Read this blog: Beautiful absurdity

Every week, freelance journalist Sham Jaff writes a one-paragraph summary of the news stories she thinks are the most important.

Sure, a lot of news outlets do something vaguely similar, but I like this one.

I like the brevity of the summaries, and the weekly rather than daily (or constant) updates.

I like her selection. Jaff writes about politics, culture and literature. She is particularly interested in the Middle East -  and let’s face it, we should all be more interested in the Middle East – but the stories she picks out are from around the world. She’s based in Nuremburg, Germany, which reminds me that too many of my sources of information are American, British or Scandinavian.

I also really like that this is a personal blog project, rather than a network or an automated aggregation. It’s a weekly feature in her blog Beautiful absurdity.

Sham Jaff is a freelance journalist, and she publishes some longer writing on her blog as well, like this book review and this post on the importance of political scientists.

Overall, put Beautiful absurdity into the service you’ve selected to inherit your Google Reader feeds (I mainly use Bloglines). Sham Jaff is also on Twitter and her blog has a Facebook page.

Image source: I borrowed the portrait of Sham Jaff from her blog.

Why countries restrict migration–and why they should stop

My most recent economic history essay, aka. an example of what I am writing these days (not blog posts, I know).

“The question today is (…) of protecting the American rate of wages, the American standard of living, and the quality of American citizenship from degradation through the tumultuous access of vast throngs of ignorant and brutalized peasantry from the countries of eastern and southern Europe Francis A. Walker in the Atlantic Monthly, 1896

Between 1815 and 1930, an estimated 50 million Europeans migrated to the «New World» of North and South America and Oceania (Baines 1994:525). Much of this migration took place in the absence of migration restrictions. However, since the American economist Francis A. Walker wrote «Restriction of Immigration», popular opposition to immigration among the native population has generally included at least one of three arguments: «Immigrants steal our jobs.» «Immigrants are unproductive and drain our resources.» and «Immigrants threaten our culture.»

Economists have estimated that removing immigration controls could more than double the size of the world economy, because it would allow workers to move to places where they could be more productive (Legrain 2007:64). There is not much evidence that the negative effects these arguments allude to outweigh the gains from migration.

Moving abroad means going back to the Dark Ages

“Why doesn’t this work?!?!? Oh, right, we’re in England.”

This is the explanation for any problem my Danish flatmate and I encounter. While she’s lived here for years and I just arrived, we both get frustrated over the way things work – or don’t – in the UK. Yesterday I tried to explain at least some of these problems to my flatmate using economic history: the two of us are living in a developing country. Or, since I don’t really like that term, let’s say we are living in a medieval economy.

In an essay I handed in recently, I argued that the process of economic development is the process of solving fundamental problems of exchange (FPOE), thereby moving towards a situation of optimal levels of exchange. FPOE is the technical term for what happens when trade does not take place due to a lack of trust.

For those of you who appreciate game theory:
In a Prisoner’s Dilemma or “game of trust”, A can choose to initiate exchange or not, and B can choose to cooperate (by fulfilling his side of the contract) or not cooperate. If there is no exchange, the payoff for both players is 0. If there is a successful exchange (B cooperates), both players will be better off. However, if B thinks not cooperating will get him a higher reward than cooperating, he has an incentive to cheat A, leaving A worse off than if there is no exchange. And if A thinks he is likely to be cheated, there will be no trade, leaving the game at a sub-Pareto-optimal equilibrium without an exchange.

In medieval times, in the absence of state institutions like courts, traders attempted to solve their trust issues among themselves. For example, according to the historian Greif, Maghribi traders of the eleventh-century Mediterranean developed an informal contract-enforcement mechanism based on multilateral relationships within a close-knit “coalition”. They could spread information about cheating agents and make sure they were not traded with again. Basically “If you cheat one of us, we will all boycott you.” 

Institutions like the Maghribi coalition are relation–based. They are largely implicit, personal and formed outside of courtrooms. In contrast, most of our modern state institutions are rule-based: most transactions are based on impersonal and explicit agreements, and the state can impartially enforce contracts.

The point I would like to stress in this distinction is not the existence of a state to regulate a market. It is the possibility of enforcing contracts impersonally and impartially, rather than through reputation. A rule-based system allows for large-scale anonymous trade – so it favors economic development.

