According to Julie


44 Comments

Flink pike – og stolt av det!

Jeg er en flink pike, men hvis det er synd på meg, er det ikke derfor.

Dagens bruk av begrepet “flink pike” får meg til å tenke på denne videoen:

Den viser de nesten usynlige fordommene folk har om kvinner: menn er ledere; kvinner er bare sjefete. Kampanjen #banbossy, med Facebooks Sheryl Sandberg og den amerikanske jentespeideren i spissen, jobber mot disse fordommene.

På norsk gjør vi en tilsvarende tabbe med begrepet flink pike. Menn er dyktige og hardtarbeidende; kvinner lider av “flink-pike-syndromet”.

I tillegg til å bruke ulike ord om menn og kvinner med de samme egenskapene, tar vi et positivt ord, og bruker det negativt.”Du må slutte å være flink pike”, sier vi. Ved å være mindre flink, blir du befridd fra stress, omverdenens skyhøye forventninger og alle dine vonde følelser.

Vi risikerer at “Du skal ikke være flink pike,” blir en uskreven del av Janteloven. Ikke jobb så hardt hvis du er kvinne; det tåler du sikkert ikke.

Verst synes jeg likevel det er når “flink pike” blir diagnosen som stilles på mer alvorlige problemer.

I søndagens Aftenposten var det en kronikk med tittelen “Ikke så flink pike”. Den var skrevet av en anonym jente som forteller om sin egen usikkerhet, følelse av press og spiseforstyrrelser. “Jeg er ingen flink pike, og akkurat det føles for første gang på veldig lenge helt fint,” skriver hun i det siste avsnittet.

Kronikken handler imidlertid ikke om at hun var flink og derfor fikk problemer. Den handler om nettopp usikkerhet, press og spiseforstyrrelser. Tittelen spiller tilsynelatende på at hun var stressa fordi hun prøvde så hardt å være “vellykket”, men har klart å slutte med det.

Kronikkforfatteren forteller om problemer vi bør ta på alvor. Å sette en hel haug med ulike problemer inn i samme “flink”-boks blir en måte å bagatellisere dem på. Ulike stressede jenter har ulike problemer.

Vi bør tenke oss om og velge om vi heller kan si:
– Hun klarer ikke si nei.
– Hun er usikker på seg selv.
– Hun er overarbeidet.
– Hun har en spiseforstyrrelse.
– Hun er deprimert.
– Hun har angst.
Hun har ME eller kronisk utmattelse.

Hvis noe av dette,  eller noe helt annet,  er problemet, bør vi søke å løse problemet,  ikke bare sette “flink pike”-merkelappen på hele personen og tro at det på noen måte hjelper.

Jeg har også fått denne liksom-diagnosen mange, mange ganger. Men de gangene jeg virkelig er stresset, trist eller usikker på meg selv, er det ikke fordi jeg er en flink pike – faktisk er tiltaksløshet, fraværende ambisjoner, halvhjertet innsats og annen ikke-flink adferd gjerne tegn på at jeg virkelig ikke har det bra.

Jeg skal derfor være sta og bruke flink positivt om meg selv:

Jeg er flink. Jeg gjorde det alltid bra på skolen, til og med på masterstudiet. Der gikk jeg ut med toppkarakter fra et anerkjent universitet og et tøft studium. Jeg fikk akkurat den jobben jeg ønsket meg, før jeg var ferdig med mastergraden, og det til tross for at jeg studerte noe så lite ettertraktet som journalistikk og samfunnsfag. Jeg gjør mitt beste på jobb, og jeg får stadig vekk både positive tilbakemeldinger og oppgaver med mye ansvar. I tillegg holder jeg dansekurs og har til og med klart å gjøre det ganske bra i et par internasjonale dansekonkurranser. Og ja, jeg spiser ganske sunt, er ganske ryddig og stiller gjerne opp for venner, familie og kjæresten.

