According to Julie


Social media makes digital natives more social – not less

When I hear adults worry about the distraction smart phones represent to them, I wonder if this is because they associate smart phones with work and obligations, rather than fun and friendship.


I’m reading danah boyd’s new book “It’s complicated – the social lives of networked teens” – and you should too.

Start with this description of teenagers at a high school football game in 2010:

(M)any were texting frantically while trying to find one another in the crowd. Once they connected, the texting often stopped. (…) And even though teens are frequent texters, the teens were not directing most of their attention to their devices. When they did look at their phones, they were often sharing the screen with the person sitting next to them, reading or viewing something together.

The parents in the stands were paying much more attention to their devices. They were even more universally equipped with smartphones than their children, and those devices dominated their focus. I couldn’t tell whether they were checking email or simply supplementing the football game with other content, being either bored or distracted. But many adults were staring into their devices intently, barely looking up when a touchdown was scored. And unlike the teens, they weren’t sharing their devices with others or taking photos of the event.

It’s an anecdote, but given how much research boyd has worked on about kids’ use of cell phones and digital media, I trust that it illustrates a general tendency: Digital natives use social media and smart phones for actual socializing. Or as danah boyd puts it: "Most teens aren’t addicted to social media; if anything, they’re addicted to each other."

I was long out of high school in 2010, but I am still young enough to be labeled a digital native. Last Friday night, I hung out in a friend’s apartment with Indian take-out, wine and a group of other 20-something girls. We all used our phones, as well as the host’s laptop, throughout the evening. One of us posted an image of the Indian take-out menu on Facebook, tagged the whole group, and thanked the girl who recommended the restaurant to us. We video-chatted – together – with a friend who lives far away and couldn’t be there. We all took Buzzfeed’s privilege quiz (separately – it has some very personal questions) and discussed the questions and our results. And of course we listened to playlists on Spotify (including automatically generated hit lists based on what other people listen to) and texted with another friend about which bar we would go to later. But we didn’t sit next to each other and stare at our individual screens – why would we do that?

The people I hang out with who actually turn away from me to scroll through Twitter, like a bunch of random photos on Instagram or write a comment on a recently-posted Facebook photo, are always older than me.

Continue reading

Leave a comment

Things I’m looking forward to

1. Finding out how the Divergent trilogy ends and then watching the first film:


2. Watching The Fault in our Stars, based on the book by John Green that I blogged about last year. I’m nervous about probably having to cry in the movie theater, but it will be worth it.

Leave a comment

“That innate skill to draw out the best in others”

It was nothing for him to strike up conversations with absolute strangers, to plunge in and ask questions no one else would have dared to ask, and more often than not to get away with it. You felt that he had never learned the rules, that because he was so utterly lacking in self-consciousness, he expected everybody else to be as open-hearted as he was. And yet there was always something impersonal about his probing, as if he weren’t trying to make a human connection with you so much as to solve some intellectual problem for himself. It gave his remarks a certain abstract correlation, and this inspired trust, made you willing to tell him things that in some cases you hadn’t even told yourself. He never judged anyone he met, never treated anyone as inferior, never made distinctions between people because of their social rank. A bartender interested him as much as a writer, and if I hadn’t shown up that day, he probably would have spent two hours talking to that same man I hadn’t bothered to exchange ten words with. Sachs automatically assumed great intelligence on the part of the person he was talking to, thereby investing that person with his own dignity and importance. I think that was the quality I admired most about him, that innate skill to draw out the best in others.

I just started reading Paul Auster’s Leviathan yesterday. And before getting to know the narrator and the mysterious Sachs better, I wanted to make a note of this description of a person I would have liked to know and emulate in real life.

1 Comment


Noe av det beste ved å lese blogger, er at jeg får så mange fine tips til hva jeg ellers bør lese. Her er min liste over bøker jeg nylig har fått anbefalt fra andre bloggere, og som jeg håper jeg snart får lest:

lese med kaffeSiden jeg skal til Berlin snart, vil jeg lese bøker fra den byen. Kanskje jeg skal lese Tre Kamerater igjen…

Jeg vil lese Parissyndromet, anmeldt av Piggsvin, for jeg tror jeg vil kjenne igjen en del fra mitt eget utvekslingssemester i Paris:

Ingen får et nytt hjem på ei uke, heller ikke vår heltinne. Det er mye hverdag, mye savn og mange vanskelige, og til dels motstridende, følelser. Det er nemlig den store, stygge hemmeligheten oss som har reist på utveksling eller jobbet et år i utlandet bærer på.

