Klima, konflikt, kapital – og tverrfaglighet

I morgen skal jeg på utviklingspolitisk debatt med Erik Solheim. I debatten møter Solheim…

• Kristin Clemet, leder av tankesmia Civita og styreleder i Norfund
• Stein Tønnesson, direktør ved Institutt for fredsforskning i Oslo (Prio)
• Marte Gerhardsen, generalsekretær i Care
• Lars Haltbrekken, leder av Norges Naturvernforbund og medlem av Utviklingsutvalget

… og debatten heter "Klima, konflikt og kapital". Det er interessant å se at en debatt kan ha det navnet i dag, og at den debatten kan fylle en sal med plass til 1000 studenter som alle vet hva som legges i debattens tittel. Jeg vil tro at for bare fem år siden ville studentene tenkt: "Hva har klima med konflikt og kapital å gjøre?"

I The Lexus and the Olive Tree (en bedre bok enn The World Is Flat, etter mitt syn) skriver Thomas L. Friedman:

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all."

Siden jeg har studert Internasjonale Studier (ikke statsvitenskap eller samfunnsøkonomi eller historie, men Internasjonale Studier), applauderer jeg tverrfaglighet. Jeg har skrevet både her og her om hvor vanskelig det kan være å få faglig aksept for tverrfaglige tilnærminger. Det er flott å se at politikerne tenker tverrfaglig, selv om Universitetet i Oslo ikke helt får det til.

Samtidig må man ikke blande sammen fag og årsakforklaringer bare for å gjøre det. Bjart Holtsmark skriver på e24.no at vi har få om noen belegg for å si at klimaendringer kommer til å skape voldelige konflikter:

"De aller fleste av de menneskene som eventuelt blir «klimaflyktninger», er intelligente og rasjonelle mennesker, akkurat som oss her i vest. De velger å flytte for å skaffe seg et bedre liv. Det virker mest som en gammel-kolonialistisk undervurdering av mennesker i den tredje verden å tro at de skal begynne å hakke løs på hverandre på grunn av noen langsomme endringer i klimaet."

Ikke at klimaforandringer er bra eller at vi ikke skal gjøre noe for å forhindre dem. Men overdrivelser uten faglig tyngde er bare dumt.

Uansett: Jeg gleder meg til i morgen kveld.

Røde Khmer for retten

Tror rettsprosessene i Kambodsja blir min nye store news junkie obsession. Jeg er dessuten glad for at Peter Fröberg har skrevet bok om hvordan nordiske kommunister kunne tro på Pol Pot. Det gir ikke bare norsk media to grunner på en gang til å skrive om Kambodsja, slik at så mange som mulig får med seg hva som skjer der. (Kambodsja har vært merkbart fraværende på det som pleier å være min hovednyhetskilde BBC News på nettet). Det setter også et viktig spørsmål på dagsorden i Norge: hvordan nordmenn som i dag inkluderer autoriteter i journalistikk kunne ta så grusomt (i ordets virkelige betydning) feil.

Les også:

• Kildekritikk av kildekritikk – Mitt journalistpensum tviler på at Røde Khmer drepte så mange.
• Kambodsja – Mine venninner Kaja og Marika beskriver opplevelsen av fengselsmuséet i Phnom Penh
• Ansvarsfraskrivelsens enkelhet – Min venn Martin problematiserer å legge all skyld for folkemord på én mann.

(Fotografi fra mitt besøk på Tuol Sleng, juli 2008)

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt – trist, men først og fremst latterlig – at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Kildekritikk av kildekritikk

Ettersom det finnes lite solid og uomtvistelig bevis i tilfelle Kambodsja, er mulighetene for manipulasjon åpenbare. Amerikanerne, taperne i krigen, har sine motiver for å diskreditere sine beseirere. De har også grunner til å forsøke å skjule sin egen terror fra lufta bak Pol-Pot-regimets gjerninger.

