According to Julie

Leave a comment

Pastellstilen på forsiden av D2

I går tok D2 opp hvordan ungdommen nå til dags vil kle seg “plain”, enkelt, praktisk, konservativt og likt.

Et av mine første blogginnlegg, da jeg selv var tenåring, handlet om denne klesstilen. Jeg kalte den pastell. Det betyr ikke at folk kler seg i pastellfarger, men at folk oppfører seg som pastellfarger: søte, uprovoserende, litt high-maintenance, men på en tilsynelatende diskré måte. Pastell er en ny variant av soss, som er mer opptatt av stil enn prislapp. Og den er neste provoserende i sin mangel på provosering.

Forsiden av D2 viser ungdomsskoleelever som kler seg konservativt og likt.

Les hele det opprinnelige blogginnlegget her

Da jeg selv gikk på ungdomsskolen i Lier, var normen Miss Sixty-bukser med korte t-skjorter til (ofte slik at øvre del av g-strengen syntes over buksekanten). Dette ble kombinert med store platåsko. Merkene viste at man hadde brukt mye penger (eller helst fått foreldrene til å bruke mye penger), mens synlig undertøy viste at man var tøff, sexy og opprørsk. Voksne gikk ikke slik.

Det er noe av det meste interessante med pastellstilen. De unge gjør ikke lenger opprør mot de voksne gjennom klær. Nå skal man kle seg som en mini-voksen.

I mellomtiden har den voksne moten blitt mer opptatt av klassisk kvalitet fremfor trender. I 2008 og 2009 dreide mye av motejournalistikken seg mot “investment dressing”: Kjøp selvsagt klær selv om det er finanskrise og du har mistet jobben, men kjøp kvalitet. Prangende merker eller skiftende trender er ikke noen god investering i nedgangstider. Men beige cashmere og svarte kvalitetsbukser er trygge, lure kjøp som kan forklares og rettferdiggjøres. Det er ikke rart dette nå får konsekvenser for ungdomsmoten.

De unge pastellene tilhører også “CV-generasjonen”, en gruppe unge som “vi voksne” er bekymret for fordi de er så motiverte. De er femten og kler seg så de alltid er klare til jobbintervju. Har det noen sammenheng med at de stadig blir fortalt at det er blitt vanskeligere å få en god jobb?

For all del, jeg setter pris på at jeg ikke trenger å se undertøyet til ungdomsskolejenter på bussen hele tiden. Jeg forstår godt at tenåringer ønsker seg store ullskjerf i nøytrale farger til jul. Men kan dere ikke ta noen vågale klesvalg innimellom? Tenk på det min lillesøster sa da hun var 14: “Det er jo nå jeg må kle meg som en fjortis og gjøre dumme klesvalg.” Beige og off-white passer veldig fint til knallrødt.

Her er den gamle bloggposten igjen. Man skulle tro jeg skrev denne pastellbloggposten i går


Leave a comment

Moselle: A backpack that fits my life

Moselle backpack from Côte et CielI do not travel light. Leaving the house without water, an umbrella, sunglasses and an extra sweater makes me feel unprepared and vulnerable. My wallet is usually stuffed with receipts, coffee shop loyalty cards and really random mementos (never cash though). I never know when I might need dance shoes. And although I chose my own laptop because it was lightweight, Burson-Marsteller did not take this into consideration when they chose my work computer.

So I tend to lug a lot of stuff around back and forth between the office, dance class and home. Several well-meaning adults have told me I should trade my shoulder-bags and briefcases for a backpack. But backpacks make me feel like a tourist, or a little girl on her way to school or someone who thinks they’re going hiking when really they’re just taking the tram to the office. I see those people every day, with their water-proof jackets and sensible shoes, dressing like their children. We call them “allværsjakker” in Norwegian, those unnaturally colorful, weatherproof tents that some people just wear with everything – and wearing a big backpack feels like a few steps away from joining the allværsjakke-enthusiasts.

I’ve blogged in Norwegian about the allværsjakke style rules

Call me a vain, superficial person, and I will respond that I actually need to look like an adult when I’m so often the youngest person in a meeting. And feeling like an adult on my way to the meeting helps.

