Pastellstilen på forsiden av D2

I går tok D2 opp hvordan ungdommen nå til dags vil kle seg “plain”, enkelt, praktisk, konservativt og likt.

Et av mine første blogginnlegg, da jeg selv var tenåring, handlet om denne klesstilen. Jeg kalte den pastell. Det betyr ikke at folk kler seg i pastellfarger, men at folk oppfører seg som pastellfarger: søte, uprovoserende, litt high-maintenance, men på en tilsynelatende diskré måte. Pastell er en ny variant av soss, som er mer opptatt av stil enn prislapp. Og den er neste provoserende i sin mangel på provosering.

Les hele det opprinnelige blogginnlegget her

Da jeg selv gikk på ungdomsskolen i Lier, var normen Miss Sixty-bukser med korte t-skjorter til (ofte slik at øvre del av g-strengen syntes over buksekanten). Dette ble kombinert med store platåsko. Merkene viste at man hadde brukt mye penger (eller helst fått foreldrene til å bruke mye penger), mens synlig undertøy viste at man var tøff, sexy og opprørsk. Voksne gikk ikke slik.

Det er noe av det meste interessante med pastellstilen. De unge gjør ikke lenger opprør mot de voksne gjennom klær. Nå skal man kle seg som en mini-voksen.

I mellomtiden har den voksne moten blitt mer opptatt av klassisk kvalitet fremfor trender. I 2008 og 2009 dreide mye av motejournalistikken seg mot “investment dressing”: Kjøp selvsagt klær selv om det er finanskrise og du har mistet jobben, men kjøp kvalitet. Prangende merker eller skiftende trender er ikke noen god investering i nedgangstider. Men beige cashmere og svarte kvalitetsbukser er trygge, lure kjøp som kan forklares og rettferdiggjøres. Det er ikke rart dette nå får konsekvenser for ungdomsmoten.

De unge pastellene tilhører også “CV-generasjonen”, en gruppe unge som “vi voksne” er bekymret for fordi de er så motiverte. De er femten og kler seg så de alltid er klare til jobbintervju. Har det noen sammenheng med at de stadig blir fortalt at det er blitt vanskeligere å få en god jobb?

For all del, jeg setter pris på at jeg ikke trenger å se undertøyet til ungdomsskolejenter på bussen hele tiden. Jeg forstår godt at tenåringer ønsker seg store ullskjerf i nøytrale farger til jul. Men kan dere ikke ta noen vågale klesvalg innimellom? Tenk på det min lillesøster sa da hun var 14: “Det er jo nå jeg må kle meg som en fjortis og gjøre dumme klesvalg.” Beige og off-white passer veldig fint til knallrødt.

Her er den gamle bloggposten igjen. Man skulle tro jeg skrev denne pastellbloggposten i går

Derfor plager denne VG-forsiden meg

Jeg har stor respekt for VG. Spesielt etter at jeg skrev dette. I går ble jeg skuffet:

Var det virkelig disse sakene som vant over de andre på VG-desken natt til fredag? Det kommer jeg til å tenke på neste gang jeg ringer VG og forteller dem noe spennende en av mine kunder har gjort, og får høre at det ikke er interessant for VGs lesere.

Det er ingenting viktig på denne forsiden, i hvert fall ikke hvis du sammenligner med en del av de andre sakene i nyhetsbildet for tiden, spesielt utenriks. Viktighet er imidlertid subjektivt. Det som er vesentlig for ett publikum, er uvesentlig for et annet.

Så det er ikke bare VGs feil at forsiden er så banal. VGs papirforside skal forsøke å treffe så mange nordmenn som mulig. De fleste er oppriktig interessert i noe som er komplisert og spesifikt, enten det er innenfor utenriksnyheter, lokal politikk, kunst, litteratur, teknologiske innovasjoner eller noe helt annet. Men vi er ikke alle oppriktig interessert i de samme kompliserte tingene. Det vi har til felles, som et behov for å vaske oss på hodet, virker banalt i forhold.

Det plager meg mer at det ikke er noen nyheter på forsiden. Det er ingenting som er aktuelt i tid. Avisen kunne vært fra forrige uke, eller forrige måned.

Det er heller ingenting som er oppsiktsvekkende eller som skiller seg ut. Vi kunne funnet sjamposammenligning og raske mattips via Google-søk fremfor å lese VG.

