According to Julie


4 Comments

Mål: Middelmådighet

"Halvparten av studentene satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet," skriver Aftenposten. Resultatene av Stud.mag-undersøkelsen viser at 48 prosent av Norges studenter studerer i håp om å være som gjennomsnittet eller bedre. 31 prosent satser på å bli blant de beste. (Vil det si at resten satser på å være under gjennomsnittet?)

Det er mye å si om dette. For det første er det et godt eksempel på at journalister som skriver om resultater av en undersøkelse, også må skrive om metoden bak undersøkelsen. Til hvem (hvilket utvalg av studentene) ble spørsmålet stilt? Vil studentene være gjennomsnittlige i forhold til de andre studentene på sitt program i sitt år, eller i forhold til alle studenter verden over, eller en mellomting?

Jeg tror forøvrig det er vanskelig for ganske mange flinke norske studenter å innrømme, selv anonymt, at de har realistiske forventninger om å være blant de beste i klassen.

Ifølge seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep er det ikke forsket noe særlig på norske studenters ambisjonsnivå sammenlignet med studenter i andre land. Det kan godt være vi er ganske like resten av verden. Det vi vet om Norge er at de mest ambisiøse og de minst ambisiøse studerer ved de samme fakultetene. I USA, for å nevne ett eksempel, er det i stedet forskjell på gode og dårlige skoler.

Rent statistisk kan ikke alle være best i klassen. Innenfor hver klasse må ganske mange av studentene ha forventninger om å være blant gjennomsnittet, ellers vil de aller fleste bli skuffet. Og har man krevende vurderingsformer, gode medstudenter og høye inntakskrav til studiet, kan et mål om å være litt over gjennomsnittet være et amisiøst mål i seg selv. Nå har vi imidlertid ikke elitestudier i Norge. Vi har et system der de aller fleste kan ta høyere utdanning hvis de vil. Og å ha som mål å være gjennomsnittlig i befolkningen som helhet er ikke så imponerende.

– Du hopper ikke høyere enn listen som er lagt. (…) vi regner med å få jobb om vi ligger på gjennomsnittet eller litt bedre, sier Mikal Erga (23), fjerdeårsstudent på allmennlærerutdanningen i Oslo.

– Det at Norge er et rikt land med relativt små lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet gjør kanskje at kampen om de beste jobbene ikke er like hard i Norge som i en del andre land, sier seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep.

Ja, ok, du får jobb i Norge hvis du er gjennomsnittlig i Norge. Og begge studiene artikkelen skriver spesifikt om, lærerutdanningen og jusutdanningen, er rettet mot studenter som skal jobbe i Norge. Men å satse på middelmådighet på norsk forbereder deg overhodet ikke på et internasjonalt arbeidsmarked eller for videre studier utenfor Norge. Og det er det som virkelig bekymrer meg med norske studenters ambisjoner: Alle kan studere, alle kan bestå og de fleste har ikke ambisjoner om å klare mer enn det alle andre også klarer. Jeg håper bare vi klarer å holde disse latmannsholdningene hemmelig for utenlandske arbeidsgivere og resten av verdens universiteter.


Leave a comment

Norwegian media – Free, but dependent

I’m spending the first part of this week writing up to ten pages on how the Norwegian government is supposed to afford journalists in the future. Norway subsidizes its media, or should I say part of its media, mainly the media that provides daily news on paper. The media that I think is dying. News sites get no government funding or tax breaks, and the current system of funding provides very little incentive for experimenting with more efficient, modern ways of delivering news.

Writing about this for school means I will probably have to use my own earlier writings as academic references. That makes me feel old and silly, but I have been writing about Norwegian press subsidies for as long as I have been writing journalism at all – which I admit is not that long. My first feature article, back in early 2008, was about the Norwegian system of government-supported journalism. My American journalism professor at The American University of Paris sent me back to Oslo so I could explain to him how Norwegian newspapers could be government-funded and still be an independent fourth estate.

I wrote about how Norwegian journalists considered themselves loyal mouthpieces for politicians up until the 1970s, about the controversy (or should I say controversial lack of controversy in many cases) surrounding the current press subsidy system and about the general Norwegian mentality of trusting the government to provide solutions to everything. After a week of interviewing editors and media experts, I had learned most of the things that would later be on the syllabus of the course for which I’m currently writing an exam.

