I går var jeg på faglig foredrag med familien.
Mamma strikket, mens pappa noterte.
Referat kommer – fra pappa selvsagt. Fra mamma kommer det kanskje et skjerf?
Category Archives: Julie på norsk
Melding til mine medpassasjerer
Gode råd når man skal ta trikk, buss, bane eller tog med Julie:
1. Jeg sitter her (selv om jeg kan bli ufrivillig usynlig noen ganger). Jeg kan gi fra meg plassen til folk som av forskjellige grunner fortjener å sitte, men jeg gir ikke fra meg plassen til vesken din, albuen din eller sekken din.
2. Når man har sitteplass, disponerer man ikke bare kvadratcentimeterne under rumpa, men også kubikkcentimeterne rundt hodet og skuldrene. Ikke sett ting på skulderen min, og ikke len deg selv eller bagasjen din mot armen min. Og ikke slå meg i fjeset med sekken din.
3. Jeg vet det er tidlig om morgenen, men du klarer vel å huske at du har på deg sekk? Da tar du mer plass enn ellers. Vær obs.
4. Hvis det finnes ledige sitteplasser, sett deg. Du tar opp plass når du står også. Spesielt når du står rett foran en ledig sitteplass, så ingen andre kan sette seg der. Det er ikke høflig; det er teit.
5. Hvis to mennesker deler et dobbeltsete, får de halvparten hver. Det gjelder også hvis den ene er mann som nekter å sitte med bena samlet, og den andre er lille meg.
6. Hvis jeg har høretelefoner i ørene, samtidig som jeg leser bok eller avis, vil jeg ikke småprate med deg. Hvis jeg i tillegg tar smertestillende tabletter rett ved siden av deg, er jeg i hvert fall ikke mottagelig for henvendelser av typen “Hei, hvor kommer du fra?” eller “Jeg ser du leser. Vil du ikke heller snakke med meg?”
7. Hvis jeg har tre store vesker og en kaffekopp med meg, og det er mange ledige plasser på bussen, vurder å la meg bruke en plass på bagasjen min, i stedet for å sette deg inntil meg. Jeg ville gjort det samme for deg.
8. Går du på sammen med noen du kjenner, sett deg ved siden av dem om dere har plass. Det er bedre enn å sitte på hver deres side av bussen og rope til hverandre. Uansett hvor tøffe dere tror dere er.
9. Jeg er ikke sur. Jeg er bare trett på vei til, og sliten på vei fra. Det gjelder mange. Hvis du smiler for deg selv, til boken din, ned i kaffen din, til sidemannen, blir jeg likevel glad.
Jeg tester WordPress-appen og blogger fra trikken! Her er utsikten gjennom det ikke spesielt rene vinduet jeg satt ved da jeg publiserte.
Les også:
Bokanbefalinger for alle lesere
Jeg måtte bare dele denne flowchart’en fra Kristin Storrusten og Bokmerker.
Den er laget for unge lesere, men jeg mener “young adult” også egner seg for “old adults”.
Flinke til å stresse
Lørdagens forsidesak i Aftenposten handler om unge – spesielt jenter – som stresser seg til sykdom. Saken ligger også på nett.
Det er interessant at stressede flinke unge nå omtales som et fenomen typisk for vår tid:
– For 20 år siden var vi bekymret for de late ungdommene. Nå er vi bekymret fordi de jobber for hardt, sier Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning.
Hva har skjedd? Jeg er skeptisk til å legge for mye vekt på presset fra sosiale medier. Filmer, blader og klassevenninnenes samtaler ga meg mer enn nok kroppspress lenge før det fantes #thinspiration-tagger.
Den store forskjellen fra 20 år tilbake er nok heller at det har blitt vanskeligere å få seg en bra jobb uten en skikkelig utdannelse. “De kalles for CV-generasjonen”, står det i Aftenposten – dagens unge er mer opptatt av gode karakterer og nyttige fritidsaktiviteter, og det er en ganske logisk reaksjon på et tøffere arbeidsmarked.