Jeg vil lese The Big Short, som Kristian også har lest, fordi jeg har hatt lyst til å lese den lenge:

Disse finansmennene er kanskje vår tids beste vitner på hva slags følelse det gir å få (veldig) rett når alle andre tar (veldig) feil.

Og hvis jeg da først kommer i gang med finanslitteratur, har Finansakrobat en egen leseliste for den slags.

Jeg vil lese The Battle of $9.99, omtalt av Paul Chaffey, fordi jeg anser det som pensum:

Apples inntreden på arenaen med iPad ga forlagene akkurat det forhandlingskortet de trengte for å konvertere hele ebokbransjen fra "wholsale"-modellen til det boken kaller en "agency model", der distributøren mottar en fast prosentsats, typisk 30 prosent, av det sluttkunden betaler. Og prisen kunden betaler er det forlaget og ikke bokhandelen som bestemmer. Det spesielle som skjedde i bokbransjen da iPad kom var ikke Apples forretningsmodell, den kjenner vi også fra iTunes og App Store, men at også Amazon raskt ble presset av forlagene til å gå over til den samme modellen. Og at resultatet ble dyrere nye ebøker.

Jeg vil lese The Ocean at the End of the Lane, anbefalt av SerendipityCat, fordi det er Neil Gaiman, så jeg liker den sikkert:

Jeg synes Gaiman beskriver mye av barndommens usikkerheter så godt i boka. Frykten for å sove alene i mørket, den forferdelige dagen da ingen kom til 7-års-bursdagen. De voksne som visste alt, kunne alt, og som det var umulig å motsi. De voksne, herskerne over virkeligheten.

Jeg vil lese bøker om London, spesielt White Teeth av  Zadie Smith og There But For The av Ali Smith. Disse bøkene er anbefalt av Kathleen, som skal bruke litt av sommeren på NW av Zadie Smith. Den har jeg allerede lastet ned til Kindle’n, så jeg kan jo begynne med den.

stay inside with book

Bilder kommer herfra og herfra.

Les alle bloggpostene mine om bøker her.

Leave a comment

Some things I read while I couldn’t write

With my right arm in a cast, I tweeted less, but I still read stuff on the internet. Here are a few things I found, starting with a collection of library photos like this one:

Don’t be a stranger:

Instead of asking, “is Facebook making us lonely?” and aimlessly pondering Big Issues of narcissism, social disintegration, and happiness metrics, as in a recent Atlantic cover story, we should ask: What exactly is it about Facebook that makes people ask if it’s making us lonely? Everything wrong with Facebook, from its ham-fisted approach to privacy, to the underwhelming quality of Facebook friendship, stems from the fact that Facebook models human relations on what Mark Zuckerberg calls “The social graph. (…) [Outside of Facebook] Internet friendship yields a connection that is self-consciously pointless and pointed at the same time: Out of all of the millions of bullshitters on the World Wide Web, we somehow found each other, liked each other enough to bullshit together, and built our own Fortress of Bullshit.

The man who killed Osama bin Laden… is screwed:

The man who shot and killed Osama bin Laden sat in a wicker chair in my backyard, wondering how he was going to feed his wife and kids or pay for their medical care.

You are going to die:

Segregating the old and the sick enables a fantasy, as baseless as the fantasy of capitalism’s endless expansion, of youth and health as eternal, in which old age can seem to be an inexplicably bad lifestyle choice, like eating junk food or buying a minivan, that you can avoid if you’re well-educated or hip enough.

In which I fix my girlfriend’s grandparents’ WiFi and am hailed as a conquering hero:

But then one gray morning did Internet Explorer 6 no longer load The Google. Refresh was clicked, again and again, but still did Internet Explorer 6 not load The Google. Perhaps The Google was broken, the people thought, but then The Yahoo too did not load. Nor did Hotmail. Nor The land was thrown into panic.

Leave a comment

En kort omtale av en kort bok om sosiale medier

Nå er det nok. Boken En kort bok om sosiale medier må flytte til B-Ms kontorer i Kirkegata 17. Den må bli med meg på jobb slik at jeg kan slå opp i den når jeg trenger den og låne den til kolleger når jeg mener de trenger den.

Boken er skrevet av flinke Ida Aalen, som jeg kjenner fra Girl Geek Dinners Oslo. Jeg må innrømme at det var mest derfor jeg hadde lyst til å lese den fordi… hallo, papirbok om sosiale medier, liksom. Men dette er ikke “Slik får du 50.000 Twitter-følgere” eller “Derfor kommer Pinterest til å forandre verden”. Det er en innføring i forskning og teorier om sosiale medier.