But I never got around to publishing the article, until now. So here it is, complete with the footnotes I added to further explain Norwegian weirdness to Americans:

Norwegian Media – Free, but dependent (pdf)

Image: Madewell


2 Comments

Too busy to write, so I’ll teach you how to read

Long-time readers may know what this picture means: I am literally buried in word-related work. Except now, in 2010, there are fewer books and more computer files to be read, written, edited, sent and uploaded. So the buried part is not so literal anymore.

While I write a news article, a media commentary column, a movie review and a summary of a book chapter, you can read How to win at reading academic articles from the blog An Improbable Fiction.

Like the author of that post, I spent my time at university struggling with the dual burdens of popularity and belief that I could take on extra courses. But I managed, because I can (usually) read and understand things pretty quickly. You can too! There are many, many techniques for doing so, but today, I’m recommending a combination of reading and note-taking described here.


Leave a comment

Exams make me feel like this…

Giselle_408

This is Giselle (played by Christine Thomassen) dying on stage at the Oslo Opera House. The last show was tonight, and I was lucky enough to see it twice: Once from the audience, once from backstage. I’m writing a story on professional ballet for my feature journalism class, and I obviously had a great time researching it. Now that it’s almost time to turn it in (along with a paper on New Journalism and New New Journalism), I kind of feel the way Giselle looks in this photo.

It’s nothing serious, just a lack of concentration and a weird mix of too much inspiration and not enough inspiration at once. You know how sometimes, no matter how many times you edit a sentence, it just doesn’t capture what you’re trying to say? I feel like that, but with a whole feature story.

However, tomorrow at 11 AM it will all be over. And then it will be Moose Cap Friday. And I thought I would celebrate by explaining what that means.

Tomorrow.

For now, a few more photos from the ballet story…

Continue reading


8 Comments

Der jeg bodde før, var det kunnskap i veggene

Jeg savner Blindern.

“Hvorfor?” Spør min far.

Min far lever av å holde forelesninger i den nye BI-bygningen på Nydalen. Arbeidsplassen hans ble spesialdesignet som det ideelle sted for kollokviegrupper, diskusjonsbasert undervisning og fruktbare møter mellom næringslivet, forskere og studenter.

Bygningene jeg hevder å savne ble spesialdesignet som billige 70-talls murklosser.

Min far spiste en gang lunsj med meg i kantinen til en av disse klossene. Da fortalte han meg at det hullete trekket på stolen han satt på var selve beviset på hvor lite Norge verdsetter høy utdannelse.

Men min far er også pappa, så nå prøver han å forstå mine følelser.

Jeg påpeker at den kantinen blir pusset opp i disse dager, og så prøver jeg å sette ord på hvorfor jeg savner mitt tidlige studiested.

Jeg kan ikke si at jeg savner falleferdige kantinestoler med hullete trekk. Jeg har ikke egentlig noe behov for å stå i kø utenfor biblioteket fem på åtte for å kunne slåss om en plass på en for liten lesesal uken før eksamen. Og man skal være ganske sprø for å savne taggingen på doveggen.

Samtidig er det nettopp det jeg savner.

Toalettene på Universitetet i Oslo brukes som veggavis. Her publiseres sangtekster, debattinnlegg om feminisme og integreringspolitikk, kjente og ukjente sitater, karikaturer og utdrag fra Ringenes Herre. Det finnes uformelle spørrespalter der studenter gir hverandre hjelp med eksamensangst og kjærlighetssorg.

I Melbourne har noen skrevet mastergrad om doveggslitteratur, så jeg er kanskje ikke helt sprø likevel. Men det er ikke doveggene i seg selv jeg savner.

Jeg savner livsstilen som fører til doveggslitteratur.

Jeg pleide å stå opp så tidlig som jeg orket (ikke så tidlig) og så være på skolen så lenge jeg orket (til ganske sent). Jeg studerte etter den velkjente osmosemetoden: Var jeg under samme tak som så mange bøker og professorer, kunne jeg ikke unngå å lære noe. Kunnskap sivet inn i hjernen min som vannmolekyler gjennom en membran, så lenge jeg var innenfor universitetets murvegger.