(…) Fortsatt vises disse hodeskallehaugene i vestlige medier. (…) Hvem kan vite om disse hodeskallene ikke stammer fra vietnamesernes egne felttog eller torturkjellere, eller fra amerikanernes bombetokter? Det kan også være et viktig moment at revolusjonen i Kambodsja var en ekstremt radikal agrarrevolusjon. (…) Det kan være gode grunner for makthaverne i [Sør- og Øst-Asia] og andre med interesser i området, til å bruke Pol Pot-regimet som en advarsel: Se hva dere kan vente dere.

Egil Fossum og Sidsel Meyer i Er nå det så sikkert? – Journalistikk og kildekritikk

For å forklare journalistikkstudenter hvor viktig det er å være kildekritisk, viser forfatterne til eksempler på uenighet om antall døde og dødsårsaker i Kambodsja under Pol Pot fra 1975 til 1979. Eksempelet får stor plass i bokens tredje kapittel. Meyer kommenterer også i forordet til bokens tredje utgave at eksempelet fortsatt er med selv om det er historisk, fordi "vi mener det også i dag er relevant."

Relevant, ja, men la meg nå være litt kritisk til pensumkildene også.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert på Pol Pot fordi jeg har lest en halv bok om hans politikk eller fordi jeg har tilbragt en halv dag i et av fengslene hans. Men jeg tror ikke jeg innbilte meg verken hodeskallene, blodsporene, torturinstrumentene eller de endeløse rekkene med mugshots av arresterte – og i praksis dødsdømte – barn. Jeg tror heller ikke de var plassert i Tuol Sleng-muséet for å skremme meg fra revolusjonstanker.

For all del, man skal ikke bli så forferdet over hvor grusomt noe er at man glemmer å være kritisk til hvordan detaljene fremstilles. Og det er lov å betvile Pol Pots grusomhet – ytringsfrihet gjelder, og spesielt i vitenskap som historie. Men forfatterne går så langt som å skrive at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon om hvordan kambodsjanere døde på denne tiden – om det bare var sykdom og sult eller om folk faktisk ble henrettet. De går fra usikkerhet omkring antall døde til å antyde at hele historien om tvangsarbeid, tortur og henrettelser er overdrevet på grensen til propaganda. Det er for drøyt, spesielt i en pensumbok som egentlig handler om noe helt annet.

Kildene her – pensumforfatterne – burde vite at den gjennomsnittlige norske student på første året ikke har mye kunnskap om Kambodsjas historie. Vi er dessuten for unge til å ha fulgt med på debatter på 70-tallet. De fleste av oss har neppe lest de gamle nyhetsoppslagene som forfatterne kritiserer før vi møter dem i pensumboken. Så kildene vet at vi er ganske lett-påvirkelige, og de har nok en interesse i å påvirke oss med sitt syn på Pol Pot og Kambodsja.

Fossum, tidligere redaktør i Klassekampen og tidligere medlem i AKP (m-l), virker ganske gjennomtenkt om sin fortid i dette Brennpunk-intervjuet. Så jeg vil ikke tillegge for mye politisk agenda i pensumskrivingen hans. Men Pol Pots politiske program kan man ikke si noe positivt om. Å kriminalisere utdannelse og utenlandsk innflytelse – spesielt når man selv er utdannet i Paris – er galskap, ikke et fornuftig prosjekt som dessverre gikk litt galt. Vet Fossum og Meyer det?

Jonas møter fans

Opprinnelig skrevet for Argument etter Jonas Gahr Støres foredrag til studenter på Chateau Neuf i september.

Etter halvannen time i kø, sitter jeg i en fullstappet Storsal på Chateau Neuf. Rett utenfor står noen hundre som ikke fikk plass. De følger med på storskjerm. Samtidig ser over 3000 direktesendingen fra Storsalen på internett, og i løpet av kvelden vil ytterligere 19 000 se denne videoen.

Til sammen er vi over 20 000 som får med oss Jonas Gahr Støres foredrag om FN onsdag den 3. september. Hvorfor det?

Jeg vet i hvert fall hvorfor jeg er til stede. Jeg er utsendt av Argument.  Jeg skal notere, og så skal jeg skrive en kommentar av det som blir sagt.