Det som imidlertid irriterer meg aller mest, språknerd som jeg er, er at du ikke kan ha en duell mellom tolv sjampomerker. En duell er mellom to. Det ligger i ordet.

 

Apropos tabloid: LES DENNE BLOGGPOSTEN!!!

Hvis du vil vite hvordan jeg synes titler på nyheter bør skrives, har jeg blogget om det også.

Hei nye (norske) lesere!

Bloggposten min om “flink pike”-begrepet ble lagt på VGs forside i går, og plutselig kommer det mange nye lesere inn her.

På bloggens forside kan det kanskje se ut som jeg alltid skriver på engelsk, og det gjør jeg ganske mye også. Hjernen min tenker både på norsk og engelsk, og denne bloggen reflekterer det.

Dette går imidlertid litt i bølger, og nå for tiden kladder jeg mest innlegg på norsk. Så mens jeg gjør dem ferdig, her er noen andre norske bloggposter:

Det finnes jenteblogger, men finnes det gutteblogger?

Facebook er som epost – nyttig, men kjedelig

De uskrevne motereglene som gjelder på hyttetur

Hvorfor West Coast Swing er en fantastisk dans

En viktig melding til alle som tar kollektivtransport (med meg)

 

Flink pike – og stolt av det!

Jeg er en flink pike, men hvis det er synd på meg, er det ikke derfor.

Dagens bruk av begrepet “flink pike” får meg til å tenke på denne videoen:

Den viser de nesten usynlige fordommene folk har om kvinner: menn er ledere; kvinner er bare sjefete. Kampanjen #banbossy, med Facebooks Sheryl Sandberg og den amerikanske jentespeideren i spissen, jobber mot disse fordommene.

På norsk gjør vi en tilsvarende tabbe med begrepet flink pike. Menn er dyktige og hardtarbeidende; kvinner lider av “flink-pike-syndromet”.

I tillegg til å bruke ulike ord om menn og kvinner med de samme egenskapene, tar vi et positivt ord, og bruker det negativt.”Du må slutte å være flink pike”, sier vi. Ved å være mindre flink, blir du befridd fra stress, omverdenens skyhøye forventninger og alle dine vonde følelser.

Vi risikerer at “Du skal ikke være flink pike,” blir en uskreven del av Janteloven. Ikke jobb så hardt hvis du er kvinne; det tåler du sikkert ikke.

Verst synes jeg likevel det er når “flink pike” blir diagnosen som stilles på mer alvorlige problemer.

I søndagens Aftenposten var det en kronikk med tittelen “Ikke så flink pike”. Den var skrevet av en anonym jente som forteller om sin egen usikkerhet, følelse av press og spiseforstyrrelser. “Jeg er ingen flink pike, og akkurat det føles for første gang på veldig lenge helt fint,” skriver hun i det siste avsnittet.

Kronikken handler imidlertid ikke om at hun var flink og derfor fikk problemer. Den handler om nettopp usikkerhet, press og spiseforstyrrelser. Tittelen spiller tilsynelatende på at hun var stressa fordi hun prøvde så hardt å være “vellykket”, men har klart å slutte med det.

Kronikkforfatteren forteller om problemer vi bør ta på alvor. Å sette en hel haug med ulike problemer inn i samme “flink”-boks blir en måte å bagatellisere dem på. Ulike stressede jenter har ulike problemer.

Vi bør tenke oss om og velge om vi heller kan si:
– Hun klarer ikke si nei.
– Hun er usikker på seg selv.
– Hun er overarbeidet.
– Hun har en spiseforstyrrelse.
– Hun er deprimert.
– Hun har angst.
– Hun har ME eller kronisk utmattelse.

Hvis noe av dette,  eller noe helt annet,  er problemet, bør vi søke å løse problemet,  ikke bare sette “flink pike”-merkelappen på hele personen og tro at det på noen måte hjelper.

Jeg har også fått denne liksom-diagnosen mange, mange ganger. Men de gangene jeg virkelig er stresset, trist eller usikker på meg selv, er det ikke fordi jeg er en flink pike – faktisk er tiltaksløshet, fraværende ambisjoner, halvhjertet innsats og annen ikke-flink adferd gjerne tegn på at jeg virkelig ikke har det bra.

