, bruker de heller andre digitale plattformer som Instagram eller Twitter, hvor de har færre følgere.

I fokusgrupper klager tenåringene over hvor mange voksne som bruker Facebook. Men det er ikke aktuelt å logge seg av for godt – da går man glipp av for mye viktig informasjon.

Facebook har altså blitt som epost. Det er ikke spennende, og mange synes ikke engang det er hyggelig. Men det er fortsatt nyttig, og det vil det fortsette å være til det kommer et reelt alternativ. Foreløpig er det nemlig ekstremt upraktisk å arrangere fest via Snapchat.

Eller for å sitere en 15-årig amerikansk jente i en fokusgruppe:

“Honestly, Facebook at this point, I’m on it constantly but I hate it so much.”

 

Les også: Det eneste du trenger å vite om Facebook – en bloggpost fra gamle dager, eller 2007

Read this blog: Journey to the East

“Hello, my name is slut”. Not exactly the way most travel blog posts start. But my friend Alex Jungwirth, an Economics Lecturer at Soochow University in Suzhou, China, blogs about the weird sides of moving to a different continent. Like meeting a Chinese girl who decided her chosen English name should be Slut because she likes the “ssl…” sound (come to think of it, it is pretty).

Alex is amazingly intelligent (she’s working as a professor at age 21!). She’s also one of those great people you can discuss international political economics with while shopping for corsets.

I have no doubt she’ll continue to produce funny and insightful blog posts and add more to her list of Common Chinese Stereotypes. So head over to Journey to the East and make sure she has too many readers to quit her recently launched blog.

Så du tror du har senebetennelse?

“Pass deg så du ikke får senebetennelse…” har jeg fått høre mange ganger i løpet av de siste årene. Jo, takk, men hvordan? Jeg tar alle forholdsreglene: Mange små pauser, varierende sittestilling, bord og stol som kan heves og senkes, ergonomisk tastatur og mus, pulsvarmere og støttebandasjer om nødvendig. Men jobben min er å skrive. Jeg kan ikke møte opp på jobb hver dag, forvente full lønn og bare ikke jobbe.

“Jeg tror jeg har skrevet for mye; jeg tror jeg har jobbet for hardt; jeg har sikkert senebetennelse.” Jeg har hørt så veldig mange venner og bekjente klage over vondt i håndledd, skuldre og armer. Men alt for få av dem følger opp dette ved å gå til legen, og de som gjør det, får sannsynligvis høre “Du har nok jobbet for hardt og fått senebetennelse. Ta Voltaren.”

Senebetennelse er den fysiske versjonen av flink pike-syndromet:  Det er en merkelapp som settes på litt  for mye, og som stort sett sier “Du må gjøre mindre, all denne jobbingen er ikke bra for deg, og derfor er det din feil at du nå har vondt.” Diagnosen settes av venner og forbipasserende på de fleste tilfeller av “vondt i overkroppen hos mennesker som jobber med datamaskin”.

Da jeg tok gipsen av høyrearmen min for et par måneder siden, følte jeg meg presset til å begynne å jobbe fulltid igjen kort tid etter – ikke av arbeidsgiver, men av Legevakten. Jeg hadde jo tross alt bare brukket håndleddet, en bitteliten kroppsdel, og jeg hadde ikke vondt lenger. “De fleste går tilbake til full jobb med gipsen på” hadde en av legene på Legevakten sagt noen uker tidligere, så nå som jeg kunne se håndleddet mitt igjen, var det ikke aktuelt å være delvis sykemeldt i mer enn noen dager. Jeg fikk noen vage setninger om at det kunne være jeg merket at jeg ble litt sliten, men at jeg bare skulle “bruke armen som normalt.”

Jeg tror ikke legene tenkte over hva “normalt” er for en som jobber med tekst.

Fem uker i gips svekker styrken og bevegeligheten i håndleddet såpass at den må bygges opp igjen. Et forsøk på å bare bite tennene sammen og jobbe likevel førte til en måneds skrivepause.

Skrivepause på grunn av fysiske problemer har jeg vært gjennom før.  Når jeg vet hvordan det føles å ikke kunne bruke datamaskin, penn eller blyant i flere måneder i strekk, blir jeg frustrert over folk som bare finner seg i å ha vondt i hele overkroppen mens de fullfører masteroppgave eller jobber mot deadline. De trekker på de verkende skuldrene og sier at det er sånn det føles å “sitte for mye ved datamaskin”. Du trenger ikke akseptere at det er vondt å gjøre jobben din!