Dette er prestasjoner og personlige egenskaper jeg er stolt av, ikke symptomer på en lidelse.

Den anonyme kronikkforfatteren i Aftenposten er også flink. Hun er flink til å sette ord på vonde følelser. Hun er flink til å være modig og ærlig. Hun er (nå, men ikke før) flink til å sette egne grenser og ta vare på seg selv. Hun er en flink pike – og det bør hun være stolt av.

Jeg skulle ønske vi kunne ta dette begrepet tilbake og sette pris på vår egen flinkhet. Hva gjør deg til en flink pike?

Les også: Flinke piker – en slags bruksanvisning

Oppdatering 20.08.2014: Nå fant jeg endelig kronikken jeg omtaler på nett. Den er absolutt verdt å lese – og jeg håper ingen tror jeg mener å kritisere hun som har skrevet den.

Advertisements


1 Comment

Jørgen Jelstad om ME-forskning

Forrige uke var jeg på foredrag i regi av ME-foreningen. Det handlet om forskning på ME, altså myalgisk encefalopati, ofte kalt kronisk utmattelse eller ME/CFS. Jeg kan litt om sykdommen, fordi jeg har en søster med ME, men jeg kan langt fra nok.

Det er det dessverre ingen andre som kan heller.

Jørgen Jelstad, forskningsjournalist og forfatter av boken De Bortgjemte, snakket om ferske forskningsresultater, men også om uenighet om diagnosekriterier og fastleger som fortsatte mener ME ikke finnes.

Pappa har lagt ut referat på sin blogg, og jeg håper dere leser det.

Noe av det som gikk mest inn på meg, var disse sitatene om ME:

 

DSC_0004

 

Et av dem er fra Ingvard Wilhelmsen, som driver Hypokonderklinikken, sitert i Bergens Tidende:

De aller fleste kan komme seg ut av dette ved å jobbe med holdninger og adferd.

Eller ikke. Å jobbe med holdninger og adferd hjelper sikkert mange – ME-syke , folk med andre sykdommer og folk som er helt friske – men det er ikke hele løsningen. ME-syke kommer dårligere ut på funksjonsevnemålinger enn kreftsyke. Måten ME-syke blir behandlet på, er likevel skremmende likt kommentarene i denne tegneserien. Det sier mye trist om fordommene folk har om psykiske sykdommer, men i dette tilfellet handler fordommene også om at forskere ga opp å finne fysiske, medisinske svar på ME-gåten. Da gikk ut fra at hvis de ikke skjønte det, trengte de ikke å ta det på alvor.

Og ja, disse holdningene har en innvirkning på behandlingen av pasienter. Det kommer klart frem i dette brevet fra 87 mødre av barn med ME som ble sendt til Helsedirektoratet.

Det siste sitatet er fra legen Arild Nørstebø og ble gjengitt i Norsk Helseinformatikk, ifølge Jelstad en viktig kilde til informasjon for norske leger og annet helsepersonell:

Kanskje har det sosiale mønsteret med forventning om å skaffe seg utdannelse før etablering påført kvinnene en belastning de ikke takler så lett.

ME-syke er ikke syke altså. De er bare flinke piker. Stakkars jenter nå til dags, vi klarer ikke all denne utdannelsen.

Les også:


1 Comment

Flinke til å stresse

Flinke piker i Aftenposten lørdag 17. august 2013

Lørdagens forsidesak i Aftenposten handler om unge – spesielt jenter – som stresser seg til sykdom. Saken ligger også på nett.

Det er interessant at stressede flinke unge nå omtales som et fenomen typisk for vår tid:

– For 20 år siden var vi bekymret for de late ungdommene. Nå er vi bekymret fordi de jobber for hardt, sier Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning.

Hva har skjedd? Jeg er skeptisk til å legge for mye vekt på presset fra sosiale medier. Filmer, blader og klassevenninnenes samtaler ga meg mer enn nok kroppspress lenge før det fantes #thinspiration-tagger.

