Såpass enig i denne bloggposten at jeg tester “reblog”-funksjonen. Elever er også mennesker som kan og bør gjøre noe fornuftig!
Les også:
Category Archives: School according to Julie
Flinke til å stresse
Lørdagens forsidesak i Aftenposten handler om unge – spesielt jenter – som stresser seg til sykdom. Saken ligger også på nett.
Det er interessant at stressede flinke unge nå omtales som et fenomen typisk for vår tid:
– For 20 år siden var vi bekymret for de late ungdommene. Nå er vi bekymret fordi de jobber for hardt, sier Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning.
Hva har skjedd? Jeg er skeptisk til å legge for mye vekt på presset fra sosiale medier. Filmer, blader og klassevenninnenes samtaler ga meg mer enn nok kroppspress lenge før det fantes #thinspiration-tagger.
Den store forskjellen fra 20 år tilbake er nok heller at det har blitt vanskeligere å få seg en bra jobb uten en skikkelig utdannelse. “De kalles for CV-generasjonen”, står det i Aftenposten – dagens unge er mer opptatt av gode karakterer og nyttige fritidsaktiviteter, og det er en ganske logisk reaksjon på et tøffere arbeidsmarked.
Det er nærliggende å tenke at vi må være veldig varsomme med å oppfordre unge mennesker til å være flinke. Men det lønner seg å være flink – nå mer enn før.
Hvis du forteller en skoleklasse at de må slappe av mer og ta seg mer fri, er det sannsynligvis de late elevene som tar deg mest på ordet. Forteller du dem heller hvor viktig det er å forberede seg til neste prøve, er det de mest pliktoppfyllende som føler presset mest. Løsningen er altså ikke å gå bredt ut og be alle om å slappe av, men å gi mer individuelle tilbakemeldinger. Mer tilpasset opplæring. Se hver elev. Du vet, sånt som er vanskelig.
Det er også viktig å belønne flinkhet på riktig måte. På skolen skjønte jeg etter hvert at jeg kunne belønne meg selv med fritid: Klarte jeg å jobbe jevnt med skolen over tid, kunne jeg ta det mer med ro like før viktige prøver og eksamener. Favorittlærerne mine har alltid vært de som ga meg mulighet til å prioritere tiden mest mulig selv.
Jeg håper lærere og foreldre også klarer å anerkjenne talent. Det er ikke alltid sånn at de som gjør det best på skolen, er de som har stresset mest. Noen har rett og slett anlegg for matematikk, skriving eller kjemi. (Kanskje de ikke er stressa, bare smartere enn deg?)
Det bekymrer meg derfor at så mange klistrer merkelappen “flink og pliktoppfyllende, sikkert stressa” på alle med høyt karaktersnitt – jeg skrev en egen bloggpost om det, en bruksanvisning for de som kjenner flinke piker.
Jeg er glad for at Aftenpostens artikkel – av Miriam Lund Knapstad – er en balansert og fin tekst som klarer å beskrive stress hos unge uten å fordømme deres ambisjoner eller evner. Det er så altfor lett å legge skylden over på de som stresser, ved å si at de skal gi mer blaffen eller bare ta seg sammen og slutte å stresse. Men uten konkrete råd for hvordan man skal legge opp en mindre stresset hverdag, blir slike vage oppfordringer gjerne oppfattet som enda mer stressende: “Jeg er stresset fordi jeg ikke er noe flink til å slappe av”.
Å konsentrere seg om å slappe av, er ganske vanskelig. Men klarer flinke piker å prioritere, si nei og ta pauser, kan vi snu flinkheten til vår fordel.
Les også:
Excuse for lack of blogging
Source: Nenyaki (Creative Commons)
Thoughts that go through my head while revising for exams
1. What are those people at the university library doing? I mean, the ones who are there for 10 hours or more per day. The ones who have been there 10 hours or more per day for months. They can’t possibly be working efficiently, or they would be done now. They would have read the library by now if they were reading at my speed. They are probably just succumbing to a false belief in The Osmosis Theory of Higher Education: the idea that close physical proximity to books and professors will make your brain absorb knowledge even while you update your Facebook status, watch random Youtube videos and take three-hour-long coffee breaks. (See this definition of “study”)
2. Why, oh why, did I not move into the university library months ago? The osmosis theory is so accurate, and if (when?) I completely fail at my exams, knowing that I had completely sacrificed all my free time to prepare for them would at least mean that I wouldn’t have to feel guilty about studying less so that I could spend my time dancing.
