I have come to a sad (no, not really sad) conclusion: It’s almost impossible for me to blog twice a day when I have a life, but don’t have a good way of scheduling automatic publishing. Luckily, the Wall Street Journal has blogged about Christmas music too. Here’s their list of 12 relatively new (defined as less than 50 year old) Christmas songs.
It kind of bugs me that they included Last Christmas. That song is just irritating. But I guess I shouldn’t complain when I’m this slow at updating.
Det er 16. desember, og jeg er fullstendig klar over at Dagens Blogger-spalten ikke ble en julekalender, men en slags semi-fast spalte. Uansett er dagens blogger Astrid Meland.
Astrid Melands blogg veksler mellom morsom og alvorlig, frekk og inderlig, dyp og overfladisk, så fort at du ikke alltid er helt sikker på hva du sitter og leser. Det bør altså ikke komme som noen overraskelse at hun jobber i Dagbladet.
Selv mener hun at "den mye omtalte Dagbaldet-schizofrenien er jo genial. Den burde fått en diagnose med artigere fortegn. Bipolar? Manisk depressiv?"
Det jeg liker best med denne bloggen er det varme forsvaret for den gode typen tabloidjournalistikk. Meland leder noe av det jeg faktisk leser hos Dagbladet, nemlig nettutgaven av Dagbladet Magasinet. Tabloidisering handler om å overbevise leseren om at saken bak tittelen, bildet og ingressen er verdt å lese. Jo bedre saken er, jo morsommere er det å lage tabloide innganger. Den kombinasjonen – tabloid inngang til viktig stoff – klarer hun både i blogg- og avisform.
Blogg: Astrid Meland
Twitter: @astridmeland
Utvalgte innlegg
Hvordan unngå skuffelse når du leser tabloide medier
Tabloidsakene vi liker
Hva gjør Wikileaks som ikke journalister allerde har gjort?
Nettordbok (inludert klikkhore selvfølgelig)
I have no interest in spending any time, money or energy on Christmas gifts this year.
Usually I really enjoy it. I’ve never understood people who find Christmas stressful. Hosting parties, giving gifts or preparing turkey isn’t work, unless you’re getting paid for it. If it feels like slave labor, stop.
So this year, I’m stopping. The gift thing, that is.
No, I have not turned into a Grinch. I LOVE giving gifts. I love the feeling of accomplishment that comes from knowing that I figured out what you wanted – even better if I figured it out before you really knew yourself – and got it for you. If I love you, and I make you happy, that means I won! I mean, don’t we all feel that way?
The problem is, this is less fun at Christmas, because you’re expecting it. And because you’ll give me stuff which I may enjoy, but which I I could easily have done without. Our money could be put to better use in some other way.
Christmas gifts make no economic sense. You spend money on something someone else doesn’t want, and you get something you don’t want in return.
I must have been about ten when I first thought about this. My family had recently moved from one apartment in the US to a much, much smaller one in Norway, and I realized that I owned too much. I wanted space for Christmas. "Everyone just gives each other STUFF, with no regard to what they’re supposed to do with it," I thought.
To be honest though, I wanted some stuff too. I was ten, with no budget of my own. Whenever I wanted something, I would hint and hope until the next gift-recieving opportunity (September or December). Gifts were my main source of income.
These days, I work for a living. And I try to save as much of that money as possible for a future when I potentially won’t be working, because I’ll be at grad school or travelling or just being an unemployed journalist. I don’t want to take my savings and convert them into candles, soap and Christmas ornaments. Or into something I might love, something special because it came from someone special, something so special that I have to take it with me wherever I move, which means I can never just leave, because I love too many THINGS, and they won’t fit into my suitcase.
There are plenty of traditional Christmas songs that in all seriousness claim that gift-receiving (yes, only receiving. I’ve never given Santa anything) is the point of Christmas. Santa Claus is coming to town, for one.
Here’s the original Santa Baby by Eartha Kitt, plus a remix. This Christmas song, about a woman’s wish list including an apartment, a car and a fur coat, is actually not the most materialistic, over-the-top disgusting Christmas song ever. This is. ("On the 8th day of Christmas my baby gave to me: a pair of Chloe shades and diamond belly ring. (…) How I love him for his generosity." Ugh.)
No, out of all the songs about Santa and gift-giving, Santa Baby is my favorite. Because it’s a joke. Flirting with Santa Claus so that he will get you jewellery is so disgusting that it’s funny.
I tend to prefer the songs that suggest partying is the point of Christmas. And I don’t mean eggnog, Jingle Bell Rock and mistle-toe as an excuse for drunken hook-ups. I mean spending time with friends.