Den store forskjellen fra 20 år tilbake er nok heller at det har blitt vanskeligere å få seg en bra jobb uten en skikkelig utdannelse. “De kalles for CV-generasjonen”, står det i Aftenposten – dagens unge er mer opptatt av gode karakterer og nyttige fritidsaktiviteter, og det er en ganske logisk reaksjon på et tøffere arbeidsmarked.

Det er nærliggende å tenke at vi må være veldig varsomme med å oppfordre unge mennesker til å være flinke. Men det lønner seg å være flink – nå mer enn før.

Hvis du forteller en skoleklasse at de må slappe av mer og ta seg mer fri, er det sannsynligvis de late elevene som tar deg mest på ordet. Forteller du dem heller hvor viktig det er å forberede seg til neste prøve, er det de mest pliktoppfyllende som føler presset mest. Løsningen er altså ikke å gå bredt ut og be alle om å slappe av, men å gi mer individuelle tilbakemeldinger. Mer tilpasset opplæring. Se hver elev. Du vet, sånt som er vanskelig.

Det er også viktig å belønne flinkhet på riktig måte. På skolen skjønte jeg etter hvert at jeg kunne belønne meg selv med fritid: Klarte jeg å jobbe jevnt med skolen over tid, kunne jeg ta det mer med ro like før viktige prøver og eksamener. Favorittlærerne mine har alltid vært de som ga meg mulighet til å prioritere tiden mest mulig selv.

Jeg håper lærere og foreldre også klarer å anerkjenne talent.  Det er ikke alltid sånn at de som gjør det best på skolen, er de som har stresset mest. Noen har rett og slett anlegg for matematikk, skriving eller kjemi. (Kanskje de ikke er stressa, bare smartere enn deg?)

Det bekymrer meg derfor at så mange klistrer merkelappen “flink og pliktoppfyllende, sikkert stressa” på alle med høyt karaktersnitt – jeg skrev en egen bloggpost om det, en bruksanvisning for de som kjenner flinke piker.

Jeg er glad for at Aftenpostens artikkel – av Miriam Lund Knapstad – er en balansert og fin tekst som klarer å beskrive stress hos unge uten å fordømme deres ambisjoner eller evner. Det er så altfor lett å legge skylden over på de som stresser, ved å si at de skal gi mer blaffen eller bare ta seg sammen og slutte å stresse. Men uten konkrete råd for hvordan man skal legge opp en mindre stresset hverdag, blir slike vage oppfordringer gjerne oppfattet som enda mer stressende: “Jeg er stresset fordi jeg ikke er noe flink til å slappe av”.

Å konsentrere seg om å slappe av, er ganske vanskelig. Men klarer flinke piker å prioritere, si nei og ta pauser, kan vi snu flinkheten til vår fordel.

Les også:


10 Comments

Flinke piker–en slags bruksanvisning

Å være flink er ikke en sykdom. De som gir oppgaver til flinke piker burde sette pris på dem i stedet for å sette merkelapper på dem.

En “flink pike” kan (ifølge psykiatrisk sykepleier Bjørg Krogstad, sitert i en bloggpost om fenomenet av “Tinteguri” Anita Krohn Traaseth) beskrives slik:

Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte. Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen over. Likevel har jeg fått høre gjennom hele livet at jeg fortjener “flink pike” diagnosen. Det vil si, jeg har hørt det siden jeg begynte å gå på skole i Norge da jeg var ti år. Begrunnelsen var i utgangspunktet at jeg alltid gjorde leksene mine i tide. Senere skulle begrunnelsen bli jeg var opptatt av hvordan jeg gjorde det på skolen, at jeg ikke likte å komme for sent og at jeg gjorde ting jeg sa jeg skulle gjøre, enten det var å ta en kaffe med en venninne eller korrekturlese en artikkel. Hvis jeg ble stresset, fikk jeg høre dette:

1. “Du er så pliktoppfyllende. Du er sånn “flink pike”,du.”
Jeg likte ikke å høre at det var noe galt med meg fordi jeg var “pliktoppfyllende”. Jeg syntes helt ærlig at de andre bare var litt late. Barna i klassen som ikke gjorde lekser var late. Lærerne som ikke sørget for at lekseskulkingen fikk konsekvenser var late. Det var forvirrende at hvis jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, fikk jeg så en kontrabeskjed om at det var helt unødvendig å gjøre dette, og at jeg ikke hadde noe igjen for det utenom et vedvarende “flinkis”-stempel.

2. “Du må lære deg å gi litt faen”
Jeg visste jo at hvis jeg ga faen, ville det bare føre til mer stress og mindre produktivitet. Det var ikke som om noen andre kom til å gjøre noe på gruppearbeid hvis jeg ga faen. Skolestilene mine skrev seg ikke selv. Hvis jeg ikke gjorde leksene, hjalp det ikke at jeg hadde gjort andre lekser forrige uke.  Jeg kunne jo ikke vite når læreren plutselig skulle innse at det var elevene som ikke gjorde lekser man burde være bekymret for. Hvis jeg lærte meg å gi faen, ville det til slutt gå ut over meg.

3. “Dette ordner seg! Du er jo så flink!”
Mens de andre rådene etter hvert har prellet av, har dette fortsatt å irritere meg helt opp i voksen alder. Ja, da, det ordner seg for snille piker. Men det ordner seg fordi vi jobber hardt. Det er ikke sånn at man er født flink og så kan man bare flyte avgårde på en uanstrengt evig flinkhet. Jeg har fått til det jeg har fått til fordi jeg stadig jobber for å bevise at jeg faktisk kan ting.

Flink pike-stemplingen ble enklere å takle da jeg ble eldre og det jeg gjorde hadde et mål utenom å oppbevare meg inne i en skolebygning i noen timer hver dag. Etter hvert som jeg skjønte at jeg kunne forsvare å ikke gjøre ting jeg ikke lærte noe av, lærte jeg å prioritere. Jeg lærte meg at hvis lærerne ga meg for mye lekser (fordi hver lærer trodde at elevene bare hadde ett fag, nemlig deres), kunne jeg trøste meg selv med at det ikke var min feil at de ikke klarte å koordinere bedre seg i mellom. At hvis jeg fikk håpløst utydelige instrukser, var det lov å tolke dem slik det passet meg best. Men selv om jeg personlig har utviklet måter å takle flinkisstemplingen, fortsetter det å irritere meg at “pliktoppfyllende” regnes som en problematisk egenskap.

Min søster har ME (kronisk utmattelse). Min søster er også veldig flink. Hun gjør det bra på skolen, lager god mat, ser nesten alltid bra ut og har det nesten alltid ryddig rundt seg. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Så da hun var så syk at hun stort sett lå i sengen hele tiden, og venner av familien lurte på om jeg ikke snart også skulle få en sånn sykdom, siden jeg også var flink, ble jeg sint. Fordi de antok at flinkhet er farlig, at jenter som får til ting er tikkende bomber og at folk med ME ville vært friske om de bare hadde lært seg å “gi faen” på et tidligere tidspunkt. De mente det ikke slik, på samme måte som de som gir de velmenende rådene sitert over ikke mente å stresse meg ytterligere. Men beskjeden kommer likevel frem: at slitne, flinke jenter bare er dårlige på å slappe av, og at det er vår skyld hvis vi blir slitne.

Flinkhet må kombineres med evnen til å vite når det ikke er din feil at ting går galt. Å kunne si at du ikke har tid til ting, å kunne prioritere. Det er dessverre mange jenter (og gutter) som burde lære seg å be andre mennesker skjerpe seg i stedet for å gå ut fra at problemet alltid ligger hos dem selv. Men det hjelper veldig hvis verden rundt flinke piker legger forholdene litt til rette.