Yet even a state-controlled rule-based system has certain relational elements. Citizenship gives you access to a coalition that is certainly larger than the one organized by the medieval Maghribis – but it is a coalition none the less. When a British library asks for proof of a UK address before they let me in to their reading room, when setting up a UK bank account turns into a bureaucratic nightmare for foreign students, and when I have to pay six months rent in advance unless someone who owns property in the UK can vouch for me, it is because the UK is a coalition. There is an implicit agreement that the Prisoner’s Dilemma has been resolved in advance for permanent members of the UK club, while foreigners must negotiate on their own. When you leave your home coalition, you are plunged back into the market conditions of the Middle Ages.

(This is of course only made worse by the fact that there may be institutions to help you, but you are less likely to know about them than you are to know about institutions in your home country – which may explain why I find London increasingly practical and less ridiculous the longer I stay here.)

Medieval traders went from a situation where trade didn’t take place because it was literally impossible to move goods between people, to a situation where trade was possible, but didn’t happen because of a lack of trust. Today we can initiate trade with complete strangers – not just impartially and impersonally, but instantly  – with one click on a touch screen. But «can» and «do» are not the same. We have resolved so many of the practical problems that limit trade, from transportation costs to language barriers to timing, that when we refrain from exchange now, it is almost always because of some lack of trust.

Despite our supposedly rule-based national and international institutions, we still act relationally. Recent research using simple web-based games shows how cooperation can remain stable in a large group if participants have some choice over who they interact with. When grouped together completely randomly, the participants cheated each other more and more, even though this left them worse off in total.

According to The Economist, international migrants use diaspora networks as modern day coalitions. They trust people on the other side of the globe, because they originally emigrated from the same home countries. These networks make cross-border trade easier, and they are not government-enforced.

The paradox for economic historians who study medieval times is that exchange took place without the assistance of a state regulating the market. A paradox for both scholars and policy-makers today is how exchange should take place in a globalized economy where one state can no longer regulate the entire market.

Related posts:

• Living locally, working globally My BA dissertation about, among other things, diaspora networks and how the preference for our home coalition makes the global labor market less global
• Illegal = global FPOE means there is no global market for music

Living locally, working globally

I am re-uploading my BA thesis in International Studies (it was hosted on a university website, but the link is broken now).

I wrote about high-skilled labor migration and offshoring between the US and India, mainly within the IT industry, and discussed the importance of this international labor market both historically for India, and theoretically for International Relations theory. My main argument was that offshoring is a form of labor migration without physical migration, and that this duality makes offshoring both a globalizing and a localizing force.

Living locally, working globally

If you are not as geeky about population-related matters like high-skilled labor migration and location-insensitive work as I am, why not do the busy grad-student trick of reading just the conclusion, which I have pasted below…

Innovasjon Verden?

Hvis bistandskritikerne har rett, driver Norge med bistand først og fremst fordi det gir oss god samvittighet – ikke fordi det virker. Hvis vi tar den mest kritiske bistandskritikken på alvor, bør vi slutte. Men hvordan skal Norge da redde verden?

Det har Kristian Meisingset, Amara Butt og jeg brukt deler av sommeren på å finne ut av, og resultatet er i den nyeste utgaven av Minerva, som lanseres på Civita-frokost torsdag.

Les artikkelen her: Etter bistand

Les også:

• Kritikk av gode hensikter
• Hjerneflukt kan ikke forbyes

Geeks er de nye intellektuelle

"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"

Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes’ kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:

"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» – mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."

Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.

På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.

Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2

De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.

Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.

Les også:

• Jeg vil ta master i verdensvitenskap!
• Klima, konflikt, kapital – og tverrfaglighet
• An education for globalists?

Kritikk av gode hensikter

«Journalistikken bak TV-aksjonen er et barn av 1970-tallet, da verden ennå var ung. Mange hadde, forståelig nok, en naiv, nærmest uskyldig, idé både om hva utviklingshjelp kunne føre til og hva hjelperen kunne bidra med. (…) En kan ikke fortsette å lage TV-aksjonen som før, med mindre en institusjonaliserer en slags journalistikkens dobbeltmoral.»

Slik slaktet Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier, NRKs årlige pengeinnsamling TV-aksjonen i Samtiden i 2008. Ifølge Tvedt opprettholder TV-aksjonen fordommer om nordmannens enestående evne til å hjelpe det fattige «Sør». I Dagbladet fikk et utdrag av teksten tittelen Journalistikkens sammenbrudd.

Christian Borch lurte på om Tvedt var "så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet". Petter Nome lo av Borchs "sårede stolthet" og skrev: "At folk som ellers er kritiske og seriøse, ikke en gang vil reflektere over om TV-aksjonen kan åpne for dilemmaer og sette habilitet og troverdighet under press, det er rett og slett vanskelig å forstå."

