Pastellstilen på forsiden av D2

I går tok D2 opp hvordan ungdommen nå til dags vil kle seg “plain”, enkelt, praktisk, konservativt og likt.

Et av mine første blogginnlegg, da jeg selv var tenåring, handlet om denne klesstilen. Jeg kalte den pastell. Det betyr ikke at folk kler seg i pastellfarger, men at folk oppfører seg som pastellfarger: søte, uprovoserende, litt high-maintenance, men på en tilsynelatende diskré måte. Pastell er en ny variant av soss, som er mer opptatt av stil enn prislapp. Og den er neste provoserende i sin mangel på provosering.

Les hele det opprinnelige blogginnlegget her

Da jeg selv gikk på ungdomsskolen i Lier, var normen Miss Sixty-bukser med korte t-skjorter til (ofte slik at øvre del av g-strengen syntes over buksekanten). Dette ble kombinert med store platåsko. Merkene viste at man hadde brukt mye penger (eller helst fått foreldrene til å bruke mye penger), mens synlig undertøy viste at man var tøff, sexy og opprørsk. Voksne gikk ikke slik.

Det er noe av det meste interessante med pastellstilen. De unge gjør ikke lenger opprør mot de voksne gjennom klær. Nå skal man kle seg som en mini-voksen.

I mellomtiden har den voksne moten blitt mer opptatt av klassisk kvalitet fremfor trender. I 2008 og 2009 dreide mye av motejournalistikken seg mot “investment dressing”: Kjøp selvsagt klær selv om det er finanskrise og du har mistet jobben, men kjøp kvalitet. Prangende merker eller skiftende trender er ikke noen god investering i nedgangstider. Men beige cashmere og svarte kvalitetsbukser er trygge, lure kjøp som kan forklares og rettferdiggjøres. Det er ikke rart dette nå får konsekvenser for ungdomsmoten.

De unge pastellene tilhører også “CV-generasjonen”, en gruppe unge som “vi voksne” er bekymret for fordi de er så motiverte. De er femten og kler seg så de alltid er klare til jobbintervju. Har det noen sammenheng med at de stadig blir fortalt at det er blitt vanskeligere å få en god jobb?

For all del, jeg setter pris på at jeg ikke trenger å se undertøyet til ungdomsskolejenter på bussen hele tiden. Jeg forstår godt at tenåringer ønsker seg store ullskjerf i nøytrale farger til jul. Men kan dere ikke ta noen vågale klesvalg innimellom? Tenk på det min lillesøster sa da hun var 14: “Det er jo nå jeg må kle meg som en fjortis og gjøre dumme klesvalg.” Beige og off-white passer veldig fint til knallrødt.

Her er den gamle bloggposten igjen. Man skulle tro jeg skrev denne pastellbloggposten i går

Moselle: A backpack that fits my life

I do not travel light. Leaving the house without water, an umbrella, sunglasses and an extra sweater makes me feel unprepared and vulnerable. My wallet is usually stuffed with receipts, coffee shop loyalty cards and really random mementos (never cash though). I never know when I might need dance shoes. And although I chose my own laptop because it was lightweight, Burson-Marsteller did not take this into consideration when they chose my work computer.

So I tend to lug a lot of stuff around back and forth between the office, dance class and home. Several well-meaning adults have told me I should trade my shoulder-bags and briefcases for a backpack. But backpacks make me feel like a tourist, or a little girl on her way to school or someone who thinks they’re going hiking when really they’re just taking the tram to the office. I see those people every day, with their water-proof jackets and sensible shoes, dressing like their children. We call them “allværsjakker” in Norwegian, those unnaturally colorful, weatherproof tents that some people just wear with everything – and wearing a big backpack feels like a few steps away from joining the allværsjakke-enthusiasts.

I’ve blogged in Norwegian about the allværsjakke style rules

Call me a vain, superficial person, and I will respond that I actually need to look like an adult when I’m so often the youngest person in a meeting. And feeling like an adult on my way to the meeting helps.

Enter Moselle, the backpack my dad got me for Christmas last year, and which I still take to work every day. It is to a standard backpack what my white trench coat is to other people’s “allværsjakker” – the fancy, professional, feminine, French version.

Côte&Ciel / Moselle Backpack / Paris from Côte&Ciel on Vimeo.

This is what I love about it:

– It has room for a laptop (in an inner pocket designed for 11” to 13” computers), my dance shoes, and all the other things I think I might need during the day

– It doesn’t make me look like a hiker or a tourist – although the jury is still out on whether I look like a little girl going to school

– It’s lightweight, small and fits close to my back, so I can turn around on public transportation without hitting someone in the face. Just look at how flat it is when it’s empty:

– The color goes with everything I own

– The zipper is positioned to be slightly more of a challenge for pick-pockets, compared to most backpacks

– After spraying it with the same protection spray I use on my shoes, it has stayed water-proof for the past seven months – although I plan on respraying after this week’s downpour.

– My dad was really excited about giving it to me, so I think he put a lot of thought into it, and it’s feels good to really, really appreciate a gift

One drawback so far: the zipper is a bit weak.

Moselle is from the French company Côte et Ciel. They make other backpacks and bags that look nice too. They didn’t pay me to write this, and they have no idea I am doing so. I just want to spread the word about something I like – and answer the “Where did you get that?” question once and for all.

I won’t be offended if we match, but you could always get the black version.

Related post: Dressed for anything

Update: Well Dressed Dad appreciates stylish backpacks as well and has plenty of recommendations on his blog. One post mentions Côte et Ciel and includes a photo of the boring backpack look.