Enter Moselle, the backpack my dad got me for Christmas last year, and which I still take to work every day. It is to a standard backpack what my white trench coat is to other people’s “allværsjakker” – the fancy, professional, feminine, French version.

Côte&Ciel / Moselle Backpack / Paris from Côte&Ciel on Vimeo.

This is what I love about it:

– It has room for a laptop (in an inner pocket designed for 11” to 13” computers), my dance shoes, and all the other things I think I might need during the day

– It doesn’t make me look like a hiker or a tourist – although the jury is still out on whether I look like a little girl going to school

– It’s lightweight, small and fits close to my back, so I can turn around on public transportation without hitting someone in the face. Just look at how flat it is when it’s empty:


– The color goes with everything I own

– The zipper is positioned to be slightly more of a challenge for pick-pockets, compared to most backpacks

– After spraying it with the same protection spray I use on my shoes, it has stayed water-proof for the past seven months – although I plan on respraying after this week’s downpour.

– My dad was really excited about giving it to me, so I think he put a lot of thought into it, and it’s feels good to really, really appreciate a gift

One drawback so far: the zipper is a bit weak.

Moselle is from the French company Côte et Ciel. They make other backpacks and bags that look nice too. They didn’t pay me to write this, and they have no idea I am doing so. I just want to spread the word about something I like – and answer the “Where did you get that?” question once and for all.

I won’t be offended if we match, but you could always get the black version.

Related post: Dressed for anything

Update: Well Dressed Dad appreciates stylish backpacks as well and has plenty of recommendations on his blog. One post mentions Côte et Ciel and includes a photo of the boring backpack look.

Leave a comment

How to REALLY live in a small space

Tips for “living in small spaces” and “furnishing tiny apartments” are all over my Pinterest. Sometimes these articles give you legitimately good tips for living in cramped quarters, like this one about a couple living in a 240 square foot apartment (that’s 22 square meters!) But I’ve found a lot of bloggers and journalists whose definition of small is very different from mine. Case in point: Apartment Therapy’s small spaces can be 850 square feet! That is not small.


I lived behind these bushes, in a 107 square foot (10 square meters) apartment in a basement in Paris back in 2008, and it was fine. Here’s advice for how to make it work:

Paris 2008 0461. Your space is three-dimensional.
Ceiling height matters, especially when square footage is low. Of course, this is kind of hard to change in your current small space, but it’s worth taking into account when you’re looking for a place to rent or buy. My Paris place had a high ceiling, which gave me more opportunity for storage, more light coming in through my window and more air. Use your vertical space.

2. Hang mirrors
Most of one wall of my tiny space was covered in mirrors, reflecting light and making the space feel bigger.

3. Make your furniture multi-task
I had a chest of drawers under the window, where the bottom drawers had clothing, and the upper drawers had kitchen supplies. I used the top as a kitchen counter. My table was also my nightstand. And of course, my bed was a sofa during the day.

4. There should be space under your bed.
If you can’t put anything under your bed, that bed is a stupid furniture choice for a small apartment. Under my bed, I stored a vacuum cleaner and two suitcases – one filled with the off-season clothes I wasn’t currently using, one filled with dirty clothes waiting to be taken to the laundromat.

5. Make conscious choices about what you need.
My partially furnished basement came with a television, but I gave it back to my landlady in exchange for a microwave. There is no room for excess stuff if you live in a closet.

6. Stick to a color scheme.
In one-room apartments, you will see all your stuff at once. An eclectic, artfully mismatched style will just look like clutter. So I took down the orange and green striped curtains that came with the place, chose one color – a denim-like blue – and made sure everything else I could see was neutral.

Paris 2008 047

7. Keep your space clean and tidy.
Drop one sweater on the floor and the entire place looks like a mess. Everything has a place and everything should be in it’s place. That means making storage options a priority.

8. Location matters.
The smaller the home, the more important the location. I made good use of the park across the street (Les Invalides) and all my local cafés. Living in a smaller space means you might end up spending more money on socializing at bars and restaurants rather than entertaining at home. But it also makes it easier to get up and do stuff on days off – like taking long walks. Spending a lazy Sunday in ten square meters just isn’t that appealing.

