Å være flink er ikke en sykdom. De som gir oppgaver til flinke piker burde sette pris på dem i stedet for å sette merkelapper på dem.
En “flink pike” kan (ifølge psykiatrisk sykepleier Bjørg Krogstad, sitert i en bloggpost om fenomenet av “Tinteguri” Anita Krohn Traaseth) beskrives slik:
Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte. Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.
Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen over. Likevel har jeg fått høre gjennom hele livet at jeg fortjener “flink pike” diagnosen. Det vil si, jeg har hørt det siden jeg begynte å gå på skole i Norge da jeg var ti år. Begrunnelsen var i utgangspunktet at jeg alltid gjorde leksene mine i tide. Senere skulle begrunnelsen bli jeg var opptatt av hvordan jeg gjorde det på skolen, at jeg ikke likte å komme for sent og at jeg gjorde ting jeg sa jeg skulle gjøre, enten det var å ta en kaffe med en venninne eller korrekturlese en artikkel. Hvis jeg ble stresset, fikk jeg høre dette:
1. “Du er så pliktoppfyllende. Du er sånn “flink pike”,du.”
Jeg likte ikke å høre at det var noe galt med meg fordi jeg var “pliktoppfyllende”. Jeg syntes helt ærlig at de andre bare var litt late. Barna i klassen som ikke gjorde lekser var late. Lærerne som ikke sørget for at lekseskulkingen fikk konsekvenser var late. Det var forvirrende at hvis jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, fikk jeg så en kontrabeskjed om at det var helt unødvendig å gjøre dette, og at jeg ikke hadde noe igjen for det utenom et vedvarende “flinkis”-stempel.
2. “Du må lære deg å gi litt faen”
Jeg visste jo at hvis jeg ga faen, ville det bare føre til mer stress og mindre produktivitet. Det var ikke som om noen andre kom til å gjøre noe på gruppearbeid hvis jeg ga faen. Skolestilene mine skrev seg ikke selv. Hvis jeg ikke gjorde leksene, hjalp det ikke at jeg hadde gjort andre lekser forrige uke. Jeg kunne jo ikke vite når læreren plutselig skulle innse at det var elevene som ikke gjorde lekser man burde være bekymret for. Hvis jeg lærte meg å gi faen, ville det til slutt gå ut over meg.
3. “Dette ordner seg! Du er jo så flink!”
Mens de andre rådene etter hvert har prellet av, har dette fortsatt å irritere meg helt opp i voksen alder. Ja, da, det ordner seg for snille piker. Men det ordner seg fordi vi jobber hardt. Det er ikke sånn at man er født flink og så kan man bare flyte avgårde på en uanstrengt evig flinkhet. Jeg har fått til det jeg har fått til fordi jeg stadig jobber for å bevise at jeg faktisk kan ting.
Flink pike-stemplingen ble enklere å takle da jeg ble eldre og det jeg gjorde hadde et mål utenom å oppbevare meg inne i en skolebygning i noen timer hver dag. Etter hvert som jeg skjønte at jeg kunne forsvare å ikke gjøre ting jeg ikke lærte noe av, lærte jeg å prioritere. Jeg lærte meg at hvis lærerne ga meg for mye lekser (fordi hver lærer trodde at elevene bare hadde ett fag, nemlig deres), kunne jeg trøste meg selv med at det ikke var min feil at de ikke klarte å koordinere bedre seg i mellom. At hvis jeg fikk håpløst utydelige instrukser, var det lov å tolke dem slik det passet meg best. Men selv om jeg personlig har utviklet måter å takle flinkisstemplingen, fortsetter det å irritere meg at “pliktoppfyllende” regnes som en problematisk egenskap.
Min søster har ME (kronisk utmattelse). Min søster er også veldig flink. Hun gjør det bra på skolen, lager god mat, ser nesten alltid bra ut og har det nesten alltid ryddig rundt seg. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Så da hun var så syk at hun stort sett lå i sengen hele tiden, og venner av familien lurte på om jeg ikke snart også skulle få en sånn sykdom, siden jeg også var flink, ble jeg sint. Fordi de antok at flinkhet er farlig, at jenter som får til ting er tikkende bomber og at folk med ME ville vært friske om de bare hadde lært seg å “gi faen” på et tidligere tidspunkt. De mente det ikke slik, på samme måte som de som gir de velmenende rådene sitert over ikke mente å stresse meg ytterligere. Men beskjeden kommer likevel frem: at slitne, flinke jenter bare er dårlige på å slappe av, og at det er vår skyld hvis vi blir slitne.
Flinkhet må kombineres med evnen til å vite når det ikke er din feil at ting går galt. Å kunne si at du ikke har tid til ting, å kunne prioritere. Det er dessverre mange jenter (og gutter) som burde lære seg å be andre mennesker skjerpe seg i stedet for å gå ut fra at problemet alltid ligger hos dem selv. Men det hjelper veldig hvis verden rundt flinke piker legger forholdene litt til rette.
Så hvis du gir oppgaver til flinke piker, enten det er som lærer, sjef, forelder eller venn, følg denne enkle bruksanvisningen:
Ikke gi flinke piker oppgaver det ikke er meningen at vi skal få til. “Sikt på månen, så lander du kanskje på taket”, er det noen som sier. Ber du en flink pike nå månen, stopper hun ikke før hun enten har gjort det, eller avslørt at oppgaven var en bløff. På det tidspunktet har hun sannsynligvis sluttet å stole på deg og respektere deg.
Sett pris på at flinke piker ikke gir faen. Mesteparten av verden er lagt opp etter de som gir faen. Har du noen ganger kommet tidsnok til en skoletime, for så å bruke de fem første minuttene av timen på å få servert et foredrag om forsentkommere? Da vet du hva jeg mener. Billettkontroller, fartskontroller, leksekontroller og alle andre former for stikkprøver er designet for å ta de som stort sett bryter reglene (selv om de følelsesmessig går hardest utover de som blir tatt første gangen de bryter reglene). På universiteter og i større bedrifter verden over forskes det på hva som motiverer folk i arbeidslivet, altså hvordan få dem til å gi noe annet enn faen. Ta vare på de som bryr seg om de oppgavene du gir dem. Verden trenger de flinke.
For å presisere: Dette er et problem jeg har tenkt på i 16 år. Det at jeg publiserer dette nå, har ingenting med min nye jobb å gjøre. På Burson-Marsteller blir jeg satt pris på.
According to Julie 