Det ble altså noe debatt av utspillet. Tvedt mener likevel at teksten fikk påfallende få konsekvenser for hvordan norsk media fremdeles fremstiller bistand i dag:

– Det var ikke én uavhengig analyse av CARE Norge under TV-aksjonen 2009, sa Tvedt da han besøkte journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo 26. mars 2010.

Slik Tvedt fremstiller det, er bistand en for sentral del av det norske selvbilde til at journalister tør å være kritiske:

– Produksjon av nasjonal norsk identitet i en globalisert verden har dreid seg om å definere oss selv som en humanitær stormakt og en verdensmester i bistand. Bistand har hatt en merkelig form for moralsk makt, sier Tvedt.

Kanskje er det derfor de få som først er kritiske, fremstår som så veldig opprørske. På BI Studentaksjonens debattmøte om bistandskritikk 2. mars 2010, var panelets kritiker langt mer tabloid enn panelets bistandsarbeidere:

– Bistand klarer ikke å skape økonomisk vekst, slo utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje fast.

Dermed fikk resten av panelet mulighet til å avfeie kritikken hans som unyansert og nærmest umoralsk. Representantene for bistandsorganisjoner hørtes ut som om de formulerte forsiktige pressemeldinger:

– Bistandsdebatten i Norge er unyansert. All bistand kan ikke skjæres over en kam, sa Orrvar Dalby fra Norsk Folkehjelp.

– Vi vet at vi mislykkes med enkelte ting, men vi må ikke glemme hvorfor vi likevel gjør dette. Det handler om solidaritet, sa Gunnar Andersen fra Redd Barna.

Ifølge Toje er norsk bistand basert på sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk: Selv om vi selvfølgelig håper at det vi gjør skal få positive konsekvenser, begrunner vi bistand med handlingens iboende godhet. Å gå ut fra at all bistand er god er imidlertid også å skjære bistand over en kam.

Norske journalister oppfordres til å være maktkritiske og til å «følge pengene». Da er det påfallende hvis vi ikke gransker bistandsorganisasjoners bruk av penger like nøye som vi gransker private bedrifter.

På Høgskolen presiserte Tvedt at han ikke kritiserte bistand. Han kritiserte mangelen på kritisk journalistikk om bistandsfeltet. Slike nyanseforskjeller kan imidlertid være vanskelig å formulere til lesere. Hvis nordmenn blir usikre på egne superevner som utviklingshjelpere, gir vi kanskje opp våre gode hensikter.

Desillusjonerte lesere – og givere – kan være et argument mot å utfordre myten om Norge som humanitær supermakt. Men hvis journalister gjemmer seg bak det argumentet, undervurderes både lesernes evne til forståelse og medias evne til formidling.

Gode hensikter er kanskje ikke kritikkverdige i seg selv, men gode hensikter er heller ikke nok. Den norske helten fortjener konstruktiv kritikk.

Opprinnelig publisert i argument (pdf av bladet).

Flere av mine argument-artikler:

• Intelligente nyheter i illusjonenes tid – Bak kulissene i Dagsrevyen med Christian Borch
• LES DENNE BLOGGPOSTEN! – Hvordan klikkhoreri fungerer
• Nerdepolitikk – Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett
• Kunnskap i veggene – Om Blindernsavn og doveggslitteratur
• Gratis nyheter har en pris – Er det mulig å få betalt for å skrive på nettet?
• Jesus blant buddhister – Tanker tenkt på adventistisk barnehjem i Kambodsjas jungel
• Amerikansk politikk – presise fordommer – Hvordan jeg forutså valgresultater
• Jonas møter fans – Alle er forelsket i Støre
• Hjerneflukt kan ikke forbys – dette var vel første gang jeg publiserte noe, hvis vi ser bort fra denne bloggen. Det var om et tema jeg skal holde foredrag om i morgen.

Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!

I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".

Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:

"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."

Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho – redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk – har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi – som Internasjonal Politikk skriver – vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.

Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.

For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.

Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.

Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.

Hjerneflukt kan ikke forbys

Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.

Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.

Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).

Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.

We’re all correspondents

Cartoon by Dan Wasserman in The Boston Globe

The Onion News Network has another funny way of putting this: "After examining the evidence from the 25 iPhones, 15 Blackberries, 10 video cameras and 40 digital cameras obtained from the students who attended the party, we were able to reconstruct every second of the event."