Paris 2008 049My first two weeks in Paris, I bought the following truly useful things:

Pretty storage boxes –I filled these with underwear and displayed them on shelves high up on my high ceiling, so that I could free up drawers for kitchen supplies

A big, sturdy, fairly dark-colored blanket that covered my bed – tossing this onto my bed every morning made me feel ok with people sitting on it in jeans while eating pastries.

Coffee cups and a big plate that matched the color of this blanket – making open shelving in the kitchen look less cluttered and more like a deliberate style choice.

I desperately missed having a full-sized kitchen, but other than that, I am surprised at how easily I adjusted to living in a walk-in closet. When I eventually moved back to 46 square meters in Oslo, it felt like living in a palace.


Check out my interior design board on Pinterest



Jeg har blogget i åtte år, og minstesøster mener fortsatt at en av mine første poster er den beste. Så siden jeg nå er på hyttetur igjen, kjører jeg en repost til ære for fantastiske lillesøster Jenny Marie (følg henne på Instagram!).

Denne ble opprinnelig publisert i september 2005:

I løpet av de siste fire månedene, har jeg vært på tre hytteturer. Totalt ukarakteristisk for meg. Jeg har dessuten misforstått hele hyttekonseptet, for i hvert av tilfellene dro jeg på hyttetur av motsatt grunn som den grunnen de fleste oppsøker hyttelivet for: jeg ville treffe mennesker og være sosial. Tidligere dro jeg på hytte som en ekte nordmann: for å være alene og drømme meg bort til en enklere tid da det ikke var behov for elektrisitet, sjampo eller andre mennesker. Min far undrer seg sikkert over hvor hyttefantasten ble av, og hvorfor hun er blitt erstattet av en blek jente som vet masse om kaffe, men lite om langrenn, og som er avhengig av både balsam og privatliv. Jeg mener fortsatt at en hytte med dusj ikke er en hytte og fjell med trær på ikke er ekte fjell, men alt dette er blitt redusert til teori, og i praksis kan jeg ikke lenger forstå at man skal måtte sitte i en fullstappet bil i fem timer for å samle tankene og dyrke ensomheten. Ensomhetsdyrking er langt enklere i en passelig stor café der alle menneskene er blitt enige om å la hverandre være i fred, enn i et lite hus der alle menneskene skal KOSE seg SAMMEN. Dessuten lukter det bedre i caféen.

Det jeg egentlig skulle snakke om, er mote, stil, image og litt om ord. Det er nemlig et særtrekk ved hytter, at man later som om man ikke er forfengelig når man drar til dem, men denne benektelsen av forfengelighet skjuler det faktum at det er en helt egen stil som gjelder på hyttetur. En hver fravikelse av denne stilen vil stemple deg, ikke som stilløs eller umoteriktig, men jålete og stresset. Man må altså følge en bestemt stil for å overbevise andre om at man ikke er opptatt av å ha en bestemt stil.

Kjennetegn ved “jeg-bryr-meg-da-ikke-om-stil-stilen”

  1. Nickers
  2. Gummistøvler
  3. Gigantisk ryggsekk
  4. Idrettstøy, evt. tur-i-skog-og-mark tøy

Fellestrekket ved disse er at de er stygge, og bare brukes i helt bestemte situasjoner. Man må altså kjøpe dem kun for dette bruk. Jeg vil påstå at jo mindre man bryr seg om stil og image, jo mindre penger vil man søke å bruke på stil og image. Et hvert plagg eller tilbehør med begrenset bruksområde, vil bli nedprioritert til fordel for flerbruksløsninger for å minimere antall innkjøp.Noen vil kanskje påstå at disse tingene som jeg lister over, er flerbruksting, siden de like godt kan brukes i byen som i skogen. Til det vil jeg si at ikke bare fungerer disse tingene dårlig i byen, de fungerer nesten ikke i skogen heller. Eksempler:

Nickers. Kan du se noe poeng i å gå med en kortere bukse fordi det er kaldt, altså å kle på seg mindre i kaldt vær?
Gummistøvler. Hvorfor velge glatte, kalde sko i regnvær når man kan impregnere vanlige joggesko?
Gigantisk ryggsekk. Akkurat dette er praktisk når store, tunge bører skal bæres i skog og mark og ENSOMHET, men har du prøvd gigantisk ryggsekk på t-banen eller i en klesbutikk? Ikke bare er det lett å velte ting og mennesker, man tar enorm plass og nærmest tigger lommetyver om å forsyne seg.
Idrettstøy. Hovedfunksjonen til slike, må være at de ikke hindrer kroppens naturlige bevegelse. Så lenge klær tilfredsstiller dette kravet, bør de være greie treningsklær. Men nei da, de skal i tillegg være kjøpt i en sportsbutikk. En stor og uformelig bomullsbukse fra H&M er ikke like egnet som en stor og uformelig bomullsbukse fra Nike. Og det er viktig å skille mellom den store og uformelige bomullsbuksen man bruker til yoga, den man bruker foran tven, den man bruker på treningssenter, den man bruker på hyttetur og den man bruker på gåtur som en del av hyttetur. Forstå det den som kan.

Det kan være jeg har gått glipp av viktig lærdom og innsikt, og enhver som forstår seg på hyttestilen, må gjerne forklare den for meg. I mellomtiden vil jeg sende ros til de av menneskene jeg var på Studenterhytte med som ikke hadde eksempelvis gigantisk sekk siden de nettopp hadde flyttet hjemmefra og ikke hadde prioritert å ha slike ting med begrenset bruksområde med seg inn på en ny og liten hybel. Med bysko, byjakker og bybager er det dere som er de virkelig ujålete hyttemenneskene. La meg også få med at sekken jeg hadde på ryggen, var lånt av mamma. Jeg eier ikke slikt.

hyttemote90-tallets hyttemote, vist frem av søstrene Andersen (fra venstre Helene, Julie og Jenny Marie)

Les også: Når hyttemote møter fransk mote

1 Comment

Hva har DU på deg på jobben? Gjesteblogging hos Tinteguri

Utfordret av Elin Ørjasæter, åpnet jeg klesskapet ved å notere og fotografere hva jeg valgte å gå med på jobb i én uke. Jeg fikk en ny respekt for “dagens outfit”-bloggere da jeg oppdaget hvor vanskelig det er å ta gode bilder av seg selv i speilet med mobilkamera. Jeg avslørte for meg selv at jeg er et vanedyr: I løpet av uken gikk jeg med to utgaver av samme t-skjorte, to av samme skjørt og to og av samme cardigan. Jeg fikk også tenkt litt gjennom stilforvirringen jeg opplever nå i overgangen fra masterstudiet til jobb som kommunikasjonsrådgiver.

Les innlegget i bloggen Tinteguri


P.S. Min Style-board på Pinterest er stadig oppdatert, men likevel ganske konstant: det går i nøytrale fargekombinasjoner med innslag av rødt, grønt eller blått, perler, blonder og prikker.

Les også:

Leave a comment

Gjesteblogg: Investering i estetisk kapital, forsøk 2

Bloggposten er skrevet av Geir Stene, eller @gstene, som vanligvis blogger på sin egen blogg. Den er et svar på posten om hvor mye tid jeg bruker på mitt utseende, eller hvor mye jeg investerer i "estetisk kapital".


Da Julie kom opp med ideen om å måle sin investering i ”estetisk kapital”, sånn i tidsbruk, tenkte jeg at det var egentlig morsomt. For hvor lang tid bruker jeg? Ikke særlig mye, tror jeg. Har ikke inntrykk av at jeg driver med så mye slikt. På den annen side, vi gjør så mye mer eller mindre ubevisst at det er neimen ikke lett å si. Derfor syntes jeg ideen var morsom, og jeg kom til å si at jammen skal jeg også gjøre det.