Notatene inkluderer ”Jonas!”, skrevet med et hjerte rundt. 

Dette er skrevet av hun ved siden av meg, som lånte mine skrivesaker for å få utløp for sine følelser.  Jeg skal nemlig være objektiv kommentator – men det er ikke enkelt.

– Alle på Internasjonale Studier har en greie for Jonas, har jeg blitt fortalt av flere på mitt studium. På andre områder krangler vi ”inter”-studentene, men alle er enige om dette: Når vi blir store, skal vi bli Jonas.

Jeg er (studie)programforpliktet til å ha et crush på denne mannen. 

Fjorårets Jonasopptreden på Chateau Neuf fungerte som en peptalk før høstsemesteret. Jonas oppsummerte hva jeg studerte, og oppmøtet bekreftet at tusenvis av andre studenter også synes mitt fagområde er interessant. Det er ikke rart ”inter”-studenter liker den slags. Men hvordan greier Jonas å få forskjellen mellom Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen til å fremstå som underholdning?

Regjeringens nettsider kaller dette en ”FN-redegjørelse” i forbindelse med boken Norske Interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Jonas uttrykker en forsiktig støtte til FN, og han begrunner denne. Han er flink til å snakke, men jeg får ingen ny informasjon. At lille, snille Norge er tjent med at de internasjonale spillereglene følges, og at sterke internasjonale organisasjoner derfor er i vår interesse, er ikke akkurat overraskende.

De som er interessert i FN, lærer ikke noe nytt. Og de som ikke er interessert i FN – hva gjør de her egentlig?

Det er jo hele poenget: Vi er ikke her for foredraget. Vi er her for Jonas. Damen som sniker seg ned til første rad i pausen for å spørre om autografen.”Inter”-gutten som uttaler på vei ut av salen at han er mer forelsket enn noen gang. Jenta på første rad som har oppgitt ”Jonas Gahr Støre, the allmighty” som sin religion på Facebook. De som fysisk slåss om plasser, og de – ok da, vi – som har pakket matpakke og lesestoff og stilt oss i kø. Det er en opptreden for fans. Og man kunne kanskje ønske at Jonas brukte sin superstjernestatus til å si noe litt sterkere enn at FN gjør en helt OK jobb.

Det er likevel noe vakkert over denne situasjonen. Her på Chateau Neuf er helten flink, forsiktig, og kunnskapsrik. I retorikk har jeg lært at politikere som snakker for ”flinkt” – med for mange fremmedord og for få grammatikkfeil – fremstår som lite troverdige hos det norske ”folk flest”. I journalistikk har jeg lært at en spisset, konfliktsentrert sak når et større publikum enn en balansert forklaring.  Jonas bryter reglene. Dermed fortjener han sin heltestatus.

Now what?

The election is over. As John Scalzi writes, I finally have my brain back.

The short film I worked on two weeks ago starts with my character having a monologue about the upcoming election: "Seriously, when the US election is over, I don’t know what I’m going to talk about or even think about. I have become an election geek. My day hasn’t started until I’ve checked the polls and read every article I can find. I’ve been late for school because I was reading about the election online." Her voice is gradually drowned out by En Vogue and Salt’n’Pepa’s "What a Man" as the main character’s love interest enters the scene in slow motion (no, seriously). Thing is, that monologue wasn’t in the script. I just started talking and that’s what came out of my mouth.

No matter who wins…

Adam Nagourney writes in the New York Times:

“(The 2008 US Presidential Race) has rewritten the rules on how to reach voters, raise money, organize supporters, manage the news media, track and mold public opinion, and wage — and withstand — political attacks, including many carried by blogs that did not exist four years ago. It has challenged the consensus view of the American electoral battleground, suggesting that Democrats can at a minimum be competitive in states and regions that had long been Republican strongholds.
The size and makeup of the electorate could be changed because of efforts by Democrats to register and turn out new black, Hispanic and young voters. This shift may have long-lasting ramifications for what the parties do to build enduring coalitions, especially if intensive and technologically-driven voter turnout programs succeed in getting more people to the polls.”

