Sommer

Jeg har drukket øl i Parken for første gang denne sesongen. Det betyr at det er sommer.

 

Principles vs. practice

Interesting article about small private schools for the very poor in Hyderabad, India, and James Tooley, who has researched them. Quotes:

"The reason you haven’t heard of James Tooley is that his work is something of an embarrassment to the official aid and development industry. He has demonstrated something that many development professionals would rather not know—and would prefer that you not know, either. (…) The consensus on economic development—specifically, on the role of the state in promoting growth—cycles to and fro. At the moment, orthodox thinking embraces a leading role for the market in most areas of economic life. But in most developing countries, as in many rich ones (including the United States), schooling is widely regarded as quite another matter. Children’s education is higher than commerce. These realms must not be allowed to mix. Many development and education officials wish to enshrine free education as a universal human right. Education, in other words, is too important to be left to the market. (…) Tooley has been publishing his research in education journals but has also written for libertarian and conservative think tanks. Unfortunately, these associations have pushed him further outside the development mainstream."

A friend of mine who did a year or so of Developmental Studies before starting law school, complained that his classmates picked on him for reading The Economist and suggesting that "maybe it is possible to say something positive about the US". He told me that Developmental Studies drew two conclusions: 1. The world is in deep trouble. 2. American capitalism is behind this trouble. Now, (I hope) that was an exaggeration. But the main conclusion of my International Economics class was "free trade is the answer"; a conclusion that didn’t go down that well if some of my more left-leaning classmates. We all know that one should try to keep one’s own political ideals separate from serious research, but it’s easier said than done. If everyone at Developmental Studies votes for the same party, and everyone at Economics votes for another party, we’ll have a problem after these people graduate.

I was hoping that these thoughts were just speculations, and that people grow up and learn that the world is not black and white. Hopefully, they do. But apparently, even grown-ups argue about political principles when they should be concerned with what really works in the real world.

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1

Jeg går på Internasjonale Studier, men hva betyr det?

Internasjonale Studier (heretter omtalt som Inter, som er betegnelsen studentene selv bruker) er tverrfaglig. Det var i hvert fall det de sa da jeg begynte. Det er fem tverrfaglige programmer på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, og de ble alle opprettet etter Kvalitetsreformen. De fire andre er Utviklingsstudier, Europastudier, Offentlig administrasjon og ledelse og Kultur og kommunikasjon. I praksis ble disse studiene dannet ved å kombinere eksisterende studier, ikke ved å skape noe helt nytt. Inter er en kombinasjon av statsvitenskap, historie, jus og samfunnsøkonomi. I et innføringsemne, INTER1000, veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Jeg kunne med andre ord gått på Inter uten å gå på Inter. Jeg kunne søkt statsvitenskap, tatt noen historie-, samfunnsøkonomi- og jusemner og skrevet en oppgave om internasjonal politikk til slutt. Off the top of my head kan jeg likevel komme på i hvert fall tre grunner til at jeg ikke angrer på mitt valg.

For det første har jeg et godt og sammensveiset miljø rundt meg. Dette miljøet gjør ikke bare Blindernopplevelsen morsommere, men det er også gull verdt både i kollokviegrupper i dag og som et nettverk senere. 

For det andre er Inter vanskelig å komme inn på. Å gå på Internasjonale Studier betyr at jeg kom inn på det studiet i Norge som hadde høyest inntakskrav blant de jeg var interessert i (dvs. alle som ikke krevde kjemi). Mine meninger om elitistisk vs. egalitær utdanning kan jeg gå nærmere inn på en annen gang, men det har i hvert fall vært min erfaring at det er bra når en gruppe flinke folk samles og presser hverandre til å bli enda bedre. Dessuten er det ikke direkte negativt hvis fremtidige arbeidsgivere får det for seg at jeg var en del av en slags elite på Blindern. Om dette stemmer eller ikke, er en annen sak.

