According to Julie


Leave a comment

A sort of electronic book

“The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. It’s a sort of electronic book. It tells you everything you need to know about anything. That’s its job.”

Arthur turned it over nervously in his hands.

“I like the cover,” he said, “Don’t Panic. It’s the first helpful or intelligible thing anybody’s said to me all day.”

“I’ll show you how it works,” said Ford. He snatched it from Arthur, who was still holding it as if it were a two-week-dead lark, and pulled it out of its cover.

“You press the button here, you see, and the screen lights up, giving you the index.”

A screen, about three inches by four, lit up and characters began to flicker across the surface.

I think it’s funny that I read about this “sort of electronic book”, described in The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy in 1979, on my smartphone’s Kindle app in 2012.


Leave a comment

Not leaving

You may well wonder why I wanted Boris at all, a man who tells his still-wife that he’s shacking up with his new squeeze for "practical reasons", as if this shocking new arrangement is simply a matter of New York real estate. I wondered why I wanted him myself. Had Boris left me after two years or even ten, the damage would have been considerably less. Thirty years is a long time, and a marriage acquires an ingrown, almost incestuous quality, with complex rhythms of feeling, dialogue and associations. We had come to the point where listening to a story or anecdote at a dinner party would simultaniously prompt the same thought in our two heads, and it was simply a matter of which one of us would articulate it first. Our memories had also begun to mingle. Boris would swear up and down that he was the one who came upon the great blue heron standing on the doorstep of the house we rented in Maine, and I am just as certain that I saw the enormous bird alone and told him about it. There is no answer to the riddle, no documentation – just the flimsy, shifting tissue of remembering and imagining. One of us had listened to the other tell the story, had seen in his or her mind the encounter with the bird, and had created a memory from the mental images that accompanied the heard narrative. Inside and outside are easily confused. You and I. Boris and Mia.
– From The Summer Without Men by Siri Hustvedt.

Siri Hustvedt’s The Summer Without Men starts with Boris leaving Mia, and follows Mia’s summer of interacting only with women. It’s about mothers and daughters, old friends, new friends, and the cruelty of teenage girls. And it’s about what happens when your Most Important Person over the last thirty years just leaves.

I haven’t known anyone for thirty years, for obvious reasons. But as always, Hustvedt’s characters seem so real that I find myself relating to them anyway. I told my mom – who’s known my dad since they were seventeen – the story of the heron, and she could relate.

And I can certainly understand the feeling of losing part of yourself when you lose an Important Person. Or rather, feeling like you can’t let that person go, because even if you never see them again, your personalities are so entwined that they will always be with you – in your memories, your associations, your tastes, in the way your mind works.

In another book I recently read, love was defined like this: "Love means not leaving." Maybe it is that simple.

More posts about Hustvedt’s books:

Image: icanread


5 Comments

Stein fra glasshus

detgladevanviddÅ lese Elin Ørjasæters nyeste bok, Det glade vanvidd, føles som å lese hele arkivet til en blogg på én dag: Den er en samling relativt korte meningsbærende tekster hvis eneste åpenbare sammenheng er at de har samme jeg-person. Her er hva Elin mener om tårer, foreldremøter, psykiske diagnoser, cruise, kosmetisk kirurgi, vinterferie og telegiro (faktisk). Det er velskrevet, og – siden jeg i E24 til tider fungerer som Elins korrekturleser legger jeg merke til dette – med påfallende få språkfeil. Men etter noen sider har jeg en potensielt bitende kritikk klar: Hva er nå poenget med dette da? Man skal være ganske interessert i Elin personlig for å skjønne vitsen.

Dette blir imidlertid ingen bitende kritikk. For gradvis går det opp for meg at gjennom tabloide formuleringer og personlige anekdoter trykker Elin på et ømt punkt hos meg, et blåmerke jeg har sminket over så lenge at jeg ikke lenger kjenner det igjen når jeg ser det.

“Moderskapet er alle kvinners, også feministers, såre punkt. Stikk oss her, og vi er forsvarsløse,” skriver Elin.

På dette tidspunktet – side 52 – har Elin presentert leseren for forskerkvinnen, næringslivskvinnen, grunderkvinnen og kvinnene som gråter (det vil si de fleste av oss, selv om det ikke gir oss mer rett i konflikter. Mer om det senere). Fellesnevneren er rollesjongleringen kvinner driver med.

Det er her tekstene kommer litt for nært ting jeg prøver å ikke tenke for mye på.