Så hvis du gir oppgaver til flinke piker, enten det er som lærer, sjef, forelder eller venn, følg denne enkle bruksanvisningen:

Ikke gi flinke piker oppgaver det ikke er meningen at vi skal få til. “Sikt på månen, så lander du kanskje på taket”, er det noen som sier. Ber du en flink pike nå månen, stopper hun ikke før hun enten har gjort det, eller avslørt at oppgaven var en bløff. På det tidspunktet har hun sannsynligvis sluttet å stole på deg og respektere deg.

Sett pris på at flinke piker ikke gir faen. Mesteparten av verden er lagt opp etter de som gir faen. Har du noen ganger kommet tidsnok til en skoletime, for så å bruke de fem første minuttene av timen på å få servert et foredrag om forsentkommere? Da vet du hva jeg mener. Billettkontroller, fartskontroller, leksekontroller og alle andre former for stikkprøver er designet for å ta de som stort sett bryter reglene (selv om de følelsesmessig går hardest utover de som blir tatt første gangen de bryter reglene). På universiteter og i større bedrifter verden over forskes det på hva som motiverer folk i arbeidslivet, altså hvordan få dem til å gi noe annet enn faen. Ta vare på de som bryr seg om de oppgavene du gir dem. Verden trenger de flinke.

For å presisere: Dette er et problem jeg har tenkt på i 16 år. Det at jeg publiserer dette nå, har ingenting med min nye jobb å gjøre. På Burson-Marsteller blir jeg satt pris på.


7 Comments

Who’s insane?

I just found an article about Asperger’s syndrome (in Norwegian), which got me thinking about how the world views unusually talented people. While Asperger’s syndrome is real, isn’t it fascinating how we look at people like Bill Gates and Albert Einstein and assume that they must in some way be different from us, that there must be something “wrong” with them? As if it doesn’t occur to anyone that (warning, this thought is scary) maybe they’re just smarter?

So many people have said that there is a fine line between genius and insanity, but I don’t want to believe it. I’m not saying that an insane person can’t be a genius, but I refuse to believe that there is a certain limit to our natural intelligence and that if you overstep that boundary, you lose control of your mind. That idea is dangerously close to the belief that anyone smarter than you must be nuts.

According to this article, one of the symptoms of Asperger’s is a limited ability to interact with others, particularly people of one’s own age. But when children realize that they don’t think the way other children think, isn’t it a natural reaction to want to retreat away from others? In a documentary shown a couple of months ago on NRK, the mother of an unusually smart boy told her story. She said the day her son realized that he was different from the other children and that they were not going to change and start thinking like him, he became depressed.

This blog may end up looking very nerdy. So far the categories I’m writing in are Books and Other, and I have not added complaints about friends, links to Internet quizzes or anything personal (I’m not saying I never will). And somehow I’ve managed to spend the last three years doing advanced math and physics with future doctors and scientists (long story). But I’ve always considered myself too social, too girly and maybe even too pretty to be a real geek. Unlike this guy (who explains some things well very well in his article), I’ve never been bullied. I don’t see myself as different from everyone else, but sometimes I wonder if I should. I have been to parties where I’ve wanted to scream: “Am I the only non-idiot here?” before slapping the hostess and running away. And I have encountered so many silly prejudices, including:

  • You are either creative or smart. Never both. You can’t be both artistic and good at math. (According to the best math student in the class)
  • If you think about Einstein’s theory of relativity for too long, your brain won’t be able to handle it. (According to my physics teacher)
  • The modern world doesn’t need mathematicians and scientists anymore. (According to a journalist in my country’s biggest newspaper)
  • “Your favorite subject is MATH?!?! Seriously? Um… ok… uh…” (The host of a children’s program, while interviewing a nine-year-old girl.)
    I’m beginning to wonder if all the insane geniuses throughout history lost their minds from over-exhaustion, or if all the “normal” people just drove them crazy.