Jeg skal derfor være sta og bruke flink positivt om meg selv:

Jeg er flink. Jeg gjorde det alltid bra på skolen, til og med på masterstudiet. Der gikk jeg ut med toppkarakter fra et anerkjent universitet og et tøft studium. Jeg fikk akkurat den jobben jeg ønsket meg, før jeg var ferdig med mastergraden, og det til tross for at jeg studerte noe så lite ettertraktet som journalistikk og samfunnsfag. Jeg gjør mitt beste på jobb, og jeg får stadig vekk både positive tilbakemeldinger og oppgaver med mye ansvar. I tillegg holder jeg dansekurs og har til og med klart å gjøre det ganske bra i et par internasjonale dansekonkurranser. Og ja, jeg spiser ganske sunt, er ganske ryddig og stiller gjerne opp for venner, familie og kjæresten.

Dette er prestasjoner og personlige egenskaper jeg er stolt av, ikke symptomer på en lidelse.

Den anonyme kronikkforfatteren i Aftenposten er også flink. Hun er flink til å sette ord på vonde følelser. Hun er flink til å være modig og ærlig. Hun er (nå, men ikke før) flink til å sette egne grenser og ta vare på seg selv. Hun er en flink pike – og det bør hun være stolt av.

Jeg skulle ønske vi kunne ta dette begrepet tilbake og sette pris på vår egen flinkhet. Hva gjør deg til en flink pike?

Les også: Flinke piker – en slags bruksanvisning

Oppdatering 20.08.2014: Nå fant jeg endelig kronikken jeg omtaler på nett. Den er absolutt verdt å lese – og jeg håper ingen tror jeg mener å kritisere hun som har skrevet den.

Gjesteblogger hos NRK Beta

Jeg gjesteblogger hos NRK Beta!

Les innlegget  her: Hvordan du kan ha en smarttelefon og likevel være en hyggelig person

Innlegget handler om folkeskikk for folk med smarttelefon. Så gi meg gjerne beskjed – i NRKs kommentarfelt, her på bloggen, på Twitter, Facebook eller i “virkeligheten” –  om hva du synes om levereglene jeg foreslår.

Dette gjør meg selvfølgelig kjempeglad, men litt starstruck. Jeg har vært fan av NRK Beta lenge,  og det har jeg også blogget om.

Hvis du kom hit fordi du likte NRK Beta-posten, bør du også lese disse:

• Social media makes digital natives more social, not less
• Facebook er ikke dødt, bare kjedelig
• Det eneste du trenger å vite om Facebook  (fra 2007!!!)
• Social media is not the problem
• Leaving the inforati and their mutually assured distraction (fordi jeg også kan kjenne meg igjen i “Look up!”)

Du er ikke raus fordi du roser noen få

“Gi meg “minds”, ikke mindfulness. Jeg synes det holder å være menneskelig, jeg trenger ikke kalle det feiltastisk. Vi er alle hele mennesker. Men vi trenger ikke dele alt med alle hele tiden for å bevise at vi er det. Dersom det er den nye målestokken, er det faktisk det endelige beviset på at rausheten ikke eksisterer. Den omfatter bare noen under visse omstendigheter. Og det er de som byr på seg selv. Men hvis den nye konvensjon er at du er pliktig til by på deg selv for å kunne bli respektert, så har vi et problem.”

– Heidi Nordby Lunde, aka Vampus er “tastisk, tøff med tastatur” .

At sosiale medier liksom gjør oss rausere, og at dette skal kunne bevises ut fra at en gruppe flinke folk får masse skryt av fans på Twitter og Instagram, er en teori som gjør meg ukomfortabel. Vampus forklarer hvorfor.

 

Hva kan eleven gjøre?

Såpass enig i denne bloggposten at jeg tester “reblog”-funksjonen. Elever er også mennesker som kan og bør gjøre noe fornuftig!

Les også:

• Mål: Middelmådighet
• Jenter er ikke dummere, bare mindre late
• “Vi elsker læring. Vi hater skolen”

Sitater fra gode norske bloggposter

Magnhilds Antiblogg:
“Det er én ting vi, og da særlig vi som lever priviligerte liv med perfeksjon, posisjon og prevensjon, bør innse. Og det er at de vi kjenner sjelden er representative.”

