According to Julie

1 Comment

Derfor plager denne VG-forsiden meg

Jeg har stor respekt for VG. Spesielt etter at jeg skrev dette. I går ble jeg skuffet:

VGs forside. Hovedsak er "Sjampoduellen"

Var det virkelig disse sakene som vant over de andre på VG-desken natt til fredag? Det kommer jeg til å tenke på neste gang jeg ringer VG og forteller dem noe spennende en av mine kunder har gjort, og får høre at det ikke er interessant for VGs lesere.

Det er ingenting viktig på denne forsiden, i hvert fall ikke hvis du sammenligner med en del av de andre sakene i nyhetsbildet for tiden, spesielt utenriks. Viktighet er imidlertid subjektivt. Det som er vesentlig for ett publikum, er uvesentlig for et annet.

Så det er ikke bare VGs feil at forsiden er så banal. VGs papirforside skal forsøke å treffe så mange nordmenn som mulig. De fleste er oppriktig interessert i noe som er komplisert og spesifikt, enten det er innenfor utenriksnyheter, lokal politikk, kunst, litteratur, teknologiske innovasjoner eller noe helt annet. Men vi er ikke alle oppriktig interessert i de samme kompliserte tingene. Det vi har til felles, som et behov for å vaske oss på hodet, virker banalt i forhold.

Det plager meg mer at det ikke er noen nyheter på forsiden. Det er ingenting som er aktuelt i tid. Avisen kunne vært fra forrige uke, eller forrige måned.

Det er heller ingenting som er oppsiktsvekkende eller som skiller seg ut. Vi kunne funnet sjamposammenligning og raske mattips via Google-søk fremfor å lese VG.

Det som imidlertid irriterer meg aller mest, språknerd som jeg er, er at du ikke kan ha en duell mellom tolv sjampomerker. En duell er mellom to. Det ligger i ordet.


Apropos tabloid: LES DENNE BLOGGPOSTEN!!!

Hvis du vil vite hvordan jeg synes titler på nyheter bør skrives, har jeg blogget om det også.

Leave a comment

“Racism bad. Eat kale.” – Why Upworthy is noteworthy

Upworthy finds stuff – often, but not always, videos – on the internet, adds a longer-than-standard headline and gets lots and lots and lots of people to look at this stuff.

Here’s their front page today:

screenshot from

There’s something generally annoying about Upworthy. Maybe it’s their incessant nagging demanding that I like their Facebook page or maybe it’s their constant presence in my Facebook feed, whether I like them or not. Maybe it’s the same vague irritation I feel whenever anything becomes super-popular (yeah, there’s some hipster in my personality).

But as a communication geek, I have more reason to like Upworthy than dislike it.

One of Upworthy’s founders is Eli Pariser, the guy who wrote The Filter Bubble. It’s probably a good thing that one of the fastest-growing sites on the internet is founded by someone who thinks Google’s and Facebook’s content filtering algorithms could have scary consequences.

Upworthy’s mission is to “draw massive amounts of attention to the topics that really matter”. It’s hard to hate that. Upworthy uses all the tricks at their disposal to spread content they think is meaningful. They argue that the lowest common denominator when it comes to human beings browsing the internet is not sex, violence or sheer silliness, but “a human craving for righteousness”, to quote this New York Magazine article about the Upworthy team.

The whole NY Mag piece is worth reading, to get a behind-the-scenes view of how the Upworthy team works. In terms of readers, Upworthy is one of the fastest-growing sites in internet history, and more traditional news media are copying Upworthy’s methods for spreading information (from Washington Post’s Upworthy-inspired Know More to tweets that parody Upworthy’s headline style). This supposedly silly video-sharing site is doing what The New York Times says it cannot do right: Researching and testing headlines and other tools for spreading information, so that stories reach the biggest possible audience.

When I worked as a front page editor, I followed the principle that “Readers don’t mind being tricked into reading something worth their time.” If the actual story was good, I could break out every trick in the book (read: not at all written in any book I had access to. It’s not like there was a journalism school syllabus for online front page editing). At a business newssite, that could mean pictures of pretty women or furry animals (bear market = cute grizzly bear). But basically, the more in-depth and well-researched the story, the more tabloid I could go on the front page. I used tabloid as a verb, as in “tabloidizing” important facts and stories.

Upworthy follows this same principle. They’re using different – newer – ways of tabloidizing to spread messages they believe make the world a better place.

