According to Julie

Om barn og aldersgrenser

Leave a comment

Fordelen med å studere på samfunnsvitenskapelig fakultet er at jeg ikke bare er "sur for at jeg for ung"; jeg er "politisk motstander av aldersgrenser".

Aldersgrenser på filmer er merkelige ting. Jeg fikk ikke lov til å se Titanic da jeg var 11, men da jeg var gammel nok til å se den alene (15) innså jeg at den egentlig var laget for 11-åringer. I Storbritannia hadde Titanic lavere aldersgrense enn Notting Hill – jeg vet ikke hva det var med denne filmen som gjorde at den var mer skadelig for barn enn å se folk drukne, skyte seg selv og fryse i hjel. I Storbritannia kan man ikke kjøpe eller leie The Queen før man er 15, ikke pga. filmen i seg selv, men fordi det er en skummel trailer på den samme Dvden.

Jeg er ikke veldig glad i skrekkfilmer. De er enten for skumle eller dårlige og ingen av disse to opplevelsene gir meg noe særlig. Likevel har jeg fått med meg en del 15- og 18-årsgrenser etterhvert, og jeg har lest mange bøker som opprinnelig var forbudt. Men det er ikke mye som har kunnet måle seg med eventyret om Smørbukk. Ikke bare er dette eventyret voldelig som bare det; volden er ualminnelig grotesk. Hovedpersonen lurer sine motstandere til å spise deres egen datter etter å ha hugget hodet av henne "som en kylling". Etterpå knuser han disse stakkars foreldrene ved å kaste tunge ting på dem fra et hustak. Riktig nok var det selvforsvar; de var troll som hadde tenkt til å spise ham. Dette gjør det bittelitt bedre, men det er likevel ubehagelig at denne lille gutten med oppførsel som en gal morder er den vi skal sympatisere med i denne historien. Og det gjør ikke akkurat situasjonen bedre at han er et lite barn.

Ja, jeg har selvfølgelig sett ting som visuelt er verre. Blod og avrevne kroppsdeler, store kampscener og generelt voldsomme bilder er selvfølgelig skummelt for barn, men det er gjerne andre tingene enn volden i seg selv som har gått inn på meg – heller begrunnelsen for volden og de tragiske historiene som ligger bak. Løvenes Konge for eksempel: Simba opplever at faren dør ved å bli trampet i hjel, blir hjernevasket til å tro at det er hans skyld, vokser opp i eksil og må drepe sin onkel som han tidligere stolte på. Dette er ikke en historie for barn, selv om den handler om syngende tegnefilmløver, og som åtte-åring var jeg rett og slett provosert over å ha blitt utsatt for noe så trist uten forvarsel.

Når man først har latt barna lese norske folkeeventyr og se Disney-tegnefilmer, kan man ikke etterpå holde dem unna for eksempel Harry Potter – skjønt jeg tror ikke det skumleste med Harry Potter er magien. Selv synes jeg det er skumlere at han vokser opp uten å oppleve at noen er glad i ham i det hele tatt og likevel ikke får store psykiske problemer, hvis man ser bort fra at han risser "I must not tell lies" gjentatte ganger inn i sine egne hender (men dette er jo ikke selvskading eller noe, det er jo bare straff fra en lærer som er uenig med ham politisk). Igjen: mens de voksne vil beskytte barna mot lett synlige og målbare farer (vold, sex, banning) er det mye annet som kan være dystert og vanskelig.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s