3. I would rather be dancing. I would rather be dancing. I would rather be dancing.
4. Whatever. No matter what my exam results are, at least I spent some of my exam revision time dancing. That’s learning too.
5. Economic history is fascinating. I love this. I just hope I can remember all this fascinating stuff when I have less than an hour to answer questions like “Why are some countries rich and some countries poor?” or “What determines economic growth?” (Why don’t they just add “What is the meaning of the universe?”)
6. I am one of the luckiest people in the world. My current “job” is to read interesting articles, thoughtfully curated and uploaded for my convenience by some of the most acclaimed geniuses in the field of economic history. Seriously, I have no reason to complain.
7. If it weren’t for the stress of knowing that some of these geniuses are going to judge my writing about what they’ve spent their careers researching, I would be having the time of my life.
For Norwegian readers, I have written more about university osmosis here.
I illustrated this post with pictures of books, because I enjoyed browsing for pictures of books. In reality, because I don’t actually like working with paper, my real study situation looks like this:
Picture sources: 1, 2, 3 and the last one was taken by my mom, Lena R. Andersen
Living locally, working globally
I am re-uploading my BA thesis in International Studies (it was hosted on a university website, but the link is broken now).
I wrote about high-skilled labor migration and offshoring between the US and India, mainly within the IT industry, and discussed the importance of this international labor market both historically for India, and theoretically for International Relations theory. My main argument was that offshoring is a form of labor migration without physical migration, and that this duality makes offshoring both a globalizing and a localizing force.
Living locally, working globally
If you are not as geeky about population-related matters like high-skilled labor migration and location-insensitive work as I am, why not do the busy grad-student trick of reading just the conclusion, which I have pasted below…
I’m a people person
This evening I found myself sitting at the LSE Library reading a chapter about ways to quantify and compare fertility rates in different pre-industrial societies. I was surprised by how much fun I was having. Just an hour before, I had spoken to fellow students while waiting for class to start, and one of them had said: “I’m sure there are many lovely people who find demographics interesting, but I am not one of them.”
Well, I am. In fact, I find population growth rates, changes in life expectancy and statistics like “median age of married women at the birth of their last child” more interesting than say, descriptions of history’s great military battles and political intrigues. When I think about societies from other time periods, I like knowing how old the old people were, when (and how and why) people got married, how many children they had and whether the children went to school, and for how long, and what they learned there. And I like knowing how people decided where to live, and how to live and who moved where.
I’ve always preferred the social sciences over natural sciences because I am interested in people. I think the reason I eventually ended up in economic history, is less to do with an interest in money and more to do with an interest in the importance of the general population – their wealth, education, opinions and general patterns of behavior – and what that all means in the long run.
Military history and political history is – at least when separated from socio-economic history – the study of a few people’s major, singular decisions: Should I give the order to go to war? Do I want to run for president? Should I veto this, approve that? Economic history is the study of the aggregated choices of ordinary people over time.
When you decide to move to the suburbs, or use birth control, or get a student loan, or buy a house, or not get married, or spend more rather than save more when you get a pay raise, you are changing history. How can you not find that interesting?
Related: For Norwegian readers, a previous post on brain drain within the health sector, one of many things within the realm of population studies that I find interesting.
Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan)
Da jeg begynte på universitetet, savnet jeg lærerne mine fra videregående. Ikke bare som personer, men som tilgjengelige fagpersoner. Mennesker jeg kunne stille spørsmål til, og som ga inntrykk av å være opptatt både av elevene sine og fagene sine mer eller mindre hele tiden. Mennesker som fremstod som eksempler på hvordan det var å være voksen og leve av eller for et fag.
Man velger ikke bare hva man skal gjøre når man blir stor, men hvem man skal være. På videregående tenkte jeg at selv om jeg ikke hadde lyst til å bli lærer, ville jeg være en voksen som var så opptatt av politikk og historie som politikk- og historielæreren min var. Det var først og fremst fordi han stadig delte ut tips om bøker, filmer, artikler og anektdoter som var faglig relevante, men ikke på pensum.