Here’s one of the most interesting paragraphs from the NY Mag article:

One curator shares the tip of trying to express the core point of the content in four words. Mordecai gives it a shot: “Racism bad. Eat kale.” Then he lets everyone in on his newest data discovery, which is that descriptive headlines—ones that tell you exactly what the content is—are starting to win out over Upworthy’s signature “curiosity gap” headlines, which tease you by withholding details. (“She Has a Horrifying Story to Tell. Except It Isn’t Actually True. Except It Actually Is True.”) How then, someone asks, have they been getting away with teasing headlines for so long? “Because people weren’t used to it,” says Mordecai. “Now everybody does it, and they do cartoon versions of ours.”


Today’s Upworthy front page shows that the headlines are adapting to this new discovery. On the surface, Upworthy seems to break most of the established headline-writing rules, but that’s mainly because their headlines are so long. They’re still doing what headlines are supposed to do: tell the reader why they should click on the link.

I’ll be following what Upworthy does going forward, to see how the new social media version of tabloidization develops.

Leave a comment

Where do all the girl geeks go?

Do we need more pink nail polish in tech newsrooms?

“Girls study tech and media, but they don’t become tech journalists. Where do the girls go?”

I’ve heard variations of this question hundreds of times. This time it was at a Girl Geek Dinner, where we discussed the lack of female journalists who specialize in technology. The question came from Beathe Due, dean of computer science at the University of Østfold, a school that actually offers a bachelor program in digital media production. There are plenty of girls at this program, and other tech-related educations around Norway – and the world. And girls outnumber guys at journalism school and in social media.

So why don’t more of these girls become tech journalists? Where do they go?

Continue reading


I guess I’m a social media expert

vintage social media

I am reluctantly accepting my fate as a social media expert.

Don’t worry, I’m not going to call myself a guru in my Twitter bio or anything, but I’ve stopped rolling my eyes when people introduce me as their expert source on Facebook or Instagram (“Have you seen my Instagram?” I shudder, but I keep it to myself). At first, being introduced as a social media expert made me feel like my boss had just said:

“This is Julie. She likes wearing clothes in her spare time, so we made her our stylist.”

Then I realized that I have actually gained some experience over the past decade or so, even if my Masters degree is in Economic History, not Digital Future.

Or to continue the metaphor, most people are more naked than I thought.

Continue reading


How to get me to pay for news

puppy and papers

I’ll buy news from a cute news vendor – Photo by Marco Monetti

Giving away news for free online has been called “the dumbest choice ever made by the media”. While that might be an exaggeration, I agree that giving away a product to the same people who were willing to pay for it, is a strange choice – and one that media execs have been attempting to remake over the past couple of years. But what about people who have never paid for news?

Back in 2006, Schibsted, a Norwegian media group with operations in 27 countries, was praised by The Economist as a great exception to the current media rule: despite giving away online news, they were making money during the transition to online. Today, all the Norwegian subscription-based Schibsted papers either make their readers pay for online news or they are about to start doing so.

I’ve been worried about this. Information should be free – not in the sense that it should cost me nothing, but in the sense that I should be able to access a variety of news sources, so that my view of the world is not coming from one source alone. If I have to pay per news source, I have an incentive to limit my news consumption, to let just one small group of people filter my world for me.

The great strength of online news is the possibility of aggregating across sources. I am willing to pay for that. I pay for NewsBlur, although it is far from my ideal RSS service. I would gladly have paid for Google Reader.

Today a representative of Schibsted came to Burson-Marsteller to discuss their ongoing digital strategies. I can’t go into detail on Schibsted’s future plans – but I can provide detail on what I want them to do.

So, Schibsted, here is the online news subscription I want to buy (as in with my money) from you:

Continue reading


I want to personalize my own online experience

girl geek dinners oslo

I just got back from a Girl Geek Dinner here in Oslo. As always after these events, my brain is full of ideas and thoughts about the internet, and my phone has been low on battery for a while. So after discussing Klout, Fanbooster, and statistics in social media for a few hours, I rushed home to my laptop to write a blog post/note of some of the thoughts that were going through my head. Here goes:

One of our discussions was about content filtering algorithms – like Facebook’s system for choosing what shows up in your news feed or Google’s algorithm for search results. On the one hand, these algorithms are tools to help us deal with the impossible amounts of info that our friends, ex-classmates and brands we once liked throw at us on a daily basis. On the other hand, they might trap us in a filter bubble, where we only see views we already agree with and only interact with people who are like us.

Some discussions, including to a certain extent the one the Girl Geeks (with a few Guy Guests) just had, make these two factors seem like a complete either/or dichotomy: an unfiltered stream of all information or a carefully curated selection. To me the ideal is fairly simple: I want a filtered internet, but I want to filter it myself.

I love being able to use digital media to filter the world, to view it the way I want to. I want to get recommendations from Twitter users I follow, bloggers I read, Facebook friends, even mass e-mails from my co-workers. I love that I can get my own mix of views on the world from sources I enjoy and trust, and that I have more options than one news network. 

Tools that let me filter my own content are great, and I wish there were more of them in online news sources. I would love to be able to check a little box that said “No sports news please” and another one that said “I don’t know who reality stars are, so I won’t click on stories about their sex lives no matter how hard you try.”

The difference between these options and algorithms is that the first are options. There is a huge difference between “You told us you like this, so we’re giving you more of it” and “For reasons we will never tell you, you will never see this content”.

Facebook doesn't care

Compared to pre-internet information segmentation, algorithm-based filtering is becoming both more invisible, harder to break out of and more difficult for actual word-reading, picture-viewing, link-clicking people to understand.

Many people decide for themselves that they have no interest in political views different from their own. But when they search the internet, and don’t see any of these offensive views, they should know why. It should be because they decided to filter something out of their lives, not because a company tricked them into thinking that something doesn’t exist.

Related posts:

Facebook illustration by Sean MacEntree, Creative Commons

If Girl Geek Dinners sounds interesting to you, see if there are events or other ways to get involved with this network in your area. If your area is Oslo, here’s the local network website – and you can join our Twitter discussions with #GGDO

1 Comment

Journalists wanted–while print media declines

Despite declining employment in legacy print media, journalists are still getting jobs. At least, according to Michael Mendel, who writes:

But remember this: Old industries can decline even as new jobs growth. In fact, the field of journalism is going through a massive innovative spurt that is creating jobs even as others are being destroyed. About a month ago I did a post on exactly this subject, where I looked at unpublished BLS data and help-wanted data from The Conference Board.  Here’s what I found:

  • Employment at newspapers is  down about 5% over the past year.
  • The number of help-wanted ads for “news analysts, reporters, and correspondents” is up 15% compared to a year ago.
  • More people are telling the BLS that they are working as a news analyst, reporter, or correspondent compared to a year ago.
  • Roughly half the want-ads for news analysts, reporters and correspondents contain the words ‘digital’, ‘internet’, ‘online’, or ‘mobile’.

Click here for more, including an interesting graph

It looks like my optimistic blogging while in journalism school was justified. Back then I wrote “Newspapers die – long live journalists”. I argued that young journalists with the right skills would come out of the crisis stronger – without the out-of-date habits of our older colleagues, but with a better understanding of the current and future environment.

These days, I have been officially over on the dark side for almost a year now, but I am using the very skills I was talking about: digital communication, willingness to adapt to change, and an understanding – or at least interest in attempting to understand – the journalism industry.

I think it’s going to be ok.


Article Marginal Revolution – Illustration from a 2010 Madewell campaign, via Refinery 29

Related posts: Newspapers die – long live journalists

Leave a comment

Trenger journalistikken journalister?

Blir enkeltjournalisten hovedperson i fremtidens journalistikk? Eller overflødig? Det var temaet på årets konferanse om nettjournalistikk, NONA13.

Opprinnelig publisert på BM-Bloggen

«Nye digitale journalistroller» var tema på NONA13 Foto: Cecilie Staude

Foto: Tatt av Cecilie Staude på konferansen og delt på Twitter

– Jeg er et levende eksempel på at det lønner seg å bygge seg selv opp som en personlig merkevare, sa Silje Pedersen på den årlige konferansen til Norwegian Online News Association, 5. juni 2013. Pedersen er moteredaktør i KK, men også blogger, tvitrer og ivrig bruker av Instagram – og overalt kaller hun seg MoteSilje.

Temaet på konferansen var “Nye journalistroller”. Skal journalister bygge egen merkevare uavhengig av etablerte mediehus? Det mener i hvert fall Pedersen, og på konferansen fikk hun støtte fra høyskolelektor Cecilie Staude, som holdt foredraget «Slik bygger du deg selv som merkevare i sosiale medier».

Merkevarebygging gjelder nemlig mer enn mote. Bylinebildene vokser i nett og papir. Samtidig er norske journalister aktive på Twitter, hvor de debatterer saker, mottar tips og bygger opp seg selv. Da jeg fortsatt gikk på journalisthøyskolen, var det bloggen som skaffet meg mitt første vikariat, og jeg fikk skryt i timen fordi jeg hadde lykkes i å bygge egen merkevare. Nå har personlig merkevarebygging kommet på pensum i faget media allerede på videregående skole.