Uka har vært underlig. Sjelden har jeg tenkt så mye over hva jeg driver med av forfengelighetsgrunner, samtidig som jeg ikke ville gjøre mer enn hva jeg faktisk gjør ellers, bare fordi nå fokuserte jeg på hver eneste handling. Jeg har virkelig forsøkt å ikke å gjøre mer, eller mindre, enn det jeg vanligvis ville gjort i løpet av en vanlig gjennomsnittsuke.

Etter å ha plottet tallene inn (fra notat via iPhonen) i Excel er tallet mitt: 28.

Jeg brukte altså 28 min. i snitt gjennom de 7 dagene. Det er min ”estetiske kapital” eller forfengelighetstidsbruk om du vil.

Continue reading


Investering i estetisk kapital

erwin blumenfeld jean patchett january 1950Tallet er 69.

69 minutter om dagen, en drøy time altså, bruker jeg på mitt eget utseende.

Jeg kom frem til dette etter at Mari Mikkelsens masteroppgave Fordi jeg fortjener det ble tema for artikkel i D2 og kommentar i E24. Elin Ørjasæter skrev: "Hver manikyr, hver morgensminke og hver shoppingrunde tar tid. Den tiden kunne kvinner brukt til å løse differensialligninger, gå på pub med kolleger eller til å lære seg et nytt fremmedspråk. Er det rart kvinner ikke gjør karriere?" Mari Mikkelsen lanserte ideen om at tiden vi bruker på utseende er investering i vår estetiske kapital.

Jeg reagerte som den selvopptatte nerden jeg er.

I en uke tok jeg tiden hver gang jeg pusset tenner, planla antrekk, (vindus)shoppet klær eller sko, sminket meg, klippet meg eller fønet håret. Og innimellom leste jeg Mikkelsens oppgave. Jeg leste om "the attractive woman identity" som det er vanskelig å legge fra seg, og hvordan estetisk kapital byttes i alt fra innflytelse over venners smak til rabatter fra fremmede.

Det er forsket såpass lite på dette, at jeg ikke vet hvordan jeg ligger an i forhold til andre jenter. Jeg kan imidlertid konkludere med at jeg brukte fra 33 til 110 minutter om dagen, i en tilfeldig valgt uke, på mitt eget utseende. Den uken var jeg hos frisøren, jeg kjøpte sko og jeg dro ut på byen to ganger. Jeg snakket om utseende med både gutter og jenter.

Men jeg brukte 0 minutter på å bekymre meg for hvordan jeg så ut. Jeg tenkte aldri "Nå føler jeg meg stygg." Utseendet mitt var aldri et problem.

Det er en scene i masteroppgaven som omhandler hvor komplisert det er å velge strømpebukser. Hvor undertrykket jenter er som bruker tankekraft, tid og penger på et ubehagelig klesplagg som kanskje vil gjøre at vi ser tynnere ut i festkjole, men som revner første kvelden:

"Med strømpebukser får man jevnere farge på bena, de skjuler merker og de holder figuren "på plass". (…) Jeg gleder meg til å ta den av, før jeg i det hele tatt har fått den på."

Jeg kjenner meg ikke igjen, og jeg tror denne scenen skildrer nervøse jenters jakt på anerkjennelse, ikke strømpebukser. Usikre mennesker finner alltids noe å bekymre seg for. Dessverre. Blir du lei deg av å kjøpe strømpebukser, sitter sannsynligvis problemet i ditt hode.

self-esteem(Her oppdaget jeg at kunne ha skrevet et helt innlegg om strømper og strømpebukser, men det får være grenser for hva jeg skal utsette leserne mine for.)

Media rettet mot jenter er stort sett basert på å skape usikkerhet som gjør at vi lettere faller for reklame fra kosmetikk- og motebransjen. Men jeg vil nå hevde at jeg fortsatt har fri vilje.

Jeg er lei av å bli fortalt at jeg må bruke mer penger på utseendet mitt for å i det hele tatt se akseptabel ut. Men jeg er vel så lei av å bli fortalt at jeg er usikker, uselvstendig, jålete og ikke minst undertrykket fordi jeg bryr meg om klær. 

Les også:

For beskrivelsen av uken, les videre.

Continue reading