Offline er slike tips lettere å dele ut direkte til 20 elever enn til 200. Men det gjelder ikke på internett. Denne lærerrollen, den faglige rollemodellen, skulle jeg ønske at flere som underviste på høyere nivå tok tilbake – gjennom blogger, Twitter eller andre former for nettmedier.
Det betyr ikke at pensum, som fortsatt stort sett er på papir, er verdiløst. Men den holdningen som virkelig frustrerer meg, og som jeg møter både hos studenter og lærere, er at faget stopper der det obligatoriske pensumet stopper. Og at læreren som fagperson stopper når den obligatoriske undervisningen (alt for ofte i seg selv bare en gjentagelse av pensum) er slutt for dagen.
Det er bare ett av argumentene. Et annet er at stadig flere oppsøker informasjon om verden gjennom sosiale medier fremfor bøker eller papiraviser. På samme måte som journalister må være klar over hvordan leserne leser, må lærerne være klar over hvordan elevene lærer utenfor klasserommet.
Det betyr ikke at du må (eller bør) bli venn med alle studentene på Facebook og dele alle sider av livet ditt med dem. Men du kan vel dele de faglige sidene. Hva du som fagperson tenker om nyheter, bøker eller samfunnsdebatten. Noe av det beste med internett er at folk kan møtes på grunn av det de har til felles – selv om det bare er et bittelite smalt felt som i seg selv tar opp kun en fjerdedel av ett semester av en utdannelse.
Heldigvis begynte historielæreren min å blogge kort tid etter at jeg begynte på universitetet. Bloggen History Matters! (som altså har som mål å vise at historien har en betydning for nåtiden) er et eksempel til etterfølgelse.
Her er noen av mine mer faglige innlegg, som eksempler til hvordan man kan fagblogge:
- Et kort tips om en faglig relevant artikkel: Economists don’t know everything
- Fagkritikk, blogg om fag for de som driver med fag: Jeg vil ta master i verdensvitenskap
- Kommentar til en sak som er aktuell for studenter + Faglig kommentar til en generelt aktuell sak: Mål: middelmådighet
- Studietips: Too busy to write, so I’ll teach you how to read
- Omtale av faglig relevant litteratur: Book review: The Big Questions
- Innlegg/artikkel basert på faglig arbeid: Hjerneflukt kan ikke forbyes
Jeg pleier å anbefale gratisversjonen av WordPress som bloggplattform for nybegynnere. Hva venter du på?
Illustrasjon: Wrote, Creative Commons
Basert på et foredrag jeg holdt for veilederne på NKS Nettstudier 20.11.2010
Impulsive concentration
“(W)hen that kind of focus springs to life – when interest becomes visceral, when caring becomes palpable, when you’re so focused on something that the rest of the world melts away – the learning that results tends to be rich and sticky and sweet. The kind that you carry with you throughout your life. The kind that becomes a part of you. The kind that turns, soon enough, into wisdom.
It’s a kind of learning, though, that can’t be forced – because it relies for its initial spark on something that is as ineffable as it is intense. Interest has a way of sneaking up on you: One day, you’re a normal person, caring about normal things like sports and music and movies – and the next a Beatles song comes on the radio, and suddenly you’re someone who cares not just about sports and music and movies, but also about the melodic range of the sitar. Even if you don’t want, necessarily, to be somebody who cares about the melodic range of the sitar. Interests are often liberating; occasionally, they’re embarrassing. Either way, you can’t control them. They, in fact, control you.”
Quote from Megan Garber in Attention vs. distraction – What that big New York Times story leaves out
And here’s that big New York Times story: Growing up digital, wired for distraction I couldn’t bring myself to read the whole thing, because I am so sick of being told that my ability to multi-task is a bad thing, and that I can’t concentrate because I’m under 25. (I’m blogging this in between editing photos, updating E24, and keeping up with Twitter, and I think I’m doing ok).
Garber sums up the counter-argument perfectly here:
“(T)he digital era is bringing a new kind of empowerment not just to interest, but to aversion. The web is a space whose very abundance of information – and whose very informational infrastructure – trains our attention to follow our interests.”
(That’s why online headlines have to be straightforward.)
Related posts:
Geeks er de nye intellektuelle
"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"
Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes’ kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:
"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» – mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."
Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.
På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.
Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2
De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.
Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.
Les også:
Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!
I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".
Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:
"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."
Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho – redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk – har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.
Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi – som Internasjonal Politikk skriver – vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.
Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.
For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.
Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.
Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.
According to Julie 