We drink a lot of coffee up here

 

 

This is a map of world coffee consumption, part of a round-up of 40 maps to help you make sense of the world.

I collect coffee-related images and links on this Pinterest board.

Muckefuck= a good word for bad coffee

I’ve needed a good word for bad coffee, and I found it at the coffee museum in Leipzig. Muckefuck. Since I don’t have to deal with coffee substitute made from barley malt, here is how I will use it:

“I hate ordering americano and getting muckefuck.”

“The people in line at the new Starbucks are waiting for their muckefuck.”

“Sure, you may like your non-fat caramel, mocha, soy latte with sprinkles, but I think it’s muckefuck.”

—

And while we’re on the subject of the Leipzig coffee museum, here is a cup designed to stop coffee from getting in your mustache:

For more Leipzig adventures, read this post!

Oslo-favoritt: Pals

I Rosenborggata 19 ved Bislett ligger fabrikkutsalget til grossisten Pals. Litt bortgjemt i en bakgård kan du kjøpe kaffebønner, pålegg, sjokolade, te, sukkerbiter og mye annet som du kan forvente at grossisten til caféer, bakerier og storhusholdning selger. Og du kan kjøpe det i store kvanta til relativt små summer.

Du har sannsynligvis drukket kaffe fra Pals på café, bakeri, restaurant eller jobb. Jeg kjøper ofte kilosposer med espressobønner på Pals. Da jeg først oppdaget Pals (via Jorunn og Eirik) visste jeg ikke om andre butikker i Oslo som solgte hele bønner. Alternativet til Pals var Kaffebrenneriet og Stockfleth’s. Siden har det blitt enklere å skaffe kaffebønner i vanlig matbutikker, men jeg har fortsatt ikke funnet noe matbutikkalternativ som matcher Pals på kvalitet per pris.

Er det like superfantastisk som en kvart kilo bønner fra for eksempel Tim Wendelboe? Nei, men superfantastiske kaffebarbønner koster 2-4 ganger så mye som Pals-bønner. Derfor har Pals’ kaffe blitt en viktig del av min hverdag.

Kaffe, og kjempekrukker med pesto:

Bildet av fabrikkutsalget er lånt av Pals’ nettside, og frokosten min har jeg fotografert selv, for det er sånn man gjør på Instagram.

Hunting for coffee in the land of tea

“Can’t I just get a normal coffee?”

This simple question is written on a magnet on my fridge. Beside this fridge, I can get a normal coffee (black, freshly ground beans, French press). But although I sleep in a two-bedroom flat in Camberwell, I live on the LSE campus in central London, surrounded by coffee shops that don’t sell coffee and sandwich shops that don’t sell bread.

Café chains that (claim to) serve coffee and sandwiches dominate central London. There’s Starbuck’s of course, but also British chains in more or less the same format: Caffé Nero, Costa Coffee, Prêt a Manger. Just like in the US, I was initially baffled by the size of their drinks. Forget the Tall = Small confusion Starbuck’s offers; I couldn’t even get a barista to explain what the difference between a small and a medium cappuccino was. An extra shot? More of everything? No, just more milk, apparently. But to me, that means it’s no longer a cappuccino (one part espresso, one part milk, one part foam); it’s caffeinated hot milk.

The Daily Mail did a cappuccino test last October, and found that foam accounts for more than a third of the contents of most high street cappuccinos.

“Order anything larger than a 12oz cup and you are getting a watered-down coffee,”  Marco Arrigo told the Daily Mail. Marco trains baristas at Illycaffe’s Universita del Caffe in London. If only he got through to more of the hot milk purveyors around Holborn station and along Fleet Street.

Just like I wouldn’t order cocktails at a bar where they don’t know what a gin&tonic is, I usually default to americano when I’m unsure about a new coffee shop. Espresso with extra water won’t taste sour like drip coffee that’s been sitting around in a thermos for hours, and you neatly avoid the problem of too much milk or milk at the wrong temperature. And even if the espresso isn’t great, adding water will usually smooth that out a bit. It’s pretty hard to mess up an americano.

