According to Julie


Leave a comment

Pastellstilen på forsiden av D2

I går tok D2 opp hvordan ungdommen nå til dags vil kle seg “plain”, enkelt, praktisk, konservativt og likt.

Et av mine første blogginnlegg, da jeg selv var tenåring, handlet om denne klesstilen. Jeg kalte den pastell. Det betyr ikke at folk kler seg i pastellfarger, men at folk oppfører seg som pastellfarger: søte, uprovoserende, litt high-maintenance, men på en tilsynelatende diskré måte. Pastell er en ny variant av soss, som er mer opptatt av stil enn prislapp. Og den er neste provoserende i sin mangel på provosering.

Forsiden av D2 viser ungdomsskoleelever som kler seg konservativt og likt.

Les hele det opprinnelige blogginnlegget her

Da jeg selv gikk på ungdomsskolen i Lier, var normen Miss Sixty-bukser med korte t-skjorter til (ofte slik at øvre del av g-strengen syntes over buksekanten). Dette ble kombinert med store platåsko. Merkene viste at man hadde brukt mye penger (eller helst fått foreldrene til å bruke mye penger), mens synlig undertøy viste at man var tøff, sexy og opprørsk. Voksne gikk ikke slik.

Det er noe av det meste interessante med pastellstilen. De unge gjør ikke lenger opprør mot de voksne gjennom klær. Nå skal man kle seg som en mini-voksen.

I mellomtiden har den voksne moten blitt mer opptatt av klassisk kvalitet fremfor trender. I 2008 og 2009 dreide mye av motejournalistikken seg mot “investment dressing”: Kjøp selvsagt klær selv om det er finanskrise og du har mistet jobben, men kjøp kvalitet. Prangende merker eller skiftende trender er ikke noen god investering i nedgangstider. Men beige cashmere og svarte kvalitetsbukser er trygge, lure kjøp som kan forklares og rettferdiggjøres. Det er ikke rart dette nå får konsekvenser for ungdomsmoten.

De unge pastellene tilhører også “CV-generasjonen”, en gruppe unge som “vi voksne” er bekymret for fordi de er så motiverte. De er femten og kler seg så de alltid er klare til jobbintervju. Har det noen sammenheng med at de stadig blir fortalt at det er blitt vanskeligere å få en god jobb?

For all del, jeg setter pris på at jeg ikke trenger å se undertøyet til ungdomsskolejenter på bussen hele tiden. Jeg forstår godt at tenåringer ønsker seg store ullskjerf i nøytrale farger til jul. Men kan dere ikke ta noen vågale klesvalg innimellom? Tenk på det min lillesøster sa da hun var 14: “Det er jo nå jeg må kle meg som en fjortis og gjøre dumme klesvalg.” Beige og off-white passer veldig fint til knallrødt.

Her er den gamle bloggposten igjen. Man skulle tro jeg skrev denne pastellbloggposten i går


44 Comments

Flink pike – og stolt av det!

Jeg er en flink pike, men hvis det er synd på meg, er det ikke derfor.

Dagens bruk av begrepet “flink pike” får meg til å tenke på denne videoen:

Den viser de nesten usynlige fordommene folk har om kvinner: menn er ledere; kvinner er bare sjefete. Kampanjen #banbossy, med Facebooks Sheryl Sandberg og den amerikanske jentespeideren i spissen, jobber mot disse fordommene.

På norsk gjør vi en tilsvarende tabbe med begrepet flink pike. Menn er dyktige og hardtarbeidende; kvinner lider av “flink-pike-syndromet”.

I tillegg til å bruke ulike ord om menn og kvinner med de samme egenskapene, tar vi et positivt ord, og bruker det negativt.”Du må slutte å være flink pike”, sier vi. Ved å være mindre flink, blir du befridd fra stress, omverdenens skyhøye forventninger og alle dine vonde følelser.

Vi risikerer at “Du skal ikke være flink pike,” blir en uskreven del av Janteloven. Ikke jobb så hardt hvis du er kvinne; det tåler du sikkert ikke.

Verst synes jeg likevel det er når “flink pike” blir diagnosen som stilles på mer alvorlige problemer.

I søndagens Aftenposten var det en kronikk med tittelen “Ikke så flink pike”. Den var skrevet av en anonym jente som forteller om sin egen usikkerhet, følelse av press og spiseforstyrrelser. “Jeg er ingen flink pike, og akkurat det føles for første gang på veldig lenge helt fint,” skriver hun i det siste avsnittet.