Update November 10th: What will Obama do with his millions of e-mail addresses?
Update November 12th: Susie’s daughter LG (Little Girl) has the answer

Noen argumenter like før valget

Jan Arild Snoen, skribent for Minerva, kommentator og USA-ekspert, skriver:

“Noen må stå for den harde makten, og denne noen er USA. Dette vet Obama, og han vet også at en demokratisk president ikke kan vise svakhet i utenrikspolitikken dersom han vil bli gjenvalgt. Forskjellene mellom de to kandidatene vil trolig bli mindre i praksis enn på papiret.
(…)
McCain er en erfaren politiker. (…) Det gir ham trygghet til å foreta beslutninger når slike må fattes, mens Obama kan mistenkes for å nedsette en arbeidsgruppe. McCain kan nok være impulsiv og teatralsk, og hans første reaksjon da finanskrisen sprakk var ikke overbevisende. Men selv under dette lavpunktet for McCains lederskap kjempet han tross alt både for å endre den første krisepakken slik at den kunne godtas av et flertall, og ringte rundt for å sanke stemmer, mens Obama trakk seg tilbake og ikke forsøkte å overtale en eneste av sine skeptiske partifeller.
Den andre store fordelen er at han kan samarbeide på tvers av partigrensene, noe han gjentatte ganger har gjort i viktige saker. Det blir ikke minst viktig fordi han kommer til å møte et solid demokratisk flertall i Kongressen, i hvert fall de to første årene, og trolig lenger. Obamas samarbeid over partigrensene er svært begrenset. Tvert imot er hans karriere, med noen få unntak, preget av at han følger partilinjen.
(…)
Jeg tror ikke Obama vil innføre sosialisme i USA, snarere føre USA et par hakk i sosialdemokratisk retning.
Men jeg er enig med McCain: Obama’s not ready. McCain er derimot klar til å bli USAs neste president.”

Nils August Andresen, samfunnsredaktør i Minerva, skriver:

“McCain er ingen katastrofe for USA. Han scorer bedre enn Obama på handelspolitikk, får pluss for sin rolle i å kjempe frem ”the surge” i Irak, han får uavgjort i energipolitikken, og scorer bedre enn sitt parti på sivile rettigheter. Og i praktisk politikk vil, som Jan Arild skriver, også forskjellene bli mindre, ikke minst i lys av finanskrisen og dens etterdønninger, som vil tvinge en ny president til å følge en annen kurs enn han ellers ville gjort. Men McCain er heller ikke den personen som kan bringe ny dynamikk inn i mange av de viktigste politiske spørmålene: helseforsikring, utdanningssystemet, sivile rettigheter og en bedre projisering av amerikansk makt og amerikanske verdier globalt.
Både amerikanerne og verden – og forestillingen om den amerikanske drømmen – trenger et USA i bedre balanse enn det er i dag. Etter mitt skjønn innebærer det en president med en annen type temperament enn både Bush og McCain; noen små skritt tilbake mot sentrum med et større fokus på å gi folk grunnleggende trygghet og grunnleggende muligheter; og en tydeligere insistering på sentrale liberale rettsstatsprinsipper. Derfor håper jeg Barack Obama blir valgt til USAs 44. president.”

Countdown to Election Day

November 4th! It’s not that far off anymore! I don’t want to go to school; I want to stay home and read articles and polls and blogs. And I want to blog about the elections myself. As always, life gets in the way. So I’ll recommend some sites:
RealClearPolitics – all the polls, links to articles and blog posts from everywhere. This site was my curriculum when I studied American Presidential Elections in Paris.
CNN’s America Votes – facts and background on for example how the election works, CNN’s state-by-state predictions, plus of course news articles and video clips.
Monticello Society – election coverage in Norwegian, including poll updates every day (I recommend subscribing by RSS) and comments on the Norwegian media coverage.

Capitalism is dead – Buy souvenirs!

From The Economist print edition October 18th-24tg 2008