For det tredje er det ikke sikkert jeg ville kommet på å velge denne gode fagkombinasjonen helt av meg selv. Og, ja, jeg mener den er god. På Fagkritisk debatt med tverrfaglighet som tema, sa Bent Sofus Tranøy at en slik bachelorgrad passer perfekt som en begynnelse på den utdannelsen han burde hatt, basert på det han har jobbet med. Å bruke bachelorgraden til å få en bred forståelse av verden, uten å være for knyttet til bestemte disipliner, er helt i tråd med liberal arts tradisjonen som kjennetegner mange amerikanske colleges. Og jeg er 20 år; jeg har god tid til å spesialisere meg – hvis jeg i det hele tatt finner ut at jeg har lyst til det. Man kan nemlig ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg.

Så alt i alt angrer jeg ikke. Det betyr ikke at jeg er fornøyd. Men dette var den positive siden av historien. "Om Internasjonale Studier, del 2" er nok mer klagende. 

Les også:

• Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 2
• An education for globalists? 

I used to believe…

I just told a friend that I was going to post a link to a site with a list of what people used to believe when they were children. So in order to disprove the dismal idea that I never blog what I tell people I will blog, I’m posting this link.

I think my favorite part of this site is the list of common beliefs, because I imagine entire generations believing that Anon is a real person and that cats and dogs are the same species – just as I did once. 

When in Rome… (Work in constant progress)

When in Rome, do as I did in August and in March.

1. Do buy your Colosseum tickets at the Palatine, not at the actual Colosseum entrance. Tickets bought at either of these museums will give you entry to both, so naturally you should choose the ten-minute line (in tourist season) instead of the two-hour line.
2. Don’t pay more than 1 euro for espresso.
3. Do drink coffee at Tazzo d’Oro ( Via degli Orfani 84, right by the Pantheon). My first taste of espresso here was definitely one of the best seconds of my life. For more coffee shop tips, see this site.
4. Do see the Forum Romanum. Colosseum may initially be higher on your list, but these are ruins people have actually lived in, not just cheered and died in. And they’re free and breathtaking.
5. Do take your time. Every pebble on the ground in Rome has historical value. My friend and I were thrown out of two museums half an hour after closing because we wanted to see everything. Be prepared to spend hours and hours on sightseeing.
6. Do make an effort to eat at a variety of places. I’ve found that alternating between really classy and really shabby when eating out is much more fun than going to an average place every night. On this last trip, my friends and I ate at a place where we half expected getting poisoned, mugged or beat-up. Two nights later, we were at a Michelin-star restaurant with perfect asparages. Both experiences were much more memorable than standard pizza at a standard price.
7. Do have champagne ice cream at Giolitti.

A reason to have a Mac

I want this now, thanks to Jorunn.

Jeg har en konkurrent

Aftenposten anmelder kaffebarer. Men bare midlertidig; dette ser ikke ut til å bli en serie. Og de skriver bare punktvis. Selv om jeg ikke har testet Far Coast eller Karabista ennå, er Aftenposten og jeg jevnt over ganske enige: Stockfleth’s er bra, Java og Kaffebrenneriet går an (her er de mer positivt innstilt enn jeg er for tiden), og People&Coffee må skjerpe seg!

Pandora Radio in trouble!

The following (in italics) is quoted from the blog at Pandora Internet Radio:

RIAA’s new royalty rates will kill online radio!!

The Copyright Royalty Board (CRB) has recently released a revised fee schedule for internet radio. Left unchanged, these rates will end internet radio, period. The RIAA has effectively convinced this federal committee to establish rates that make online radio a non-viable business.

It’s an utterly ridiculous ruling that renders any form of internet radio non-economic. We are continuing in the belief that sanity will return as everyone involved, including the 50 million avid online radio listeners, realize just how outrageous this is.

You can probably tell by this post that I feel strongly about this. Online radio has opened up a new world for musicians and listeners alike. It has brought millions of otherwise disconnected music-lovers back to music radio, and has opened up tremendous access and promotion for thousands of musicians – both obscure and well known.

We are striving very hard to build a business. We employ eleven full time people in our ad sales team, and despite very high licensing and streaming costs, believed that we could make it work over the next several years if internet advertising continues to grow. This ruling drives the licensing fees (fees that are NOT paid by terrestrial broadcasters) completely out of reach, and makes our goal impossible.

This is a terribly ill-conceived attempt to crush a powerful and positive grassroots movement that is sweeping across the music world. The record labels’ struggles have nothing to do with online radio and killing it will further hurt their business, not help it.

