According to Julie

Hjerneflukt kan ikke forbys

4 Comments

Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.

Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.

Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).

Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.

Hjerneflukt kan ikke forbys

I Kenya er det 10 000 pasienter per lege. Forventet levealder i Afrika er 47 år, og nesten hvert femte barn dør før det fyller fem. I Norge var det i 2000 588 pasienter per lege. I likhet med Vesten generelt står imidlertid Norge foran en dramatisk økning i behovet for helsepersonell, pga. en aldring av befolkningen. Profesjonelle rekrutteringsselskaper reiser derfor fra rike til fattige land for å rekruttere helsepersonell.

I rapporten “En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”, går Sosial- og helsedirektoratet mot aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland. Dette skjer etter at blant annet Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, har jobbet aktivt for å forby det de kaller “hjernetyveri”. Rapporten inneholder retningslinjer for ansvarlig rekruttering, og forslag til hvordan Norge kan dekke sitt eget behov for helsepersonell, uten å bidra til “brain drain” fra utviklingsland.

Debatten rundt et rekrutteringsforbud har i stort grad vært preget av enighet: Det er ikke riktig å overtale den ene kenyanske legen til å forlate sine 10 000 pasienter til fordel for 588 nordmenn. Imidlertid er det mye som har blitt oversett og misforstått i den norske debatten om rekruttering av helsepersonell.

Ikke forbud mot ansettelse

Et forbud mot rekruttering betyr ikke et forbud mot ansettelse av innvandrere. Både Finansavisen og Dagbladet misforsto dette på lederplass, og anklaget rapporten for å fremme diskriminerende innvandringspolitikk. Rapporten slår fast at retningslinjene ikke skal hindre innvandrere i å flytte til Norge på eget initiativ, eller norske sykehus i å ansette slike innvandrere.

Det er imidlertid ikke enkelt å fastslå hvor stor effekt rekrutteringen i seg selv har på migrasjonsstrømmer. I den britiske regjeringens “code of practice” for rekruttering av helsepersonell, skrives det at det ikke en gang er mulig å trekke et klart skille mellom rekruttering og migrasjon på eget initiativ. Dette fordi så mange av de som blir rekruttert uansett ville ha flyttet.

Handler rekruttering om å oppfordre folk til å flytte fra land som trenger dem, eller om å lette flyttingen for helsepersonell som uansett ønsker seg vekk fra sitt fødeland? Flere studier viser at nettopp muligheten for å emigrere, i seg selv ofte er en viktig motivasjon for å ta høyere utdannelse.

Migrasjon er uforutsigbart

“Brain drain” ble først definert på 1960-tallet av samfunnsøkonomene Herbert G. Grubel og Anthony Scott. På denne tiden var forskning på følgene av arbeidsmigrasjon et felt for samfunnsøkonomer, som baserte seg på John Hicks’ Theory of Wages fra 1932. I denne teorien er potensielle migranter økonomisk rasjonelle aktører som flytter over landegrenser hvis de tjener på det. I følge Hicks var globale lønnsforskjeller tilstrekkelig motivasjon for en internasjonal migrasjon som i det lange løp ville jevne ut disse forskjellene. Etterhvert har imidlertid forskningen på migrasjon blitt mer tverrfaglig, og avdekket sammenhenger som nyanserer dette bildet.

Migrasjonsforskere som Steven Vertovec, professor i transnasjonal antropologi ved Oxford, fremhever betydningen av nettverk. Folk ønsker å flytte til steder der de allerede kjenner noen, eller i hvert fall der det bor andre fra deres opprinnelige hjemland. Dessuten er informasjonen migranter har om potensielle mottakerland langt fra perfekt. De kjenner ikke nødvendigvis til mulighetene for å få jobb, detaljene i de ulike lands immigrasjonspolitikk eller de mindre synlige kulturforskjellene.

Snakker man med innvandrere til Norge om hvorfor de har flyttet hit, sier de ikke: “Etter å ha vurdert alle land i verden fant jeg ut at det mest økonomisk lønnsomme var å flytte til Norge.”, men heller “Jeg hadde lyst til å bo i utlandet, og broren til en venn av meg bodde her.”.

I og med at det ikke lenger er vanlig å se for seg en streng økonomisk modell når man snakker om migranters avgjørelser, blir det vanskelig å forutsi migrasjonsstrømmer og vite hvilke økonomiske insentiver som kan endre migrasjonsmønstre. Hvordan forbud mot rekruttering påvirker migrasjonsstrømmer fra land som Norge tidligere har rekruttert fra, er med andre ord uvisst.