Huskeliste for skribenter (og andre som lever av å bruke hendene sine fort og nøyaktig)

1. Det er ikke meningen at du skal ha vondt i armene eller skuldrene når du kommer hjem fra jobb. Det er ikke ok å våkne om morgenen med vondt i håndledd. Hvis du synes det er vondt å skjære brød, pusse tenner eller legge ting i poser, er ikke det normalt. Du bør gjøre noe med det.

2. Finn ut hva som faktisk feiler deg. Du har ikke nødvendigvis senebetennelse bare fordi noen sier det. Senebetennelse er en av veldig mange ting som kan være galt med deg når det gjør vondt å skrive.

3. Ikke aksepter flink pike-stempelet. Kanskje du faktisk er overarbeidet, men det kan være mange andre grunner til at du har vondt. Ikke tenk at du må tåle smerte fordi du skriver “for mye”.

4. Du trenger hendene og armene dine. Kanskje jobben din er såpass stillesittende at du kan gjennomføre den med vondt i et kne eller en ankel. Men som skribent bruker du fingre, skuldre, håndledd og armer mer enn mange andre.

5. Vær sterk – og bli sterkere. Tren ryggen, skuldrene og armene. Rett deg opp og ha en god holdning. Klatring er visst veldig bra (jeg tør ikke belaste håndleddet så mye ennå, men jeg har lyst til å prøve). Dans er også bra for holdning. Men gjør også styrkeøvelser som trener skuldre, rygg og overarmer. Jeg bruker en pilatesstrikk og en “vekt” (en full halvlitersflaske med vann er 600 gram) og gjør øvelser fra fysioterapeuten min, og jeg merker at det hjelper.

6. Apropos fysioterapi: Pengene du bruker på å bli kvitt dette, er verdt det. Tenk hvor mye du vil tape i fremtiden på å ikke kunne skrive så fort og så mye som du vil.

7. Ta deg helt fri om nødvendig. Hvis “ta det med ro” betyr “sitte med hendene i fanget i  timevis og håpe smerten går over”, må du faktisk være sykemeldt. Fastlegen din kan masse, men du vet selv hva du gjør hver dag, og hvorvidt det gjør vondt. Kanskje du kunne ha jobbet som lege med den smerten du har, men ikke skribent.

Jeg passer på disse. Jeg trenger dem:

Foto 1: Jeg er modell med pulsvarmere laget av mamma. Kilde: Lena’s Knits and Pieces

Foto 2: Ukjent fotograf, fra en fest kort tid etter 17. mai 2011, og ja, det er hendene mine.

Writing again – update on the wrist situation

I disappeared from the internet, and all other forms of written communication for a few weeks, but now I’m back (hopefully for good). Here’s what happened:

I broke my wrist at the start of February (literally the first hour of February), giving my right wrist an extra bend (as you can see in the image). The doctors straightened that out (literally), and my arm was in a cast for five weeks. This was ok, with the upside being that the artwork friends and family members covered my lower right arm with, is about the closest my conservative, risk-averse skin will ever get to being tattooed. Downsides included being lopsided (heavier on  my right side, which made spins impossible), unusually tired (partially due to drugs) and greasy (washing my hair with my left hand was harder than I remembered.)

After working part-time most of the time my cast was on, I went back to work full-time less than a week after it came off. That turned out to be a mistake that resulted in pain and a full month of No Writing. Now I work three hours a day and do special exercises to strengthen my arm every day. And I can write again. In fact, I’m using blog posts and other non-work texts as physical exercise, in preparation for returning to work full-time.

This is the second time a wrist injury made me take an extended break from writing and the internet. I wrote a guest post on my friend Martine’s blog last time this happened: “Writing is an addiction I’m glad to have”

Frustrated

How to buy West Coast Swing shoes in Norway

English version of this post.

Non-dancing readers should of course learn some West Coast Swing as soon as possible. But in the meantime, read this instead: a blog post about the stupid things clueless people say when they buy dance shoes, written when I was a shop assistant at LaDanse.