Boken er altså en intro til den akademiske siden av det å være “en som jobber med Facebook og sånn”. Den går gjennom noe historikk, forklarer hvordan nye medier passer med teorier om kommunikasjon, identitet og innovasjon, og den kritiserer og tolker statistikk. Pensum for sånne som meg, med andre ord, vi som jobber med digitale medier i et byrå som driver forskningsbasert kommunikasjon.

På slutten skriver Ida: “Det viktigste i denne boka finner du på de neste sidene.” Så får vi 23,5 sider med litteraturliste.

Da jeg leste boken – særlig den slutten – tenkte jeg: “Dette er veldig fornuftig.Jeg håper den blir lest av de rette menneskene.” Nå skal jeg altså gjøre en innsats for at den skal bli det.

For ordens skyld: Jeg kjenner som sagt Ida, og jeg fikk boken gratis.

1 Comment

2 mini book reviews and some other stuff I’ve read and listened to lately

This week I finished reading The Perks of Being a Wallflower by Stephen Chbosky. It’s one of those books I find difficult to explain. When people have asked what it’s about, I’ve dodged the question, because “Uh… There’s this kid. He goes to high school. He finds some friends,” doesn’t really do it justice. Like To Kill A Mockingbird and The Curious Incident of the Dog in the Nighttime, it is essentially the story of grown-up problems as observed by an unusual child. I liked the idea of the wallflower advantages: what the quiet observers can experience when they – ok, we – just shut and watch. But on the other hand, as Charlie learns, you have to “participate” sometimes.

Last week I finished The Fault in our Stars which is also about this kid who finds some friends, but she has cancer. This novel by John Green was the top fiction book in 2012 according to Time. Not that I’ve read all the other fiction books and made an objective comparison or anything, but I’d like to say Time may have been right. This novel has everything I want from novels: complex characters, interesting sentences, little details that make me stop and think or laugh, plot twists and funny dialogue. It also has characters that have cancer, putting it firmly in the “these characters have bigger problems than me” category, unlike some other books I’ve read in 2012. By the way, I like the fact that Time’s number one fiction book of 2012 is technically “young adult” (a genre old adults should read too), but does not mention vampires or children killing each other.

I’ve been offline a lot over Christmas and New Year’s, but here’s a few interesting online reads from the past couple of weeks:

How to use Evernote as a memory tool for deep reading, writing, and research.

Science fiction became science fact this year.

A “self-made man” thanks all the people who helped make him.

Has Peter Jackson ruined Tolkien? “(…) finding the moments in The Hobbit film that are actually adapted from Tolkien’s book can start to resemble a Where’s Waldo exercise. I’d argue it’s no coincidence that these rare moments, when they happen, are by far the strongest in the film.”

I’ve been also been reading a couple of books I plan to review, a novel in English and a book about social media in Norwegian.

Since I spent four days at New Year’s Swing Fling for New Year’s, my background music has been mainly Christmassy or West Coast Swing. But according to, my top artists were Doe Paoro, Frank Sinatra (that’s because of Christmas), Tori Amos (probably mainly Midwinter Graces, her winter album), Alex G and Garrison Starr.

Here’s a playlist of the songs I listened to the most in 2012.

And here’s a playlist of 20 new songs I listened to a lot in 2012.

1 Comment

Voksenlesing og tidsriktige problemer

SPOILER ALERT! (men ikke mye)

Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth og Følg meg av Nils Gullak Horvei handler begge om konsulenter som misliker livene sine og feilaktig tror at både løsningen og problemet er mediet de kommuniserer med. I Følg meg forsøker Hans å unnslippe livet sitt gjennom Twitter. I Leve Posthornet! gremmer Ellinor seg over gamle håndskrevne dagbøker og bestemmer seg gradvis for at det livet hennes mangler er håndskrevne brev.

LevePosthornetJeg tenkte det skulle bli morsomt å lese romaner om konsulenter i Oslo (Ellinor er til og med kommunikasjonsrådgiver, sånn som meg!) Dessuten har jeg besøkt Nils, og Vigdis besøkte skolen min en gang, og det kom til å bli koselig å lese bøker som dermed var nært mitt liv på så mange måter.

Men jeg tok feil. Nærhet var verken morsomt eller koselig.