Flinke folk flytter mest

Det er en sterk positiv sammenheng mellom utdannelse og internasjonal migrasjon, noe blant annet tall fra IMFs undersøkelse “How Extensive is the Brain Drain?” viser. Flinke folk flytter mer, rett og slett. Aktiv rekruttering av høyt utdannede arbeidere er en av mange årsaker til denne sammenhengen, men det er svært mange andre faktorer som spiller inn. Folk med høy utdannelse snakker oftere fremmede språk, har gjerne flere kontakter i utlandet og får jobb når de kommer frem. Dette stemmer uavhengig av rekruttering og immigrasjonspolitikk.

Det kan til og med argumenteres for at rekruttering kan gjøre migrasjonen til mindre av et elitefenomen. Rekruttering kan vurderes som noe som letter flyttingen for mennesker som uansett har et ønske om å migrere. Rekruttering senker risikoen forbundet med utflytting, slik at dette kan bli et tilgjengelig og rimelig alternativ for flere. Uten “hjelp” fra rekrutteringsbyråer, er det mulig at det i enda større grad bare blir de aller flinkeste som tør å krysse grensene.

Migrasjon er ikke et nullsumspill

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain. For det første er utvandring ofte ikke permanent. Utflyttere flytter hjem, og de tar med seg kunnskap og erfaringer som er nyttige for hjemlandet. Dette gjelder høyt utdannede i minst like stor grad som andre migrantgrupper. For det andre sender utflyttere penger. I 2006 sendte utflyttere hjem penger verdt tre ganger så mye som all bistand til sammen.

For det tredje blir utflyttere et nettverk som kan være verdifult for fødelandet. Forskere som Yevgeny N. Kuznetsov, som har skrevet Diaspora Networks and the International Migration of Skills, trekker blant annet frem India som en suksesshistorie. Indiske innvandrere i USA var et viktig bindeledd mellom amerikanske og indiske bedrifter og en vesentlig årsak til at India har blitt verdens viktigste kilde til offshoring-arbeidskraft.

Behandle sykdommen, ikke symptomene

Der hvor migrasjon er et problem, er ikke nødvendigvis fravær av migrasjon en løsning. Det er opplagt at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Dette problemet kommer imidlertid ikke til å bli løst kun ved at disse menneskene forblir der.

Helsepersonell vet at man skal behandle sykdommen, ikke symptomene. Derfor er den delen av rapporten som omhandler tiltak for å bedre helsesituasjonen i utviklingsland, vel så interessant som selve rekrutteringsforbudet.

Her står det spesifikt at Norge skal “bidra til å utdanne flere helsearbeidere i u-land.”, men enda viktigere: “Utover utdanning av helsepersonell bør det utdannes personell med kompetanse for å organisere og utvikle helsetjenesten.” For land som Surinam er det en nødvendighet med en bedre nasjonal helsetjeneste for å kunne gjøre nytte av godt utdannet helsepersonell.

Et forbud mot rekruttering av helsepersonell kan nok best karakteriseres som en dråpe i havet, eller som behandling av symptomer frem
for sykdommer.

4 thoughts on “Hjerneflukt kan ikke forbys

  1. Så enig, så enig. Men det er mer politisk opportunt å komme med kortsiktige løsninger.

  2. Nemlig. Og det var akkurat det Larsen (direktør for Helsedirektoratet) sa på frokosten også: Det er egentlig fattigdom, og dermed mangel på både utdanning og mulighet for å bruke eventuell utdanning i hjemlandet som er det grunnleggende problemet. Og det kan vi dessverre ikke utrydde ved lov. Dessuten er det problematisk at også hjelpeorganisasjoner liker å gå etter kortsiktige, målbare prosjekter, og at det er korrupsjon og kortsiktig tankegang i landene vi prøver å hjelpe også, selv om vi nesten ikke tør å si det. Det er mye utviklingspolitisk visdom i “Gi en mann en fisk vs. lær en mann å fiske” ordtaket.
    Men har du ikke lest dette før? Jeg skrev det jo for lenge, lenge siden!

  3. Jeg kan vel fortsatt være enig for det?

  4. Pingback: I’m a people person | According to Julie

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s