Not only is Pandora Radio one of my favorite sites, it has changed the way I feel about music. Although I’ve been using this site a little less in the past two weeks (some of you may have noticed that the bookmarked songs in my sidebar haven’t changed), since I first discovered Pandora, I have found so many artists and songs I love. This has been the year I really figured out what music I like, because suddenly I had so many more options. That the music industry could think that limiting my access to radio would make me buy more CDs is ridiculous. Why should I buy a CD from an artist I don’t know anything about? Internet radio is not piracy.

Sign the petition and/or spread the word

Learn more

Blogging fra Egypt

Tora, som jeg studerer sammen med og som for tiden tar et semester i Egypt, har skrevet en tankevekkende liten kommentar om politisk blogging og ytringsfrihet. (Fra Internasjonalen, en fellesblogg for flere av medstudentene mine.)

Here we go again: skyld, feil og ansvar

Jeg kom hjem fra Italia (der kvinnedagen kun feires ved at de irriterende gateselgerne selger gule blomster i stedet for roser) og fikk spørsmål fra min grandtante: "Hva synes du om at det har vært så mange voldtekter i Oslo nå?" Jeg svarte at jeg hadde skrevet om dette for ganske lenge siden. Det var i sommer, da man blogget om at det var en økning i antall anmeldte voldtekter og at dette ikke var kvinnenes feil. Nå blogger man om at Hilde Haugsgjerd har skrevet at kvinner bør ta ansvar for å slippe å bli voldtatt.

Jeg får lyst til å kommentere dette, men det har jeg allerede gjort. Og debatten har ikke kommet videre. Bloggere og andre skribenter (bra oppsummering her) reagerer fortsatt ved å skrive at det ikke er en kvinnes feil at hun blir voldtatt, og at "damer skal kunne sove langs Akerselva om de vil, de er ikke noe mer fritt vilt av den grunn".

Da jeg var liten brukte mamma flere år på å lære meg forskjellen på skyld, feil og ansvar. Var det min feil hadde jeg gjort noe virkelig galt som jeg burde visst var galt, og jeg burde ikke bare ta konsekvensen av mine handlinger, men også straffes. Var det min skyld, hadde jeg gjort noe teit og jeg burde ikke bli overrasket om noen ble sinte på meg, men jeg hadde ikke vært direkte slem. Var det mitt ansvar, hadde jeg kanskje ikke gjort noe spesielt i det hele tatt, men noe kjipt hadde skjedd og det var rimelig at det var jeg som opplevde konsekvensene. Dette gjaldt for eksempel hvis jeg ikke hadde passet på en eiendel som nå var mistet.

Voldtekt er ikke kvinners feil eller skyld. Å si at det er vårt ansvar er problematisk, men det er likevel ikke det samme som å gi oss skylden. Hvis man legger lommeboken i en åpen ryggsekk og ikke følger med, synes alle du er litt dum når den blir tatt. Problemet med voldtekt at det selvfølgelig er langt mer traumatisk enn å bli frastjålet en lommebok, men det forandrer ikke det faktum at hvis det finnes tiltak som senker sannsynligheten for at det rammer meg, vil jeg ikke nøle med å gjennomføre disse. Det er mitt ansvar å sørge for at jeg ikke drikker meg fra sans og samling, går meg bort på vei hjem og sovner ved Akerselva. Det har jeg ingen problemer med å akseptere. Det betyr ikke at samfunnet ikke skal ta et ansvar. Det betyr bare at jeg må bruke hjernen.

Hvis man ser litt nærmere på det Haugsgjerd har skrevet, så er tror jeg det er det hun mener:

"Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for."

Den første setningen er dårlig formulert, og hun burde forstått at dette kom til å bli misforstått. Men legg merke til ordene dessverre og effektive forebyggende tiltak. Det er ikke snakk om å legge skylden på oss, men om å fortelle oss at det faktisk finnes forholdsregler vi kan ta.

Det hadde selvfølgelig hjulpet om forholdsreglene var praktisk gjennomførbare. Ennå har jeg ikke lest at man vurderer å la bussrutene gå hele natten i helgen (altså ikke nattbuss som tar deg halvveis hjem en gang i timen til dobbelt pris, men helt vanlige bussruter). 

Og nå sitter jeg igjen med følelsen av å gjentatt meg selv.