Or so I thought. English baristas add milk to it.

Specifying that I want “an americano without milk”, is like ordering “salad without marshmallows”. Yes, I know that it is possible to add sponges made of glycerin and sugar to salad, but surely that stops it being salad. (Yes, I know Americans add marshmallow to salad. That stops it being salad. Nothing can convince me otherwise.)

About half of the time, even if I manage to specify that I want my americano black (oh, it feels so wrong to have to specify that), my single-shot americano arrives in a cup so big and filled with water that I can see to the bottom.

Even if I make a conscious effort to leave the high-maintenance, over-caffeinated side of my personality on the opposite side of the Thames, this is just wrong. I may be in tea country, but I expect more from a cosmopolitan city like London.

So I have started to order like, to quote the PostSecret postcard above, a douche: “Could you make me an americano and use about half of the water you would normally use? Please!” (Must remember to say please. I am not in Norway anymore). So far only one barista has told me this was “impossible” (at the Tea and Coffee Festival at the South Bank Centre, of all places), but most of them give me funny looks. Even so, they don’t get anywhere near as grouchy as the woman behind one the LSE coffee counters did when I asked her – as a curious economics student – why the americano was cheaper than the espresso.

At the Pret A Manger next to Holborn tube station, the guy who sold me a customized americano and a BLT on bread that tasted much like marshmallows, was quite good-natured about my fussiness: “My Italian friend hates coffee in London,” he told me, “He says we add too much of everything but coffee.” I agreed and asked him why the English did this, and he shrugged and said: “It’s different in Italy. Here in England, you can get a white americano.”

I have had decent coffee here. TimeOut wrote a feature on coffee shops a while back, and if you hunt for coffee, it can be found. But even at good places, the quality is inconsistent, and it all depends on who’s shift it is and whether they have time to care (or you have time to wait). I guess I have gotten spoiled, forgetting that Oslo, despite being a terrifyingly expensive miniature city, has an amazing coffee scene.

On the other hand, walk into any London pub and enjoy at least four different draught beers, served with a smile and an offer of samples. Maybe I’ll just drink less espresso shots and more pints.

Coffee Meese

 

 

 

 

 

 

 

Happy Moose Cap Friday, everyone! I found two videos that include two of my favorite things: Meese (yes, that is the most fun plural form of Moose) and coffee. (Click "continue reading" to see the videos).

Extremely hot

I thought this was a sweet PostSecret. But realistically, the person receiving these coffee messages is either being completely oblivious or just politely ignoring them.

Coffee

Image source

Life is too short for bad coffee

Source: i can read

I’m glad someone created and published this photo version of one of my old life rules: Life is too short for bad coffee and half-hearted hugs.

Sjokktall fra Norsk Kaffeinformasjon

Mennesker som meg "svikter" kaffen.

Bildebevis for at svart kaffe gjør denne unge kvinnen glad. Foto: Julie Balise

Hørt på E24 på morgenvakt:

Julie: Jeg er fortsatt i sjokk over tallene fra Norsk Kaffeinformasjon. De påstår at stadig flere unge nordmenn ikke drikker kaffe, men jeg kjenner nesten ingen som ikke drikker kaffe. Det kan være fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal finne på med disse menneskene. Man kan jo ikke gå på café med dem. Da bestiller de te, og te fra café er en så dårlig økonomisk investering at jeg ikke klarer å ta tekjøperne seriøst.

Ikke-kaffedrikkende journalist*: Hva? Hæ? Påstår du at kaffe er en bedre investering? Er det ikke mer økonomisk fornuftig å ikke drikke kaffe i det hele tatt?

Julie: Kanskje, men det er et annet spørsmål. Jeg sier bare at det er dumt å betale 25 kroner for at noen skal legge teblader i kokt vann for deg. Kjøper du kaffe på café, betaler du i hvert fall for bruk av baristaferdigheter og kaffemaskin som du ikke selv har fra før.

Kaffedrikkende nyhetssjef: Men ikke begynn å tenke på hva du betaler for at noen skal sjenke øl i glass for deg. I hvert fall ikke mens du er student.