Kronikken handler imidlertid ikke om at hun var flink og derfor fikk problemer. Den handler om nettopp usikkerhet, press og spiseforstyrrelser. Tittelen spiller tilsynelatende på at hun var stressa fordi hun prøvde så hardt å være “vellykket”, men har klart å slutte med det.

Kronikkforfatteren forteller om problemer vi bør ta på alvor. Å sette en hel haug med ulike problemer inn i samme “flink”-boks blir en måte å bagatellisere dem på. Ulike stressede jenter har ulike problemer.

Vi bør tenke oss om og velge om vi heller kan si:
– Hun klarer ikke si nei.
– Hun er usikker på seg selv.
– Hun er overarbeidet.
– Hun har en spiseforstyrrelse.
– Hun er deprimert.
– Hun har angst.
Hun har ME eller kronisk utmattelse.

Hvis noe av dette,  eller noe helt annet,  er problemet, bør vi søke å løse problemet,  ikke bare sette “flink pike”-merkelappen på hele personen og tro at det på noen måte hjelper.

Jeg har også fått denne liksom-diagnosen mange, mange ganger. Men de gangene jeg virkelig er stresset, trist eller usikker på meg selv, er det ikke fordi jeg er en flink pike – faktisk er tiltaksløshet, fraværende ambisjoner, halvhjertet innsats og annen ikke-flink adferd gjerne tegn på at jeg virkelig ikke har det bra.

Jeg skal derfor være sta og bruke flink positivt om meg selv:

Jeg er flink. Jeg gjorde det alltid bra på skolen, til og med på masterstudiet. Der gikk jeg ut med toppkarakter fra et anerkjent universitet og et tøft studium. Jeg fikk akkurat den jobben jeg ønsket meg, før jeg var ferdig med mastergraden, og det til tross for at jeg studerte noe så lite ettertraktet som journalistikk og samfunnsfag. Jeg gjør mitt beste på jobb, og jeg får stadig vekk både positive tilbakemeldinger og oppgaver med mye ansvar. I tillegg holder jeg dansekurs og har til og med klart å gjøre det ganske bra i et par internasjonale dansekonkurranser. Og ja, jeg spiser ganske sunt, er ganske ryddig og stiller gjerne opp for venner, familie og kjæresten.

Dette er prestasjoner og personlige egenskaper jeg er stolt av, ikke symptomer på en lidelse.

Den anonyme kronikkforfatteren i Aftenposten er også flink. Hun er flink til å sette ord på vonde følelser. Hun er flink til å være modig og ærlig. Hun er (nå, men ikke før) flink til å sette egne grenser og ta vare på seg selv. Hun er en flink pike – og det bør hun være stolt av.

Jeg skulle ønske vi kunne ta dette begrepet tilbake og sette pris på vår egen flinkhet. Hva gjør deg til en flink pike?

Les også: Flinke piker – en slags bruksanvisning

Oppdatering 20.08.2014: Nå fant jeg endelig kronikken jeg omtaler på nett. Den er absolutt verdt å lese – og jeg håper ingen tror jeg mener å kritisere hun som har skrevet den.


1 Comment

Muckefuck= a good word for bad coffee

DSC_0090

I’ve needed a good word for bad coffee, and I found it at the coffee museum in Leipzig. Muckefuck. Since I don’t have to deal with coffee substitute made from barley malt, here is how I will use it:

“I hate ordering americano and getting muckefuck.”

“The people in line at the new Starbucks are waiting for their muckefuck.”

“Sure, you may like your non-fat caramel, mocha, soy latte with sprinkles, but I think it’s muckefuck.”

And while we’re on the subject of the Leipzig coffee museum, here is a cup designed to stop coffee from getting in your mustache:

IMG_20130727_183429_thumb

For more Leipzig adventures, read this post!


3 Comments

Hyttemote

Jeg har blogget i åtte år, og minstesøster mener fortsatt at en av mine første poster er den beste. Så siden jeg nå er på hyttetur igjen, kjører jeg en repost til ære for fantastiske lillesøster Jenny Marie (følg henne på Instagram!).

Denne ble opprinnelig publisert i september 2005:

I løpet av de siste fire månedene, har jeg vært på tre hytteturer. Totalt ukarakteristisk for meg. Jeg har dessuten misforstått hele hyttekonseptet, for i hvert av tilfellene dro jeg på hyttetur av motsatt grunn som den grunnen de fleste oppsøker hyttelivet for: jeg ville treffe mennesker og være sosial. Tidligere dro jeg på hytte som en ekte nordmann: for å være alene og drømme meg bort til en enklere tid da det ikke var behov for elektrisitet, sjampo eller andre mennesker. Min far undrer seg sikkert over hvor hyttefantasten ble av, og hvorfor hun er blitt erstattet av en blek jente som vet masse om kaffe, men lite om langrenn, og som er avhengig av både balsam og privatliv. Jeg mener fortsatt at en hytte med dusj ikke er en hytte og fjell med trær på ikke er ekte fjell, men alt dette er blitt redusert til teori, og i praksis kan jeg ikke lenger forstå at man skal måtte sitte i en fullstappet bil i fem timer for å samle tankene og dyrke ensomheten. Ensomhetsdyrking er langt enklere i en passelig stor café der alle menneskene er blitt enige om å la hverandre være i fred, enn i et lite hus der alle menneskene skal KOSE seg SAMMEN. Dessuten lukter det bedre i caféen.

Det jeg egentlig skulle snakke om, er mote, stil, image og litt om ord. Det er nemlig et særtrekk ved hytter, at man later som om man ikke er forfengelig når man drar til dem, men denne benektelsen av forfengelighet skjuler det faktum at det er en helt egen stil som gjelder på hyttetur. En hver fravikelse av denne stilen vil stemple deg, ikke som stilløs eller umoteriktig, men jålete og stresset. Man må altså følge en bestemt stil for å overbevise andre om at man ikke er opptatt av å ha en bestemt stil.

Kjennetegn ved “jeg-bryr-meg-da-ikke-om-stil-stilen”

  1. Nickers
  2. Gummistøvler
  3. Gigantisk ryggsekk
  4. Idrettstøy, evt. tur-i-skog-og-mark tøy

Fellestrekket ved disse er at de er stygge, og bare brukes i helt bestemte situasjoner. Man må altså kjøpe dem kun for dette bruk. Jeg vil påstå at jo mindre man bryr seg om stil og image, jo mindre penger vil man søke å bruke på stil og image. Et hvert plagg eller tilbehør med begrenset bruksområde, vil bli nedprioritert til fordel for flerbruksløsninger for å minimere antall innkjøp.Noen vil kanskje påstå at disse tingene som jeg lister over, er flerbruksting, siden de like godt kan brukes i byen som i skogen. Til det vil jeg si at ikke bare fungerer disse tingene dårlig i byen, de fungerer nesten ikke i skogen heller. Eksempler:

Nickers. Kan du se noe poeng i å gå med en kortere bukse fordi det er kaldt, altså å kle på seg mindre i kaldt vær?
Gummistøvler. Hvorfor velge glatte, kalde sko i regnvær når man kan impregnere vanlige joggesko?
Gigantisk ryggsekk. Akkurat dette er praktisk når store, tunge bører skal bæres i skog og mark og ENSOMHET, men har du prøvd gigantisk ryggsekk på t-banen eller i en klesbutikk? Ikke bare er det lett å velte ting og mennesker, man tar enorm plass og nærmest tigger lommetyver om å forsyne seg.
Idrettstøy. Hovedfunksjonen til slike, må være at de ikke hindrer kroppens naturlige bevegelse. Så lenge klær tilfredsstiller dette kravet, bør de være greie treningsklær. Men nei da, de skal i tillegg være kjøpt i en sportsbutikk. En stor og uformelig bomullsbukse fra H&M er ikke like egnet som en stor og uformelig bomullsbukse fra Nike. Og det er viktig å skille mellom den store og uformelige bomullsbuksen man bruker til yoga, den man bruker foran tven, den man bruker på treningssenter, den man bruker på hyttetur og den man bruker på gåtur som en del av hyttetur. Forstå det den som kan.

Det kan være jeg har gått glipp av viktig lærdom og innsikt, og enhver som forstår seg på hyttestilen, må gjerne forklare den for meg. I mellomtiden vil jeg sende ros til de av menneskene jeg var på Studenterhytte med som ikke hadde eksempelvis gigantisk sekk siden de nettopp hadde flyttet hjemmefra og ikke hadde prioritert å ha slike ting med begrenset bruksområde med seg inn på en ny og liten hybel. Med bysko, byjakker og bybager er det dere som er de virkelig ujålete hyttemenneskene. La meg også få med at sekken jeg hadde på ryggen, var lånt av mamma. Jeg eier ikke slikt.

hyttemote90-tallets hyttemote, vist frem av søstrene Andersen (fra venstre Helene, Julie og Jenny Marie)

Les også: Når hyttemote møter fransk mote


17 Comments

What does “jeg er glad i deg” mean–and other questions from Googlers

dreamy pc juImage source: SuperMarket Sarah (these cute pillows were for sale, but I think they’re sold out)

I think a lot of my readers are in bilingual relationships. At least the people who recently found me via Google.