Olves blogg:
“Om jeg skal få realisert mange av mine ønsker og behov, koster det mye penger. Jobben min skal ikke primært tilføre livet mitt verdi, men finansiere alle disse andre tingene som gir livet verdi. At alle kan tjene godt på å gjøre nøyaktig det de vil er også en eksepsjonelt tøvete påstand.”

Vann og tårer i termosen:
“Også er det egentlig ingenting, bare ord. Og plutselig er det alt.”

Anette Basso:
”Jeg vet ikke hvor fri eller ufri min rosa kremrouge fra Max Factor gjør meg. Jeg føler meg ikke noe modig uten mascara. Bare mindre stilig og mer selvbevisst.”

 

English: These are quotes from Norwegian blog posts I recommend.

Jørgen Jelstad om ME-forskning

Forrige uke var jeg på foredrag i regi av ME-foreningen. Det handlet om forskning på ME, altså myalgisk encefalopati, ofte kalt kronisk utmattelse eller ME/CFS. Jeg kan litt om sykdommen, fordi jeg har en søster med ME, men jeg kan langt fra nok.

Det er det dessverre ingen andre som kan heller.

Jørgen Jelstad, forskningsjournalist og forfatter av boken De Bortgjemte, snakket om ferske forskningsresultater, men også om uenighet om diagnosekriterier og fastleger som fortsatte mener ME ikke finnes.

Pappa har lagt ut referat på sin blogg, og jeg håper dere leser det.

Noe av det som gikk mest inn på meg, var disse sitatene om ME:

 

 

Et av dem er fra Ingvard Wilhelmsen, som driver Hypokonderklinikken, sitert i Bergens Tidende:

De aller fleste kan komme seg ut av dette ved å jobbe med holdninger og adferd.

Eller ikke. Å jobbe med holdninger og adferd hjelper sikkert mange – ME-syke , folk med andre sykdommer og folk som er helt friske – men det er ikke hele løsningen. ME-syke kommer dårligere ut på funksjonsevnemålinger enn kreftsyke. Måten ME-syke blir behandlet på, er likevel skremmende likt kommentarene i denne tegneserien. Det sier mye trist om fordommene folk har om psykiske sykdommer, men i dette tilfellet handler fordommene også om at forskere ga opp å finne fysiske, medisinske svar på ME-gåten. Da gikk ut fra at hvis de ikke skjønte det, trengte de ikke å ta det på alvor.

Og ja, disse holdningene har en innvirkning på behandlingen av pasienter. Det kommer klart frem i dette brevet fra 87 mødre av barn med ME som ble sendt til Helsedirektoratet.

Det siste sitatet er fra legen Arild Nørstebø og ble gjengitt i Norsk Helseinformatikk, ifølge Jelstad en viktig kilde til informasjon for norske leger og annet helsepersonell:

Kanskje har det sosiale mønsteret med forventning om å skaffe seg utdannelse før etablering påført kvinnene en belastning de ikke takler så lett.

ME-syke er ikke syke altså. De er bare flinke piker. Stakkars jenter nå til dags, vi klarer ikke all denne utdannelsen.

Les også:

• Hele referatet selvsagt
• Følg også med på det Jørgen Jelstad driver med. Vi trenger mer god forskningsjournalistikk.

Hele familien er bloggere

Jeg kan nå si at hele familien min er bloggere – til tross for at ikke alle oppdaterer like ofte.  Jeg har nemlig oppdaget at lillesøster Helene også er en blogger!

Helene skriver bloggen HelseHippie, og det handler om ernæring, supermat, hverdagsglede, naturlig hudpleie og husmortips. Her har hun skrevet i et år, men det er først nå hun har lagt ut bilde av seg selv og så lagt ut en screenshot fra bloggen på Instagram.

Pappa blogger på norsk på Tversover og på engelsk på Applied Abstractions. Begge steder går det i teknologi, bøker, nerding og pappas nerdete hverdag. Litt som min blogg, men ikke helt.

Mamma blogget før på Lena’s Knits & Pieces, men for tiden er det like greit å gå til nettbutikken Bare må ha det.

Lillesøster Jenny Marie skrev bloggen Made For Fun da hun var i USA i ett skoleår. Nå bruker hun mest Instagram.