Julie: Poeng. Og apropos, kanskje jeg skal jobbe litt. Men jeg må nok blogge om kaffe når jeg kommer hjem.

"Bare rundt´én av tre unge drakk kaffe siste syv dager, og unge jenter leder an i utviklingen. Det er en halvering på 20 år, viser tall fra en ny undersøkelse," skrev E24 i går morges. Andelen unge mellom 20 og 24 år som drikker kaffe er halvert de siste 20 årene. Kaffe er for gubber, sies det.

Det er papirutgaven av Dagens Næringsliv som i utgangspunktet skriver om dette, og her er en chai latte-drikkende 20-åring intervjuet. Hun mener unge dropper kaffe fordi kaffe er dyrt. Jeg skjønner ikke det. Har te på café blitt relativt billigere? Jeg tror heller flere har begynt å drikke god kaffe, og god kaffe er dyrere enn dårlig kaffe, og dermed har vi fått det for oss at kaffe generelt er blitt dyrere. Men dette er bare noe jeg tror.

Det neste hun sier er interessant (klippet fra DN):

Hun merker også en tendens til at unge får sitt kick gjennom en espresso om morgenen, men drikker annet gjennom dagen.

– Det er ikke en kultur for å drikke masse kaffe, sier hun.

Selv drikker jeg en dobbel espresso om morgenen og kanskje (stort sett ikke) en dobbel til senere. Vi kan si at mitt gjennomsnittlige daglige kaffekonsum er 2,5 espressoshots. Det er ganske lite sammenlignet med de fleste jeg vet om i generasjonen over meg, både i mengde og i koffein. Hadde undersøkelsen sagt "Vi drikker mindre kaffe enn før, og det er nok fordi unge har sluttet å drikke kaffe", kunne jeg sagt: "Tull! Vi bare velger kvalitet fremfor kvantitet."

Men jeg må ha kaffe hver dag. Det er tydeligvis færre som meg enn jeg var klar over.

Kaffen har uansett en spesiell stilling hos nordmenn. Det merkes når disse tallene omtales. De unge "svikter" kaffen, som om vi skylder den norske kaffebransjen å følge opp det høye nasjonale konsumet som Norge tradisjonelt har hatt siden midten av 1800-tallet.

Jeg liker å fortelle turister, spesielt tedrikkende briter, om kaffens historie i Norge. Nordmenn har drukket kaffe siden 1700-tallet, men da var det en cafédrikke for de rike og urbane (og det var ikke så mange av dem i Norge). I 1842 ble kaffen en folkedrikk. Da ble det nemlig forbudt å lage hjemmebrent.

Den sammenhengen bør vi imidlertid ikke snakke så mye om. For jeg vil ikke at ungdommens sjokkerende kaffesvik skal brukes som argument for strengere alkohollovgivning.

* Jeg vet! Utrolig, men sant. Jeg møtte min første ikke-kaffe-drikkende journalist forrige vår. Men han passet godt på redaksjonens kaffemaskiner, lagde ofte kaffe til meg og ga meg et fantastisk koselig kompliment i januar. Så han er godkjent likevel.

A twist on the espresso and books combo

Espresso machines can also access thousands of titles that are in the public domain and available on the Internet.

The quote is from D. C. Denison writing for The Boston Globe. Imagine if my espresso machine* could also provide me with literary classics. The espresso machine in question, however, is the Espresso Book Machine. And while that invention isn’t news to me, this particular article made me consider how great an EBM at one of my local bookstores would be.

Because I love bookstores, and I love Amazon, and I don’t want to have to choose. Being able to spend time, lots of time, staring at the shelves of a physical bookstore and then deciding that in addition to the stack of paperbacks I’m buying, I’d like to get some "out of print" titles too… ah, that would be something.

 

*It works now, btw. The problem turned out to be so simple that I was a bit embarrased when one of my espresso machine guys pointed it to me. But I did write "I will gladly humiliate myself online for good coffee," so I won’t complain.

 

Oh, and by the way:

• Bokhandel-oppdatering
• Curling up with a laptop