Many of you have found this blog by googling “teach yourself Norwegian” or “learn Norwegian online” or something similar. You’ve probably already read my blog post about that, but if not, here it is: How to teach yourself Norwegian.

But some people have more specific, perhaps urgent, questions: how to express love in Norwegian, and how to decipher Norwegian declarations of love. So I’ll try to answer some questions that confused members of English/Norwegian relationships have typed into Google lately:

what does jeg er glad i deg mean

Well, to quote myself:

We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it’s still not that one specific you’re-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying.

I wrote a whole blog post on the difference between “jeg er glad i deg” and “I love you” a few years ago.

should a woman say jeg gla i deg to a man

If she feels that way, she should probably say “Jeg er glad i deg.” Although that does mean “I love you”, it’s not the romantic, dramatic “I love you” that is the subject of so many awkward tv show episodes. Do you think you might want to say “Jeg elsker deg”? That’s ok; you can still say “Jeg er glad i deg.” But you can also say “Jeg er glad i deg” to a friend, even a male friend.

så flink! elsker deg også meaning

“Så flink!” = “So good!” in the sense of “You are so good at that!” We might say “Good job!” or “Well done!” in English. “Elsker deg også” = “I love you too.” In the real, romantic maybe-just-once-in-a-lifetime sense.

jeg er ogsa din for evig min perle:*:*:)translate in english

“I am also yours forever, my pearl.” That is the English translation.

noen er glad i degImage source: svennevenn, CreativeCommons

I doubt these people are actually reading my blog (if you are, say hello!), but I am fascinated by their existence. I couldn’t be in a relationship with someone I didn’t have at least one common language with.* I think in a mix of English and Norwegian (hence the bilingual blog), and I have found that it is easier to get close to people who speak both languages. That being said, I can definitely relate to this:

love into wordsImage source: Joss & Main (you can buy this as a print)

Related posts:

*I have dated guys who didn’t speak Norwegian. Once I told a guy “Jeg er glad i deg”, and he Google-translated it, got “I love you” and freaked out a little.


10 Comments

Flinke piker–en slags bruksanvisning

Å være flink er ikke en sykdom. De som gir oppgaver til flinke piker burde sette pris på dem i stedet for å sette merkelapper på dem.

En “flink pike” kan (ifølge psykiatrisk sykepleier Bjørg Krogstad, sitert i en bloggpost om fenomenet av “Tinteguri” Anita Krohn Traaseth) beskrives slik:

Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte. Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen over. Likevel har jeg fått høre gjennom hele livet at jeg fortjener “flink pike” diagnosen. Det vil si, jeg har hørt det siden jeg begynte å gå på skole i Norge da jeg var ti år. Begrunnelsen var i utgangspunktet at jeg alltid gjorde leksene mine i tide. Senere skulle begrunnelsen bli jeg var opptatt av hvordan jeg gjorde det på skolen, at jeg ikke likte å komme for sent og at jeg gjorde ting jeg sa jeg skulle gjøre, enten det var å ta en kaffe med en venninne eller korrekturlese en artikkel. Hvis jeg ble stresset, fikk jeg høre dette:

1. “Du er så pliktoppfyllende. Du er sånn “flink pike”,du.”
Jeg likte ikke å høre at det var noe galt med meg fordi jeg var “pliktoppfyllende”. Jeg syntes helt ærlig at de andre bare var litt late. Barna i klassen som ikke gjorde lekser var late. Lærerne som ikke sørget for at lekseskulkingen fikk konsekvenser var late. Det var forvirrende at hvis jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, fikk jeg så en kontrabeskjed om at det var helt unødvendig å gjøre dette, og at jeg ikke hadde noe igjen for det utenom et vedvarende “flinkis”-stempel.

2. “Du må lære deg å gi litt faen”
Jeg visste jo at hvis jeg ga faen, ville det bare føre til mer stress og mindre produktivitet. Det var ikke som om noen andre kom til å gjøre noe på gruppearbeid hvis jeg ga faen. Skolestilene mine skrev seg ikke selv. Hvis jeg ikke gjorde leksene, hjalp det ikke at jeg hadde gjort andre lekser forrige uke.  Jeg kunne jo ikke vite når læreren plutselig skulle innse at det var elevene som ikke gjorde lekser man burde være bekymret for. Hvis jeg lærte meg å gi faen, ville det til slutt gå ut over meg.

3. “Dette ordner seg! Du er jo så flink!”
Mens de andre rådene etter hvert har prellet av, har dette fortsatt å irritere meg helt opp i voksen alder. Ja, da, det ordner seg for snille piker. Men det ordner seg fordi vi jobber hardt. Det er ikke sånn at man er født flink og så kan man bare flyte avgårde på en uanstrengt evig flinkhet. Jeg har fått til det jeg har fått til fordi jeg stadig jobber for å bevise at jeg faktisk kan ting.

Flink pike-stemplingen ble enklere å takle da jeg ble eldre og det jeg gjorde hadde et mål utenom å oppbevare meg inne i en skolebygning i noen timer hver dag. Etter hvert som jeg skjønte at jeg kunne forsvare å ikke gjøre ting jeg ikke lærte noe av, lærte jeg å prioritere. Jeg lærte meg at hvis lærerne ga meg for mye lekser (fordi hver lærer trodde at elevene bare hadde ett fag, nemlig deres), kunne jeg trøste meg selv med at det ikke var min feil at de ikke klarte å koordinere bedre seg i mellom. At hvis jeg fikk håpløst utydelige instrukser, var det lov å tolke dem slik det passet meg best. Men selv om jeg personlig har utviklet måter å takle flinkisstemplingen, fortsetter det å irritere meg at “pliktoppfyllende” regnes som en problematisk egenskap.

Min søster har ME (kronisk utmattelse). Min søster er også veldig flink. Hun gjør det bra på skolen, lager god mat, ser nesten alltid bra ut og har det nesten alltid ryddig rundt seg. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Så da hun var så syk at hun stort sett lå i sengen hele tiden, og venner av familien lurte på om jeg ikke snart også skulle få en sånn sykdom, siden jeg også var flink, ble jeg sint. Fordi de antok at flinkhet er farlig, at jenter som får til ting er tikkende bomber og at folk med ME ville vært friske om de bare hadde lært seg å “gi faen” på et tidligere tidspunkt. De mente det ikke slik, på samme måte som de som gir de velmenende rådene sitert over ikke mente å stresse meg ytterligere. Men beskjeden kommer likevel frem: at slitne, flinke jenter bare er dårlige på å slappe av, og at det er vår skyld hvis vi blir slitne.

Flinkhet må kombineres med evnen til å vite når det ikke er din feil at ting går galt. Å kunne si at du ikke har tid til ting, å kunne prioritere. Det er dessverre mange jenter (og gutter) som burde lære seg å be andre mennesker skjerpe seg i stedet for å gå ut fra at problemet alltid ligger hos dem selv. Men det hjelper veldig hvis verden rundt flinke piker legger forholdene litt til rette.

Så hvis du gir oppgaver til flinke piker, enten det er som lærer, sjef, forelder eller venn, følg denne enkle bruksanvisningen:

Ikke gi flinke piker oppgaver det ikke er meningen at vi skal få til. “Sikt på månen, så lander du kanskje på taket”, er det noen som sier. Ber du en flink pike nå månen, stopper hun ikke før hun enten har gjort det, eller avslørt at oppgaven var en bløff. På det tidspunktet har hun sannsynligvis sluttet å stole på deg og respektere deg.

Sett pris på at flinke piker ikke gir faen. Mesteparten av verden er lagt opp etter de som gir faen. Har du noen ganger kommet tidsnok til en skoletime, for så å bruke de fem første minuttene av timen på å få servert et foredrag om forsentkommere? Da vet du hva jeg mener. Billettkontroller, fartskontroller, leksekontroller og alle andre former for stikkprøver er designet for å ta de som stort sett bryter reglene (selv om de følelsesmessig går hardest utover de som blir tatt første gangen de bryter reglene). På universiteter og i større bedrifter verden over forskes det på hva som motiverer folk i arbeidslivet, altså hvordan få dem til å gi noe annet enn faen. Ta vare på de som bryr seg om de oppgavene du gir dem. Verden trenger de flinke.

For å presisere: Dette er et problem jeg har tenkt på i 16 år. Det at jeg publiserer dette nå, har ingenting med min nye jobb å gjøre. På Burson-Marsteller blir jeg satt pris på.