Det handler ikke (bare) om at journalister egentlig vil bli kjendiser. Journalist-branding er i stor grad en konsekvens av et arbeidsmarked preget av korte vikariater, frykt for oppsigelser og journalister som jobber frilans fordi de må. For selv i dette pressede arbeidsmarkedet kan gode skribenter, fotografer og nyhetsjegere bruke internett til å publisere uten redaksjon.

Evnen til å klare seg uten redaksjon gjenspeiler også journalistenes rolle innenfor redaksjonene – spesielt i nettaviser. Journalistene finner informasjon, intervjuer kilder, fotograferer og redigerer bilder, korrekturleser og publiserer helt selv – før redaktøren har fått med seg noe som helst. Og det fungerer, ifølge Arve Bartnes, som var på NONA-konferansen for å snakke om Dagbladets live-dekning på nett.

Rolleforvirringen fungerer for mediehusene, men den forvirrer journalistene. For hva er egentlig arbeidsbeskrivelsen til fremtidens journalister? For å sitere konferansens program:

Blir tradisjonelle medier plattformer for individuelt talent? Får vi mediehus uten egen stab, med individuelle stjerner på frilanskontrakter? Eller er det stikk motsatt?

For kanskje vi snart ikke trenger journalister i det hele tatt. For noen er journalistrollen allerede endret til en slags byline-løs under-redaktør som klipper sammen info fra lesere, pressemeldinger, andre aviser og sosiale medier. Mediehus oppfordrer leserne til å sende inn bilder og tekst selv. Algoritmer kan for lengst redigere forsider – det har Trapit og vist. Verktøy som Storyful og Storify setter sammen multimediafortellinger basert på innhold fra sosiale medier.

Snart kan roboter til og med ta over en del av skrivingen. Da er det ikke så mye igjen av journalistrollen.

– Jo da, det er det, mente Richard Sambrook.

Sambrook, dagens key note speaker, er direktør for Cardiff School of Journalism, med 30 års erfaring fra BBC. Hans budskap var tydelig: det viktigste i journalistrollen er uforandret.

Journalistens jobb er fortsatt å samle informasjon fra ulike kilder, sjekke fakta og sette ting i sammenheng, ifølge Sambrook: ”Verden har mer informasjon, og ferdigheter som samling, vurdering, redigering og produsering blir derfor mer verdifulle, ikke mindre.”

Leserne har alltid samlet sett visst mer enn den enkelte journalist. Forskjellen er at de nå lettere kan publisere selv. Det innebærer ingen grunnleggende endring i forholdet mellom journalist og kilde – samtalen skjer bare over internett i stedet for over en øl.

Derfor er journalistenes merkevarebygging en indirekte form for kildepleie. Profiler i sosiale medier gir leseren et innblikk i hvem mediefolk er. Det gir både økt tillit og flere kanaler for kommunikasjon mellom kilde og journalist. Journalister som oppfører seg dårlig, kan få kjeft direkte i sosiale medier. Konfliktene trenger ikke lenger være mellom leser og mediehus via PFU – de kan gå leser vs. enkeltjournalist via sosiale medier.

Har du bygget opp en personlig merkevare uavhengig av et mediehus, kan du også miste den helt selv.

Norwegian Online News Association er en organisasjon for de som jobber med nyheter på nett: journalister, redaktører, bloggere, redigerer, programmere og så videre. NONA gir «netthodene» et møtested ved å arrangere flere debatter og faglige treff i året, inkludert en årlig heldagskonferanse. Oppdateringer fra konferansen ble samlet med Storify her.

Les også:


Så du tror du har senebetennelse?

“Pass deg så du ikke får senebetennelse…” har jeg fått høre mange ganger i løpet av de siste årene. Jo, takk, men hvordan? Jeg tar alle forholdsreglene: Mange små pauser, varierende sittestilling, bord og stol som kan heves og senkes, ergonomisk tastatur og mus, pulsvarmere og støttebandasjer om nødvendig. Men jobben min er å skrive. Jeg kan ikke møte opp på jobb hver dag, forvente full lønn og bare ikke jobbe.

“Jeg tror jeg har skrevet for mye; jeg tror jeg har jobbet for hardt; jeg har sikkert senebetennelse.” Jeg har hørt så veldig mange venner og bekjente klage over vondt i håndledd, skuldre og armer. Men alt for få av dem følger opp dette ved å gå til legen, og de som gjør det, får sannsynligvis høre “Du har nok jobbet for hardt og fått senebetennelse. Ta Voltaren.”

Senebetennelse er den fysiske versjonen av flink pike-syndromet:  Det er en merkelapp som settes på litt  for mye, og som stort sett sier “Du må gjøre mindre, all denne jobbingen er ikke bra for deg, og derfor er det din feil at du nå har vondt.” Diagnosen settes av venner og forbipasserende på de fleste tilfeller av “vondt i overkroppen hos mennesker som jobber med datamaskin”.

Da jeg tok gipsen av høyrearmen min for et par måneder siden, følte jeg meg presset til å begynne å jobbe fulltid igjen kort tid etter – ikke av arbeidsgiver, men av Legevakten. Jeg hadde jo tross alt bare brukket håndleddet, en bitteliten kroppsdel, og jeg hadde ikke vondt lenger. “De fleste går tilbake til full jobb med gipsen på” hadde en av legene på Legevakten sagt noen uker tidligere, så nå som jeg kunne se håndleddet mitt igjen, var det ikke aktuelt å være delvis sykemeldt i mer enn noen dager. Jeg fikk noen vage setninger om at det kunne være jeg merket at jeg ble litt sliten, men at jeg bare skulle “bruke armen som normalt.”

Jeg tror ikke legene tenkte over hva “normalt” er for en som jobber med tekst.

Fem uker i gips svekker styrken og bevegeligheten i håndleddet såpass at den må bygges opp igjen. Et forsøk på å bare bite tennene sammen og jobbe likevel førte til en måneds skrivepause.

Skrivepause på grunn av fysiske problemer har jeg vært gjennom før.  Når jeg vet hvordan det føles å ikke kunne bruke datamaskin, penn eller blyant i flere måneder i strekk, blir jeg frustrert over folk som bare finner seg i å ha vondt i hele overkroppen mens de fullfører masteroppgave eller jobber mot deadline. De trekker på de verkende skuldrene og sier at det er sånn det føles å “sitte for mye ved datamaskin”. Du trenger ikke akseptere at det er vondt å gjøre jobben din!

Huskeliste for skribenter (og andre som lever av å bruke hendene sine fort og nøyaktig)

1. Det er ikke meningen at du skal ha vondt i armene eller skuldrene når du kommer hjem fra jobb. Det er ikke ok å våkne om morgenen med vondt i håndledd. Hvis du synes det er vondt å skjære brød, pusse tenner eller legge ting i poser, er ikke det normalt. Du bør gjøre noe med det.

2. Finn ut hva som faktisk feiler deg. Du har ikke nødvendigvis senebetennelse bare fordi noen sier det. Senebetennelse er en av veldig mange ting som kan være galt med deg når det gjør vondt å skrive.

3. Ikke aksepter flink pike-stempelet. Kanskje du faktisk er overarbeidet, men det kan være mange andre grunner til at du har vondt. Ikke tenk at du må tåle smerte fordi du skriver “for mye”.

4. Du trenger hendene og armene dine. Kanskje jobben din er såpass stillesittende at du kan gjennomføre den med vondt i et kne eller en ankel. Men som skribent bruker du fingre, skuldre, håndledd og armer mer enn mange andre.

5. Vær sterk – og bli sterkere. Tren ryggen, skuldrene og armene. Rett deg opp og ha en god holdning. Klatring er visst veldig bra (jeg tør ikke belaste håndleddet så mye ennå, men jeg har lyst til å prøve). Dans er også bra for holdning. Men gjør også styrkeøvelser som trener skuldre, rygg og overarmer. Jeg bruker en pilatesstrikk og en “vekt” (en full halvlitersflaske med vann er 600 gram) og gjør øvelser fra fysioterapeuten min, og jeg merker at det hjelper.

6. Apropos fysioterapi: Pengene du bruker på å bli kvitt dette, er verdt det. Tenk hvor mye du vil tape i fremtiden på å ikke kunne skrive så fort og så mye som du vil.

7. Ta deg helt fri om nødvendig. Hvis “ta det med ro” betyr “sitte med hendene i fanget i  timevis og håpe smerten går over”, må du faktisk være sykemeldt. Fastlegen din kan masse, men du vet selv hva du gjør hver dag, og hvorvidt det gjør vondt. Kanskje du kunne ha jobbet som lege med den smerten du har, men ikke skribent.

Jeg passer på disse. Jeg trenger dem:


Foto 1: Jeg er modell med pulsvarmere laget av mamma. Kilde: Lena’s Knits and Pieces

Foto 2: Ukjent fotograf, fra en fest kort tid etter 17. mai 2011, og ja, det er hendene mine.