This philosophy led my friends to pool our gift-giving budgets and go out to dinner together last year instead of exchanging gifts. We’re doing the same thing this year. I love it.
Because really, all I want for Christmas is you. If you want to give me something, give me memories. I can take them with me even if I want to travel with just a carry-on. Take me out to dinner. Or sit down on a couch with me, (possibly open a bottle of wine) and give your full attention to our conversation for a few hours. Or invite me over and introduce me to your favorite movie.
Or give me a list of your favorite books and enough Amazon dollars to choose one of them for my Kindle.
Or give me money. I will think of you gratefully when your contribution becomes 5% of my plane ticket to Cape Town, or half of a book I want to read. Or a tiny little fraction of tuition at grad school. And because I’m more relaxed and less poor, when we’re out windowshopping and you look at some item for longer than necessary, I will get it for you. And I will feel like I won.
Continue reading for music videos
I have no idea what my answer to that question is, and last year that would have been a serious source of stress. This year, I hope to somehow combine friends and champagne. And follow my rules for a successful New Year’s celebration.
Here’s four versions of today’s song on Spotify and one on Youtube.
Gjennom Tordenbloggen har jeg oppdaget en (for meg) ny blogg. Den afrikanske farmen ser interessant ut av minst tre grunner:
1. Beskrivelsen: "i 2001 reiste jeg på feltarbeid til Namibia. Hadde jeg visst at jeg skulle bli værende, ville jeg pakket litt annerledes."
Dette er den ultimate fantasi. Å reise kortvarig (tror du) til et sted og så bare aldri dra hjem igjen. Altså å gjøre målet for en kort tur til et nytt hjem. Jeg leser gjerne historien til noen som har gjort nettopp dette.
2. Skribenten følger opp det beskrivelsen lover ved å fortsette å levere gode formuleringer i bloggpostene. For eksempel denne: "Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Til det var kontoret hans altfor rotete."
3. Jeg leser ikke så mange blogger som først og fremst omhandler skribentens liv, men denne skribenten ser ut til å ha en livsstil som er såpass langt fra min egen at det kan bli svært spenende.
Jeg vet ikke så mye om denne bloggen ennå. Kanskje jeg ikke liker den om noen måneder. Men akkurat nå føles det som når jeg begynner å lese en ny roman. Men i motsetning til en roman, er dette (tilsynelatende) sant. Og boken kommer ikke til å ta slutt med det første.
Blogg: Den afrikanske farmen
Jeg er borte fra datamaskinen min, så dere får heller få to blogganbefalinger i morgen. Let etter egne favoritter i Tordenbloggens finalister i mellomtiden.
Not much time for blogging today; I am sorting books again. Here is last year´s Christmas post for the 11th. And this is the song of the day on Spotify.
This version of this song always makes me want to dance. Fortunately, that’s exactly what I’m going to do tonight. Which is why this post is short. No time to blog – I’m going dancing!
Det er 10. desember, og dagens blogger er Virrvarr, også kjent som Ida Jackson. Det er ganske sannsynlig at dere allerede har hørt om Virrvarr. Hun er flere ganger kåret til Norges beste blogger, for ikke lenge siden var hun med på NRKs Trekant, og hun har gitt ut to bøker. Den siste handlet om hvordan man kan ta over verden – eller i hvert fall oppnå innflytelse – gjennom blogging.
Noen bloggere blir nemlig kjente fordi de blir kjente. De når en slags kritisk masse av enten svært mange eller svært innflytelsesrike lesere på en eller annen måte, og så er de plutselig "en kjent blogger", "bloggkjendis" eller "kjendisblogger" (Språkdebatt på E24-desken: Hva er forskjellen på en bloggkjendis og en kjendisblogger?) Dermed får de oppmerksomhet uansett hva de skriver, og lesertall/innflytelse går tilsynelatende bare oppover. Noen ganger forstår jeg virkelig ikke hvorfor de har kommet dit.
Det gjelder ikke Virrvarr. Hun er bloggkjendis (tror vi i E24 landet på at det var bloggkjendis som var det mest dekkende begrepet) fordi hun skriver godt om interessante temaer. Derfor leser jeg bloggen, og anbefaler dere å gjøre det samme.
Jeg viser til det Virrvarr selv har valgt ut som godbiter fra arkivet. De utvalgte innleggene under er innlegg som har betydd spesielt mye for meg.
Blogg: Revolusjonært roteloft
Twitter: @virrvarr
Utvalgte innlegg:
Mine beste bipolartips (mye av dette er generelt gode råd for å passe på egen psykisk helse)
Om å dumpe andre enn kjæresten
En bloggers anmeldelser av journalistene som intervjuet henne
According to Julie 