Jeg er vokst opp med en pappa som først var doktorgradsstudent (altså alltid opptatt) og så foreleser/førsteamanuensis/konsulent/skribent/blogger (altså fortsatt alltid opptatt). Og en mamma som var hjemme. Pappa jobbet 200%. Pappa var kanskje i Kina, kanskje i India, kanskje inne på hjemmekontoret – jeg hadde ikke helt oversikt. Pappa måtte ikke forstyrres fordi han skulle ta eksamen. Mamma kunne høre hvordan dagen min hadde gått på hvordan jeg åpnet inngangsdøren. Mamma sørget for at jeg hadde hjemmebakt brød i matpakken (amerikanere kan ikke grovbrød). Mamma farget klærne mine fordi ingen butikker solgte svarte barneklær og sydde kostymer uansett hva jeg ville kle meg ut som. Mamma var alltid tilgjengelig.

I A-magasinet svarer en leser på et intervju med Elin: “Hun tør å si at hun angrer på at hun valgte karriere fremfor barna, det er det ikke mange som gjør. Jeg er en firebarnsmor som har valgt barn og familie fremfor karriere, og jeg er lei av alle disse karrieremammaene som alltid klager på dårlig tid, rekker ikke ditt, rekker ikke datt. Jeg får alltid høre: “Så rolige barn du har, hva har dere gjort?” – Hallo! Vi er der for dem, de trenger ikke streve etter oppmerksomhet!”

Illustrasjon: postsecretOg når jeg leser sånt, får jeg vondt i magen. Jeg kan ikke være hjemme med barn. Jeg blir rastløs av å være i min egen leilighet én dag. På mange måter håper jeg at jeg blir som foreldrene mine, men jeg kommer ikke til å rekke å være som dem begge på en gang. Og hvis jeg måtte valgt i dag, ville jeg blitt som pappa når jeg blir stor. Fordi jeg oppriktig tror at å være hjemmeværende ville gjort meg deprimert.

Nå representerer foreldrene mine motsatt side av en skala der de fleste norske kvinner i dag befinner seg nærmere midten. Utfordringen min kommer til å være å finne en balanse mellom de egenskapene jeg beundrer hos hver av dem.

Og det er nettopp det jeg kommer til å ta med meg fra Elins bok: Hun innrømmer at dette er en utfordring. At akkurat disse problemstillingene er vanskeligere for kvinner enn for menn, og at selv om det er blitt bedre, er det fortsatt ikke perfekt.

Alternativt kan man si at bokens poeng er å finne på side 138, der Elin skriver “Det er en dyd å ta seg sammen.” Boken er et eneste stort SKJERP DEG! til overfølsomme, hypersensitive, politisk korrekte mennesker med diverse vage diagnoser. Og til meg, som sitter her og bekymrer meg for en hjem/karriere-balanse som (potensielt) ligger mange år inn i min egen fremtid.

Og til Elin selv, for hun er heldigvis klar over det når hun sitter i glasshus. Hun skriver for eksempel at alt kan spøkes med, unntatt det hun selv tar seg nær av.

Stein fra glasshus var en mulig tittel på boken, og jeg mener fortsatt at den ville vært bedre enn Det glade vanvidd.

Kvinner som holder hverandre nede nettopp ved å insistere på at kvinner alltid skal holde sammen, kaster stein fra glasshus. Kvinner som vil bli tatt på alvor, men som likevel prøver å bruke egne tårer som argument i diskusjoner, gjør også det. Norske, høyt utdannede kvinner med god jobb og et godt familieliv som klager på at det er så vanskelig å være kvinne, sitter definitivt i glasshus – men hvem har sagt at glasshus er noe bra sted å være?

Jeg mener bestemt at jeg gjør langt mer for likestilling ved å gjøre jobben min uavhengig av at jeg er kvinne, enn ved å bruke store deler av min tid på å snakke om at det er vanskelig å være kvinne og gjøre jobben min. Her om dagen sa jeg til en gutt: “Jeg er så lei av å høre at jeg er undertrykket. Det er faktisk ikke så vanskelig å være jente.”

Source: http://weheartit.com/entry/6987566Men det er befriende når noen innrømmer at det er vanskelig innimellom likevel: At det for eksempel gjør vondt å reise fra barna sine for å dra på jobb (“Biologi kan overvinnes, men det er ikke spesielt trivelig mens det pågår.”) Det kan være sterkt når noen som vanligvis er beinharde på å skille person og sak tør å skrive hva de føler.

Det hele bindes sammen i siste kapittel, “Verden”, der Elin hever diskusjonen hun fører med seg selv til et globalt perspektiv. Riktig nok ved å beskrive egne erfaringer med cruise-ferie, men poenget kommer frem likevel: Vi profesjonaliserer husarbeid, og leier inn praktikanter med midlertidig oppholdstillatelse til å utføre de oppgavene vi ikke vil gjøre selv. Så kan vi få tid til både karriere og barn, mens damene som vasker gulvene og serverer drinkene våre føler seg heldige om de ser barna sine to ganger i året. Alle vil ha hushjelp, ingen vil at datteren deres skal bli hushjelp, og likestilling kan dermed gjenninnføre klassesamfunnet i Norge, nå med en internasjonal vri.