Nils synes jobben i rekrutteringsbyrå er både kjedelig og stressende. Han klarer ikke kommunisere med sin kone, som har en ME-diagnose og bruker tiden sin på å snakke om seg selv på TV og på Twitter. Sønnen hans nekter å bli voksen, noe som ikke er spesielt overraskende, gitt at foreldrene lar ham gjøre nøyaktig som han vil, samtidig som de er tydelige eksempler på at å være voksen er dødskjipt. Hans begynner å tvitre mer og mer, og får dermed stadig dårligere grep om livet utenfor Twitter.

Ellinor synes jobben i kommunikasjonsbyrå er både kjedelig og stressende. Hun klarer ikke kommunisere med sin kjæreste, som virker snill, men anonym. Hun mister en kollega, og når hun overtar hans jobb med å arbeide mot postdirektivet, får hun endelig noe å bry seg om. Horvei_FolgMeg

Romanene skildrer de situasjonene de skal skildre, på svært treffende måter: Jeg lo for eksempel av Følg meg, da jeg satt alene på toget (buss for tog!) og leste om fest sett gjennom øynene til to mennesker som helst vil hjem for å tvitre. Og jeg heiet mer og mer på Ellinor etter hvert som Leve Posthornet fortsatte. Men stort sett irriterte hovedpersonene i begge historier. Jeg klarte ikke å tenke på dem som noe annet enn eksempler på problemene sine, problemer som skal være typiske for vår tid: ukontrollert bruk av sosiale medier, ensomhet, meningsløshet.

Jeg ville ikke leve i disse karakterenes verden. Verre: Det irriterte meg at jeg gjorde det.

Hvis disse menneskene liksom lever i mitt univers, hvorfor kan jeg ikke ta kontakt med dem og be dem skjerpe seg? Si at det er åpenbart at kommunikasjon er løsningen for dem begge, men at det ikke spiller noen rolle om de velger Twitter eller posthorn, bare de kommuniserer med de menneskene de faktisk vil ha ordentlig kontakt med. Problemene deres og løsningene på dem eksisterer helt uavhengig av hvor de velger å notere tankene sine. Og som en fotnote: Twitter kan kombineres med et godt liv hvis man i utgangspunktet klarer å oppføre seg ordentlig.

I en morsom kronikk skrev Olav Brostrup Müller for noen måneder siden at det å le av seg selv fordi man samler “voksenpoeng” er latterlig: At vi blir voksne, kjøper voksenting som gressklippere, tar ansvar og slutter å late som om vi er barn, og det er bra. Jeg er for at folk skal ta ansvar. Og når jeg sier at jeg har samlet en del voksenpoeng er det bare en forkortelse for at jeg har en mastergrad, fast jobb som henger noenlunde logisk sammen med utdannelsen min, samboer og evne til å ta ansvar (og å lage helstekt kalkun til 10 gjester). Jeg trodde også jeg hadde evne til å lese bøker for voksne. Nye norske romaner om voksne med voksne jobber og voksne problemer.

Disse bøkene handler om voksne som ikke vil være voksne, som til tross for sine ytre sett fine liv ikke finner noen mening i tilværelsen. De handler om at vanlige liv er triste. De slutter svært forskjellig, og det er ikke bare trist, men underveis er det trist. Kanskje det var meningen at jeg skulle finne dem uhyggelige, fordi de liksom minnet meg om hvor tomt og meningsløst mitt eget liv er. Men mitt liv er fullt av mening – og av problemer som jeg er smertelig klar over at Twitter og brev ikke kan fikse.

Etter å ha lest disse bøkene hadde jeg et akutt behov for å veie opp med den dystopiske fremtidsromanen A Calculated Life, og store mengder Buffy– og Angel-episoder. Jeg ville inn i univers med vampyrer og cyborgs. Her er problemene langt fra realistiske, men de er i det minste mer interessante enn mine egne.

Er det noen der ute som fremdeles synes det er rart at fantasy-litteratur for ungdom er blitt så populært hos voksne?

Dette er ikke dårlige bøker; da ville jeg ikke giddet å lese dem ferdig. Jeg skjønner ut fra anmeldelser ellers at ganske mange er uenig med meg i min opplevelse av at dette var mest trist. Kanskje de er voksnere og kjenner seg igjen i fortellingene. Men jeg håper ikke det. Jeg håper dere har det bra.

Les også:
Siri Hustvedt skriver realistiske romaner om voksne som jeg
virkelig lever meg inn i. De er likevel fryktelig triste.