Det er nærliggende å tenke at vi må være veldig varsomme med å oppfordre unge mennesker til å være flinke. Men det lønner seg å være flink – nå mer enn før.
Hvis du forteller en skoleklasse at de må slappe av mer og ta seg mer fri, er det sannsynligvis de late elevene som tar deg mest på ordet. Forteller du dem heller hvor viktig det er å forberede seg til neste prøve, er det de mest pliktoppfyllende som føler presset mest. Løsningen er altså ikke å gå bredt ut og be alle om å slappe av, men å gi mer individuelle tilbakemeldinger. Mer tilpasset opplæring. Se hver elev. Du vet, sånt som er vanskelig.
Det er også viktig å belønne flinkhet på riktig måte. På skolen skjønte jeg etter hvert at jeg kunne belønne meg selv med fritid: Klarte jeg å jobbe jevnt med skolen over tid, kunne jeg ta det mer med ro like før viktige prøver og eksamener. Favorittlærerne mine har alltid vært de som ga meg mulighet til å prioritere tiden mest mulig selv.
Jeg håper lærere og foreldre også klarer å anerkjenne talent. Det er ikke alltid sånn at de som gjør det best på skolen, er de som har stresset mest. Noen har rett og slett anlegg for matematikk, skriving eller kjemi. (Kanskje de ikke er stressa, bare smartere enn deg?)
Det bekymrer meg derfor at så mange klistrer merkelappen “flink og pliktoppfyllende, sikkert stressa” på alle med høyt karaktersnitt – jeg skrev en egen bloggpost om det, en bruksanvisning for de som kjenner flinke piker.
Jeg er glad for at Aftenpostens artikkel – av Miriam Lund Knapstad – er en balansert og fin tekst som klarer å beskrive stress hos unge uten å fordømme deres ambisjoner eller evner. Det er så altfor lett å legge skylden over på de som stresser, ved å si at de skal gi mer blaffen eller bare ta seg sammen og slutte å stresse. Men uten konkrete råd for hvordan man skal legge opp en mindre stresset hverdag, blir slike vage oppfordringer gjerne oppfattet som enda mer stressende: “Jeg er stresset fordi jeg ikke er noe flink til å slappe av”.
Å konsentrere seg om å slappe av, er ganske vanskelig. Men klarer flinke piker å prioritere, si nei og ta pauser, kan vi snu flinkheten til vår fordel.
Les også:
Norske stedsnavn jeg liker
En liste i vilkårlig rekkefølge, fra en reise Oslo til Rauland via Porsgrunn:
Helgen
Teksten
Hørte
Mannebru
Bakås og Forberg
Verpe
Skithaug (som kanskje egentlig er Skythaug)
Kyssehol
Klemmen
Krokan (morsomt om det uttales riktig)
Angre
Svadde
Mæl
Jønjiljotunnelen
Og ikke minst Fjærekilvegen
Foto fra morgueFile
Ønskeleseliste
Noe av det beste ved å lese blogger, er at jeg får så mange fine tips til hva jeg ellers bør lese. Her er min liste over bøker jeg nylig har fått anbefalt fra andre bloggere, og som jeg håper jeg snart får lest:
Siden jeg skal til Berlin snart, vil jeg lese bøker fra den byen. Kanskje jeg skal lese Tre Kamerater igjen…
Jeg vil lese Parissyndromet, anmeldt av Piggsvin, for jeg tror jeg vil kjenne igjen en del fra mitt eget utvekslingssemester i Paris:
Ingen får et nytt hjem på ei uke, heller ikke vår heltinne. Det er mye hverdag, mye savn og mange vanskelige, og til dels motstridende, følelser. Det er nemlig den store, stygge hemmeligheten oss som har reist på utveksling eller jobbet et år i utlandet bærer på.
Jeg vil lese The Big Short, som Kristian også har lest, fordi jeg har hatt lyst til å lese den lenge:
Disse finansmennene er kanskje vår tids beste vitner på hva slags følelse det gir å få (veldig) rett når alle andre tar (veldig) feil.
Og hvis jeg da først kommer i gang med finanslitteratur, har Finansakrobat en egen leseliste for den slags.
Jeg vil lese The Battle of $9.99, omtalt av Paul Chaffey, fordi jeg anser det som pensum:
Apples inntreden på arenaen med iPad ga forlagene akkurat det forhandlingskortet de trengte for å konvertere hele ebokbransjen fra "wholsale"-modellen til det boken kaller en "agency model", der distributøren mottar en fast prosentsats, typisk 30 prosent, av det sluttkunden betaler. Og prisen kunden betaler er det forlaget og ikke bokhandelen som bestemmer. Det spesielle som skjedde i bokbransjen da iPad kom var ikke Apples forretningsmodell, den kjenner vi også fra iTunes og App Store, men at også Amazon raskt ble presset av forlagene til å gå over til den samme modellen. Og at resultatet ble dyrere nye ebøker.
Jeg vil lese The Ocean at the End of the Lane, anbefalt av SerendipityCat, fordi det er Neil Gaiman, så jeg liker den sikkert:
Jeg synes Gaiman beskriver mye av barndommens usikkerheter så godt i boka. Frykten for å sove alene i mørket, den forferdelige dagen da ingen kom til 7-års-bursdagen. De voksne som visste alt, kunne alt, og som det var umulig å motsi. De voksne, herskerne over virkeligheten.
Jeg vil lese bøker om London, spesielt White Teeth av Zadie Smith og There But For The av Ali Smith. Disse bøkene er anbefalt av Kathleen, som skal bruke litt av sommeren på NW av Zadie Smith. Den har jeg allerede lastet ned til Kindle’n, så jeg kan jo begynne med den.
Hyttemote
Jeg har blogget i åtte år, og minstesøster mener fortsatt at en av mine første poster er den beste. Så siden jeg nå er på hyttetur igjen, kjører jeg en repost til ære for fantastiske lillesøster Jenny Marie (følg henne på Instagram!).
Denne ble opprinnelig publisert i september 2005:
I løpet av de siste fire månedene, har jeg vært på tre hytteturer. Totalt ukarakteristisk for meg. Jeg har dessuten misforstått hele hyttekonseptet, for i hvert av tilfellene dro jeg på hyttetur av motsatt grunn som den grunnen de fleste oppsøker hyttelivet for: jeg ville treffe mennesker og være sosial. Tidligere dro jeg på hytte som en ekte nordmann: for å være alene og drømme meg bort til en enklere tid da det ikke var behov for elektrisitet, sjampo eller andre mennesker. Min far undrer seg sikkert over hvor hyttefantasten ble av, og hvorfor hun er blitt erstattet av en blek jente som vet masse om kaffe, men lite om langrenn, og som er avhengig av både balsam og privatliv. Jeg mener fortsatt at en hytte med dusj ikke er en hytte og fjell med trær på ikke er ekte fjell, men alt dette er blitt redusert til teori, og i praksis kan jeg ikke lenger forstå at man skal måtte sitte i en fullstappet bil i fem timer for å samle tankene og dyrke ensomheten. Ensomhetsdyrking er langt enklere i en passelig stor café der alle menneskene er blitt enige om å la hverandre være i fred, enn i et lite hus der alle menneskene skal KOSE seg SAMMEN. Dessuten lukter det bedre i caféen.
Det jeg egentlig skulle snakke om, er mote, stil, image og litt om ord. Det er nemlig et særtrekk ved hytter, at man later som om man ikke er forfengelig når man drar til dem, men denne benektelsen av forfengelighet skjuler det faktum at det er en helt egen stil som gjelder på hyttetur. En hver fravikelse av denne stilen vil stemple deg, ikke som stilløs eller umoteriktig, men jålete og stresset. Man må altså følge en bestemt stil for å overbevise andre om at man ikke er opptatt av å ha en bestemt stil.
Kjennetegn ved “jeg-bryr-meg-da-ikke-om-stil-stilen”
- Nickers
- Gummistøvler
- Gigantisk ryggsekk
- Idrettstøy, evt. tur-i-skog-og-mark tøy
Fellestrekket ved disse er at de er stygge, og bare brukes i helt bestemte situasjoner. Man må altså kjøpe dem kun for dette bruk. Jeg vil påstå at jo mindre man bryr seg om stil og image, jo mindre penger vil man søke å bruke på stil og image. Et hvert plagg eller tilbehør med begrenset bruksområde, vil bli nedprioritert til fordel for flerbruksløsninger for å minimere antall innkjøp.Noen vil kanskje påstå at disse tingene som jeg lister over, er flerbruksting, siden de like godt kan brukes i byen som i skogen. Til det vil jeg si at ikke bare fungerer disse tingene dårlig i byen, de fungerer nesten ikke i skogen heller. Eksempler:
Nickers. Kan du se noe poeng i å gå med en kortere bukse fordi det er kaldt, altså å kle på seg mindre i kaldt vær?
Gummistøvler. Hvorfor velge glatte, kalde sko i regnvær når man kan impregnere vanlige joggesko?
Gigantisk ryggsekk. Akkurat dette er praktisk når store, tunge bører skal bæres i skog og mark og ENSOMHET, men har du prøvd gigantisk ryggsekk på t-banen eller i en klesbutikk? Ikke bare er det lett å velte ting og mennesker, man tar enorm plass og nærmest tigger lommetyver om å forsyne seg.
Idrettstøy. Hovedfunksjonen til slike, må være at de ikke hindrer kroppens naturlige bevegelse. Så lenge klær tilfredsstiller dette kravet, bør de være greie treningsklær. Men nei da, de skal i tillegg være kjøpt i en sportsbutikk. En stor og uformelig bomullsbukse fra H&M er ikke like egnet som en stor og uformelig bomullsbukse fra Nike. Og det er viktig å skille mellom den store og uformelige bomullsbuksen man bruker til yoga, den man bruker foran tven, den man bruker på treningssenter, den man bruker på hyttetur og den man bruker på gåtur som en del av hyttetur. Forstå det den som kan.
Det kan være jeg har gått glipp av viktig lærdom og innsikt, og enhver som forstår seg på hyttestilen, må gjerne forklare den for meg. I mellomtiden vil jeg sende ros til de av menneskene jeg var på Studenterhytte med som ikke hadde eksempelvis gigantisk sekk siden de nettopp hadde flyttet hjemmefra og ikke hadde prioritert å ha slike ting med begrenset bruksområde med seg inn på en ny og liten hybel. Med bysko, byjakker og bybager er det dere som er de virkelig ujålete hyttemenneskene. La meg også få med at sekken jeg hadde på ryggen, var lånt av mamma. Jeg eier ikke slikt.
90-tallets hyttemote, vist frem av søstrene Andersen (fra venstre Helene, Julie og Jenny Marie)
Les også: Når hyttemote møter fransk mote
What does “jeg er glad i deg” mean–and other questions from Googlers
Image source: SuperMarket Sarah (these cute pillows were for sale, but I think they’re sold out)
I think a lot of my readers are in bilingual relationships. At least the people who recently found me via Google.
Many of you have found this blog by googling “teach yourself Norwegian” or “learn Norwegian online” or something similar. You’ve probably already read my blog post about that, but if not, here it is: How to teach yourself Norwegian.
But some people have more specific, perhaps urgent, questions: how to express love in Norwegian, and how to decipher Norwegian declarations of love. So I’ll try to answer some questions that confused members of English/Norwegian relationships have typed into Google lately:
what does jeg er glad i deg mean
Well, to quote myself:
We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it’s still not that one specific you’re-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying.
I wrote a whole blog post on the difference between “jeg er glad i deg” and “I love you” a few years ago.
should a woman say jeg gla i deg to a man
If she feels that way, she should probably say “Jeg er glad i deg.” Although that does mean “I love you”, it’s not the romantic, dramatic “I love you” that is the subject of so many awkward tv show episodes. Do you think you might want to say “Jeg elsker deg”? That’s ok; you can still say “Jeg er glad i deg.” But you can also say “Jeg er glad i deg” to a friend, even a male friend.
så flink! elsker deg også meaning
“Så flink!” = “So good!” in the sense of “You are so good at that!” We might say “Good job!” or “Well done!” in English. “Elsker deg også” = “I love you too.” In the real, romantic maybe-just-once-in-a-lifetime sense.
jeg er ogsa din for evig min perle:*:*:)translate in english
“I am also yours forever, my pearl.” That is the English translation.
Image source: svennevenn, CreativeCommons
I doubt these people are actually reading my blog (if you are, say hello!), but I am fascinated by their existence. I couldn’t be in a relationship with someone I didn’t have at least one common language with.* I think in a mix of English and Norwegian (hence the bilingual blog), and I have found that it is easier to get close to people who speak both languages. That being said, I can definitely relate to this:
Image source: Joss & Main (you can buy this as a print)
Related posts:
- Bilingual infatuation – in case you want to know the meaning of forelskelse
- I want to live in English
- How to teach yourself Norwegian
- Love in any language
*I have dated guys who didn’t speak Norwegian. Once I told a guy “Jeg er glad i deg”, and he Google-translated it, got “I love you” and freaked out a little.
Oslo-favoritt: Underwater Pub (også kjent som Opera-puben)
Foto: Morten F. via Flickr, CreativeCommons
Underwater Pub er tilsynelatende en ganske vanlig pub: nesten som en brun pub, bare at den er turkis. Undervannstema selvfølgelig, hvilket betyr at det henger en båt i taket, og at du kan få vin (rødvin, hvitvin og cava) servert fra dykkertank. Men det som skiller Underwater Pub fra alle andre utesteder jeg har vært på:
På tirsdager og torsdager er det live opera her.
Det kommer sangere, ofte fra Den Norske Opera, og synger, gratis (i hvert fall gratis for gjestene). Mellom de fire settene med arier og andre utdrag fra operaer, kan du prate og bestille i baren. Der kan du også kjøpe mat fra take-away stedene i nabolaget. Jeg anbefaler “Plutselig Kylling” fra Pizza Plutselig.
Hele opplevelsen er avslappet – ja, selv om det er opera. Dermed er det en god introduksjon til musikken.
Underwater har vært stamstedet mitt i lengre perioder, og (nesten) alle jeg har tatt med meg har elsket det.
Førstkommende torsdag er siste operakveld før sommeren, men Underwater er hyggelig også når det ikke er opera. Og til høsten ser jeg frem til å nyte pizza, øl og musikk.
På Facebook-gruppen kan du følge med på hvem som synger og hva som skjer ellers på Underwater.
Hvor: Dalsbergstien 4, St. Hanshaugen
Bildet i svart/hvit viser pianisten Reza Aghamir. Fotografen er Kjeik. Bildet er funnet via Flickr (Creative Commons)
Bildet i farger viser meg og er tatt av min opera-skeptiske kollaga Martin Grevstad.
Trenger journalistikken journalister?
Blir enkeltjournalisten hovedperson i fremtidens journalistikk? Eller overflødig? Det var temaet på årets konferanse om nettjournalistikk, NONA13.
Opprinnelig publisert på BM-Bloggen
Foto: Tatt av Cecilie Staude på konferansen og delt på Twitter
– Jeg er et levende eksempel på at det lønner seg å bygge seg selv opp som en personlig merkevare, sa Silje Pedersen på den årlige konferansen til Norwegian Online News Association, 5. juni 2013. Pedersen er moteredaktør i KK, men også blogger, tvitrer og ivrig bruker av Instagram – og overalt kaller hun seg MoteSilje.
Temaet på konferansen var “Nye journalistroller”. Skal journalister bygge egen merkevare uavhengig av etablerte mediehus? Det mener i hvert fall Pedersen, og på konferansen fikk hun støtte fra høyskolelektor Cecilie Staude, som holdt foredraget «Slik bygger du deg selv som merkevare i sosiale medier».
Merkevarebygging gjelder nemlig mer enn mote. Bylinebildene vokser i nett og papir. Samtidig er norske journalister aktive på Twitter, hvor de debatterer saker, mottar tips og bygger opp seg selv. Da jeg fortsatt gikk på journalisthøyskolen, var det bloggen som skaffet meg mitt første vikariat, og jeg fikk skryt i timen fordi jeg hadde lykkes i å bygge egen merkevare. Nå har personlig merkevarebygging kommet på pensum i faget media allerede på videregående skole.
Det handler ikke (bare) om at journalister egentlig vil bli kjendiser. Journalist-branding er i stor grad en konsekvens av et arbeidsmarked preget av korte vikariater, frykt for oppsigelser og journalister som jobber frilans fordi de må. For selv i dette pressede arbeidsmarkedet kan gode skribenter, fotografer og nyhetsjegere bruke internett til å publisere uten redaksjon.
Evnen til å klare seg uten redaksjon gjenspeiler også journalistenes rolle innenfor redaksjonene – spesielt i nettaviser. Journalistene finner informasjon, intervjuer kilder, fotograferer og redigerer bilder, korrekturleser og publiserer helt selv – før redaktøren har fått med seg noe som helst. Og det fungerer, ifølge Arve Bartnes, som var på NONA-konferansen for å snakke om Dagbladets live-dekning på nett.
Rolleforvirringen fungerer for mediehusene, men den forvirrer journalistene. For hva er egentlig arbeidsbeskrivelsen til fremtidens journalister? For å sitere konferansens program:
Blir tradisjonelle medier plattformer for individuelt talent? Får vi mediehus uten egen stab, med individuelle stjerner på frilanskontrakter? Eller er det stikk motsatt?
For kanskje vi snart ikke trenger journalister i det hele tatt. For noen er journalistrollen allerede endret til en slags byline-løs under-redaktør som klipper sammen info fra lesere, pressemeldinger, andre aviser og sosiale medier. Mediehus oppfordrer leserne til å sende inn bilder og tekst selv. Algoritmer kan for lengst redigere forsider – det har Trapit og paper.li vist. Verktøy som Storyful og Storify setter sammen multimediafortellinger basert på innhold fra sosiale medier.
Snart kan roboter til og med ta over en del av skrivingen. Da er det ikke så mye igjen av journalistrollen.
– Jo da, det er det, mente Richard Sambrook.
Sambrook, dagens key note speaker, er direktør for Cardiff School of Journalism, med 30 års erfaring fra BBC. Hans budskap var tydelig: det viktigste i journalistrollen er uforandret.
Journalistens jobb er fortsatt å samle informasjon fra ulike kilder, sjekke fakta og sette ting i sammenheng, ifølge Sambrook: ”Verden har mer informasjon, og ferdigheter som samling, vurdering, redigering og produsering blir derfor mer verdifulle, ikke mindre.”
Leserne har alltid samlet sett visst mer enn den enkelte journalist. Forskjellen er at de nå lettere kan publisere selv. Det innebærer ingen grunnleggende endring i forholdet mellom journalist og kilde – samtalen skjer bare over internett i stedet for over en øl.
Derfor er journalistenes merkevarebygging en indirekte form for kildepleie. Profiler i sosiale medier gir leseren et innblikk i hvem mediefolk er. Det gir både økt tillit og flere kanaler for kommunikasjon mellom kilde og journalist. Journalister som oppfører seg dårlig, kan få kjeft direkte i sosiale medier. Konfliktene trenger ikke lenger være mellom leser og mediehus via PFU – de kan gå leser vs. enkeltjournalist via sosiale medier.
Har du bygget opp en personlig merkevare uavhengig av et mediehus, kan du også miste den helt selv.
OM NONA:
Norwegian Online News Association er en organisasjon for de som jobber med nyheter på nett: journalister, redaktører, bloggere, redigerer, programmere og så videre. NONA gir «netthodene» et møtested ved å arrangere flere debatter og faglige treff i året, inkludert en årlig heldagskonferanse. Oppdateringer fra konferansen ble samlet med Storify her.
Les også:
According to Julie 