Det tok meg et par timer å lese boken – og over en uke å formulere hva jeg tenkte mens jeg leste. Ikke fordi den gjør noe som helst forsøk på å være dyp, men fordi jeg ikke liker &#2
29; innrømme at jeg er bekymret for å ikke klare å gjøre som mamma. Det er greiest når andre innrømmer sånt, så kan jeg bare lese det andre skriver. Så ja, boken er som en samling bloggposter. Men fra en blogg jeg ville ha fulgt med på.

Illustrasjoner: Aschehoug, PostSecret, acunat, lorenia (Creative Commons)

Les også:


Leave a comment

Dagens blogger: jill/txt

Det er 6. desember, og vi bør lese bloggen jill/txt. Jeg skriver "vi" fordi jeg også burde lese mer av henne, det vil si Jill Walker Rettberg.

Hvorfor har ikke internett presentert meg for henne før? All logikk tilsier at jeg burde ha støtt på henne i en eller annen sammenheng: Hun har blogget siden 2000, mye om litteratur og digitale medier, som jeg nerder om, og på en blanding av norsk og engelsk, som meg. I tillegg har hun vokst opp i et engelskspråklig land, som meg. Og hun bruker (finner på?) begreper som digital multiculturalism. Jeg burde ha lest henne fast siden videregående. I stedet begynte jeg for noen dager siden, da jeg snublet over henne via Virrvarr (også en bra blogg selvsagt, men det er en annen historie). Jeg kunne selvsagt valgt å føle meg uvitende, men jeg velger å holde internett kollektivt ansvarlig for at jeg ikke har "møtt" denne bloggen før.

Jill blogger ikke ofte for tiden, men nok til at nettsiden er langt fra død. Bloggen er dessuten et arkiv over fagfeltet digital litteratur. Det understreker forsåvidt poenget fra denne bloggposten: Twitter er kjempegøy, men det er samtidig et medium med irriterende kort hukommelse (overskriften her oppsummerer det uten å egentlig mene det).

Dessuten er det behagelig å lese om sosiale/digitale medier i en litterær sammenheng. Noen ganger blir jeg lei av å snakke om hvordan aviskonsern skal tjene penger i fremtiden eller hvordan bedrifter best kan fremstille seg selv i sosiale medier. Blogging og andre former for digitale medier handler også om å fortelle historier. Kanskje først og fremst om det.

Og hvis noen av mine kjære nerdevenner trenger et konkret bevis for at Jill Walker Rettberg bør leses: Hun har redigert en vitenskapelig antologi om World of Warcraft.

Blogg: jill/txt
Twitter: @jilltxt

Utvalgte innlegg
Jilltxt presenterer sin forskning i videoform
Teaching kids about censorware and privacy – inkl. omtale av Cory Doctorows Little Brother
Blogging about cancer – hvorfor så mange blogger handler om sykdom


2 Comments

Book list

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here. Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte
4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee

6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveller’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
26 Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma – Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – AA Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meany – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zifon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens 
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson 
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – EB White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle (reading it right now)
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factoy – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo

Book nerds! What have you read?


Leave a comment

Library fantasies

With one exception (the glasses) the photo below could basically be me in my living room. The more books in a room, the happier I am. But lately I’ve been spending my free time packing my books into boxes. I’m moving soon, and it is highly unlikely that I will have room for my entire library in my next home. Sigh. In between sorting books into labeled cardboard boxes (Books I Absolutely Must Put On Shelf In Smaller Apartment, Books I Will Reluctantly Relocate To Parents’ Attic, Utterly Useless PoliSci Textbooks Whose Pages Can Be Used To Wrap Coffee Cups, Books I Stole From Dad Years Ago, Books I Really Should Return To Ex/Acquintance/That Guy/Despicable Creature Who Absolutely Does Not Deserve Them, Books I Should Just Carry Around In Purses Until I’ve Read Them Again etc.), I’ve edited a magazine article about BookCrossing. It’s by Marit Letnes, will be published in the next issue of argument, and (spoiler!) contains paragraphs like:

"Books are special objects, carriers of culture, not to be thrown away lightly. Destruction of books is often taboo, as if they have a spirit. They are not like other commodities: They should be given, not just sold."

Hardly the right sentences for me to be repeating over and over in my head when I should be thinking about letting go of my books.

So I fantasize about libraries. So does @nongenderous apparently. Her tumblr is full of library pictures. Read/dream on…

Continue reading


2 Comments

Generasjon Facebook – endelig en bok om meg!

Oppdatert: Diskusjonen om Generasjon Facebook, ikke minst hvilken musikk vi hører på fortsetter på bloggen Livet sett fra Villa Hoien

Jeg kunne umulig ha lest boken Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media av Jon Niklas Rønning på et bedre tidspunkt enn nå. Nettopp ferdig med en journalistutdanning, fast bestemt på å bli noe med media, kjøpte jeg boken fordi jeg tenkte at jeg kunne blogge om den.

Jeg følte meg som hovedpersonen i Groundhog Day (Me, me, me also… I am really close on this one) da jeg leste beskrivelsene av hvordan “vi som vokste opp på 90-tallet” nå bor i bittesmå Oslo-leiligheter med litt for store prismelysekroner og drikker cortado på café mens vi diskuterer amerikansk politikk og våre egne skyhøye ambisjoner. Ja, jeg har oppdatert Facebook-profilen min for å fortelle at jeg er vÃ¥ken. Ja, jeg vet nøyaktig hva som kommer opp når man googler “Julie R. Andersen”. Og når Rønning skriver “Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmåletuot; eller “Hvorfor skjer det gang på gang – at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?” eller “Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det,” tenker jeg: JA! Endelig har noen skrevet en bok om meg og alle jeg kjenner. I tilfelle jeg var i tvil, kunne Side2 bekrefte via en enkel test at selv om jeg strengt tatt er akkurat for ung til å skjønne 90-tallsreferansene, er jeg et medlem av Generasjon Facebook.

Mot slutten av boken står det: “Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka.”

Den passet ikke. For de gangene det dukker opp generaliseringer jeg virkelig kjenner meg igjen i, blir jeg bare kjempeglad. Når jeg tar meg selv i å passe inn i en bås eller være en eller annen form for klisjé, er det underholdende, ikke flaut. Når jeg sitter på Café Sara med tre venninner og deler to flasker rødvin og én Klassekampen-artikkel om bibelreferansene i Tori Amos-tekster. Eller blir med på konsert med en liten gruppe nyutdannede designere og oppdager at vi alle matcher, fordi det er høsten 2009 og alle skal gå i mørkelilla og lysegrått. Eller retter på språket til foreleseren på Blindern og hører halve raden jeg sitter på hviske “den gang DA” i kor. Eller drar på “alternative” “indie” konserter med Regina Spektor eller Camera Obscura og blir overrasket over at halve klassen og alle jeg følger på Twitter også er der. Da tenker jeg “Nå er jeg så typisk _______(velg stereotyp selv)”.

Det er egentlig rart at vi stadig får høre at vi skal være “oss selv”, samtidig som vi alltid blir bedt om å beskrive oss selv ut fra hvilke båser vi passer inn i. De som vurderer å la meg bo i kollektivet sitt vil vite om jeg er A-menneske eller B-menneske, ryddig eller rotete, rolig eller ikke rolig. Jeg kan ikke svare på de spørsmålene. Det kommer an på.

Men jeg vet jo hvem jeg er, og jeg liker det når menneskene jeg møter er som meg. Ikke på alle punkter, men på mange punkter. Det er ikke fordi jeg er usikker eller trangsynt. Det er fordi jeg har opplevd å føle meg kjempespesiell og helt unik. Jeg har tenkt “ingen er som meg”. Og det er ikke morsomt.

Har vi ikke alle vært der? Kanskje ikke, for jeg leser stadig intervjuer med folk som forteller at det er sykt viktig for dem å “være seg selv” og “skille seg ut”. De som hele tiden må fortelle hvor spesielle de er, kan umulig være så spennende på ordentlig. Er du spesiell, kommer det frem uten at du trenger å bokstavere det.

Mitt slagord er kanskje det motsatte av det som står øverst i dette innlegget:

I like to think I’m like everyone else, but I guess that makes me unique.

Oppdatert: Diskusjonen om Generasjon Facebook, ikke minst hvilken musikk vi hører på fortsetter på bloggen Livet sett fra Villa Hoien


2 Comments

Fashion lessons from childhood fiction

  1. Don’t be afraid of super high shoes. (Cruella de Vil)
  2. It’s not enough just to be pretty. (Jane Eyre)
  3. Well-tailored jackets and tiny Victorian-style boots go with everything. (Mary Poppins)
  4. There’s no shame in being different, bright jackets are awesome and you really need to stop judging people entirely by their clothing, even though judging people entirely by their clothing leads to completely accurate assumptions. Actually, every single item in your closet would look better surrounded by Parisian scenery… and judging people by their clothing is more accepted in Paris. (Madeline)

Via Jennifer Wright’s series Fashion lessons from childhood fiction

Oh, and by the way, some related posts:

(And yes, this was written as procrastination/break in the middle of writing a six page feature article on South African education. Yay, feature writing exams again!)