Osmosemetoden er ikke tull, for du skal jobbe hardt for å unngå kunnskap på Blindern. Pausene mine ble tilbragt med kaffe og mennesker som fortalte Aristoteles-vitser og sa “Dette er sub-pareto-optimalt,” i situasjoner der andre sa: “Så kjipt.” Vi grep enhver anledning til å dra på foredrag og paneldebatter om alt som potensielt kunne være lærerikt. Og hjernen tok tydeligvis ikke pause på dobesøk heller.

Når jeg nå besøker disse lokalene, kan jeg nesten høre at hjernen reagerer: Whoosh! Det kan være lyden av tomhet, men jeg velger å tenke at det er hjernen som forbereder seg på kunnskapsoverføring direkte fra bygningene.

Selvfølgelig er doveggene enda et bevis på at Norge ikke verdsetter utdannelse høyt nok til å gi studentene rene lokaler å studere i. Men de er også tegn på at studentene oppholder seg i disse lokalene likevel; at det er mange som ikke bare møter opp på forelesning og så går igjen, men som tenker og lærer og nesten bor på universitetet.

Jeg forteller min far at jeg i dag pekte på samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo og sa: “Det er der jeg bor.” Og så måtte jeg rette det til: “Jeg mener, det var der jeg studerte. Før.”

Det er ingen senere arbeidsplasser eller studiesteder som har fått status som et ekstra hjem. Til det har de alle hatt for nymalte vegger.


2 Comments

Girls aren’t stupid, we’re just not as lazy as the boys

LiveScience reports that a new review of recent studies finds that girls are not more stupid than boys – even when it comes to math.

I didn’t take the time to comment last time, when The Boston Globe presented the idea that women just aren’t into math.

Like I’ve said before: I don’t know how mentally different men and women really are.  I just know about my own experiences here.

So let’s talk about me for a bit. And the fact that guys are lazy.

Continue reading


1 Comment

Geek alert

I realize I’m in danger of becoming a journalism geek.

The past week was spent writing my take-home exam in journalism. Normally I spend exams wanting to blog about anything other than what I’m writing my exam about. After each political science exam, I avoided anything poli-sci-related for at least 48 hours.

And what do I do when my exam is over this semester? I discuss journalism with my classmates over beer in the park, order a newspaper subscription, catch up on my journalism geek blogs and twitter (tweet? twit?) a journalism-related link.

I blog so much more about journalism than I ever did about international relations. There are many possible reasons for this: Journalism school provides more opportunities for non-boring diary-like blogging. I mean “Today I interviewed the minister of foreign affairs” is so much more entertaining than “Today I sat in the library for nine hours reading about foreign affairs”. And since I’m actually acting like a journalist, I feel that I’m qualified to have opinions about journalism. Last year, I was just acting like a college student with some political geekiness.

The most important explanation is that journalism feels so right for me.

Not that there is anything wrong with being a happy nerd. But maybe I should take some steps to make sure I’m not boring. I have friends and readers who aren’t journalists after all. And I don’t think I should be a journalist/blogger who only writes about journalism/blogging.

I don’t want to cross the line separating charming geek from anti-social dork.

But that won’t stop me from hitting you with a journalism post right after I publish this little apology for being a geek.


3 Comments

Studenter blir stadig fattigere

Studenter blir stadig fattigere, skriver Universitas. Her skriver de om budsjettet for 2003-studenter sammenlignet med 2008-studenter. Mens alt blir dyrere, går ikke studielånet opp.

Students get poorer every year – English version of the Universitas article

Jeg har tidligere skrevet litt om ordentlig fattigdom vs. studentfattigdom. Og jeg føler ikke at jeg lider noen nød. Men så tenker jeg meg litt om: For et par måneder siden hadde jeg 50 kroner på kontoen min. Jeg hadde ikke råd til å både ta bussen og spise middag.

Continue reading


Leave a comment

Exam time

Today is the first day of my three-day take-home exam for journalism school. Of course, today I want to write about everything but journalism, and my concentration has been absurdly bad. So I have decided that I won’t blog today unless I do something more productive with my school work first.

This means that if I manage to upload anything substantial before midnight, you can all be proud of me. If not, well, wish me luck.

IM006844

In other news: My coffee machine has been fixed.

(Photo from May 2007, writing my bachelor thesis. The photo was taken on a good day, unlike this one.)

Related posts: