Pastellstilen på forsiden av D2

I går tok D2 opp hvordan ungdommen nå til dags vil kle seg “plain”, enkelt, praktisk, konservativt og likt.

Et av mine første blogginnlegg, da jeg selv var tenåring, handlet om denne klesstilen. Jeg kalte den pastell. Det betyr ikke at folk kler seg i pastellfarger, men at folk oppfører seg som pastellfarger: søte, uprovoserende, litt high-maintenance, men på en tilsynelatende diskré måte. Pastell er en ny variant av soss, som er mer opptatt av stil enn prislapp. Og den er neste provoserende i sin mangel på provosering.

Les hele det opprinnelige blogginnlegget her

Da jeg selv gikk på ungdomsskolen i Lier, var normen Miss Sixty-bukser med korte t-skjorter til (ofte slik at øvre del av g-strengen syntes over buksekanten). Dette ble kombinert med store platåsko. Merkene viste at man hadde brukt mye penger (eller helst fått foreldrene til å bruke mye penger), mens synlig undertøy viste at man var tøff, sexy og opprørsk. Voksne gikk ikke slik.

Det er noe av det meste interessante med pastellstilen. De unge gjør ikke lenger opprør mot de voksne gjennom klær. Nå skal man kle seg som en mini-voksen.

I mellomtiden har den voksne moten blitt mer opptatt av klassisk kvalitet fremfor trender. I 2008 og 2009 dreide mye av motejournalistikken seg mot “investment dressing”: Kjøp selvsagt klær selv om det er finanskrise og du har mistet jobben, men kjøp kvalitet. Prangende merker eller skiftende trender er ikke noen god investering i nedgangstider. Men beige cashmere og svarte kvalitetsbukser er trygge, lure kjøp som kan forklares og rettferdiggjøres. Det er ikke rart dette nå får konsekvenser for ungdomsmoten.

De unge pastellene tilhører også “CV-generasjonen”, en gruppe unge som “vi voksne” er bekymret for fordi de er så motiverte. De er femten og kler seg så de alltid er klare til jobbintervju. Har det noen sammenheng med at de stadig blir fortalt at det er blitt vanskeligere å få en god jobb?

For all del, jeg setter pris på at jeg ikke trenger å se undertøyet til ungdomsskolejenter på bussen hele tiden. Jeg forstår godt at tenåringer ønsker seg store ullskjerf i nøytrale farger til jul. Men kan dere ikke ta noen vågale klesvalg innimellom? Tenk på det min lillesøster sa da hun var 14: “Det er jo nå jeg må kle meg som en fjortis og gjøre dumme klesvalg.” Beige og off-white passer veldig fint til knallrødt.

Her er den gamle bloggposten igjen. Man skulle tro jeg skrev denne pastellbloggposten i går

Flink pike – og stolt av det!

Jeg er en flink pike, men hvis det er synd på meg, er det ikke derfor.

Dagens bruk av begrepet “flink pike” får meg til å tenke på denne videoen:

Den viser de nesten usynlige fordommene folk har om kvinner: menn er ledere; kvinner er bare sjefete. Kampanjen #banbossy, med Facebooks Sheryl Sandberg og den amerikanske jentespeideren i spissen, jobber mot disse fordommene.

På norsk gjør vi en tilsvarende tabbe med begrepet flink pike. Menn er dyktige og hardtarbeidende; kvinner lider av “flink-pike-syndromet”.

I tillegg til å bruke ulike ord om menn og kvinner med de samme egenskapene, tar vi et positivt ord, og bruker det negativt.”Du må slutte å være flink pike”, sier vi. Ved å være mindre flink, blir du befridd fra stress, omverdenens skyhøye forventninger og alle dine vonde følelser.

Vi risikerer at “Du skal ikke være flink pike,” blir en uskreven del av Janteloven. Ikke jobb så hardt hvis du er kvinne; det tåler du sikkert ikke.

Verst synes jeg likevel det er når “flink pike” blir diagnosen som stilles på mer alvorlige problemer.

I søndagens Aftenposten var det en kronikk med tittelen “Ikke så flink pike”. Den var skrevet av en anonym jente som forteller om sin egen usikkerhet, følelse av press og spiseforstyrrelser. “Jeg er ingen flink pike, og akkurat det føles for første gang på veldig lenge helt fint,” skriver hun i det siste avsnittet.

Kronikken handler imidlertid ikke om at hun var flink og derfor fikk problemer. Den handler om nettopp usikkerhet, press og spiseforstyrrelser. Tittelen spiller tilsynelatende på at hun var stressa fordi hun prøvde så hardt å være “vellykket”, men har klart å slutte med det.

Kronikkforfatteren forteller om problemer vi bør ta på alvor. Å sette en hel haug med ulike problemer inn i samme “flink”-boks blir en måte å bagatellisere dem på. Ulike stressede jenter har ulike problemer.

Vi bør tenke oss om og velge om vi heller kan si:
– Hun klarer ikke si nei.
– Hun er usikker på seg selv.
– Hun er overarbeidet.
– Hun har en spiseforstyrrelse.
– Hun er deprimert.
– Hun har angst.
– Hun har ME eller kronisk utmattelse.

Hvis noe av dette,  eller noe helt annet,  er problemet, bør vi søke å løse problemet,  ikke bare sette “flink pike”-merkelappen på hele personen og tro at det på noen måte hjelper.

Jeg har også fått denne liksom-diagnosen mange, mange ganger. Men de gangene jeg virkelig er stresset, trist eller usikker på meg selv, er det ikke fordi jeg er en flink pike – faktisk er tiltaksløshet, fraværende ambisjoner, halvhjertet innsats og annen ikke-flink adferd gjerne tegn på at jeg virkelig ikke har det bra.

Jeg skal derfor være sta og bruke flink positivt om meg selv:

Jeg er flink. Jeg gjorde det alltid bra på skolen, til og med på masterstudiet. Der gikk jeg ut med toppkarakter fra et anerkjent universitet og et tøft studium. Jeg fikk akkurat den jobben jeg ønsket meg, før jeg var ferdig med mastergraden, og det til tross for at jeg studerte noe så lite ettertraktet som journalistikk og samfunnsfag. Jeg gjør mitt beste på jobb, og jeg får stadig vekk både positive tilbakemeldinger og oppgaver med mye ansvar. I tillegg holder jeg dansekurs og har til og med klart å gjøre det ganske bra i et par internasjonale dansekonkurranser. Og ja, jeg spiser ganske sunt, er ganske ryddig og stiller gjerne opp for venner, familie og kjæresten.

Dette er prestasjoner og personlige egenskaper jeg er stolt av, ikke symptomer på en lidelse.

Den anonyme kronikkforfatteren i Aftenposten er også flink. Hun er flink til å sette ord på vonde følelser. Hun er flink til å være modig og ærlig. Hun er (nå, men ikke før) flink til å sette egne grenser og ta vare på seg selv. Hun er en flink pike – og det bør hun være stolt av.

Jeg skulle ønske vi kunne ta dette begrepet tilbake og sette pris på vår egen flinkhet. Hva gjør deg til en flink pike?

Les også: Flinke piker – en slags bruksanvisning

Oppdatering 20.08.2014: Nå fant jeg endelig kronikken jeg omtaler på nett. Den er absolutt verdt å lese – og jeg håper ingen tror jeg mener å kritisere hun som har skrevet den.