According to Julie

Voksenlesing og tidsriktige problemer

1 Comment

SPOILER ALERT! (men ikke mye)

Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth og Følg meg av Nils Gullak Horvei handler begge om konsulenter som misliker livene sine og feilaktig tror at både løsningen og problemet er mediet de kommuniserer med. I Følg meg forsøker Hans å unnslippe livet sitt gjennom Twitter. I Leve Posthornet! gremmer Ellinor seg over gamle håndskrevne dagbøker og bestemmer seg gradvis for at det livet hennes mangler er håndskrevne brev.

LevePosthornetJeg tenkte det skulle bli morsomt å lese romaner om konsulenter i Oslo (Ellinor er til og med kommunikasjonsrådgiver, sånn som meg!) Dessuten har jeg besøkt Nils, og Vigdis besøkte skolen min en gang, og det kom til å bli koselig å lese bøker som dermed var nært mitt liv på så mange måter.

Men jeg tok feil. Nærhet var verken morsomt eller koselig.

Nils synes jobben i rekrutteringsbyrå er både kjedelig og stressende. Han klarer ikke kommunisere med sin kone, som har en ME-diagnose og bruker tiden sin på å snakke om seg selv på TV og på Twitter. Sønnen hans nekter å bli voksen, noe som ikke er spesielt overraskende, gitt at foreldrene lar ham gjøre nøyaktig som han vil, samtidig som de er tydelige eksempler på at å være voksen er dødskjipt. Hans begynner å tvitre mer og mer, og får dermed stadig dårligere grep om livet utenfor Twitter.

Ellinor synes jobben i kommunikasjonsbyrå er både kjedelig og stressende. Hun klarer ikke kommunisere med sin kjæreste, som virker snill, men anonym. Hun mister en kollega, og når hun overtar hans jobb med å arbeide mot postdirektivet, får hun endelig noe å bry seg om. Horvei_FolgMeg

Romanene skildrer de situasjonene de skal skildre, på svært treffende måter: Jeg lo for eksempel av Følg meg, da jeg satt alene på toget (buss for tog!) og leste om fest sett gjennom øynene til to mennesker som helst vil hjem for å tvitre. Og jeg heiet mer og mer på Ellinor etter hvert som Leve Posthornet fortsatte. Men stort sett irriterte hovedpersonene i begge historier. Jeg klarte ikke å tenke på dem som noe annet enn eksempler på problemene sine, problemer som skal være typiske for vår tid: ukontrollert bruk av sosiale medier, ensomhet, meningsløshet.

Jeg ville ikke leve i disse karakterenes verden. Verre: Det irriterte meg at jeg gjorde det.

Hvis disse menneskene liksom lever i mitt univers, hvorfor kan jeg ikke ta kontakt med dem og be dem skjerpe seg? Si at det er åpenbart at kommunikasjon er løsningen for dem begge, men at det ikke spiller noen rolle om de velger Twitter eller posthorn, bare de kommuniserer med de menneskene de faktisk vil ha ordentlig kontakt med. Problemene deres og løsningene på dem eksisterer helt uavhengig av hvor de velger å notere tankene sine. Og som en fotnote: Twitter kan kombineres med et godt liv hvis man i utgangspunktet klarer å oppføre seg ordentlig.

I en morsom kronikk skrev Olav Brostrup Müller for noen måneder siden at det å le av seg selv fordi man samler “voksenpoeng” er latterlig: At vi blir voksne, kjøper voksenting som gressklippere, tar ansvar og slutter å late som om vi er barn, og det er bra. Jeg er for at folk skal ta ansvar. Og når jeg sier at jeg har samlet en del voksenpoeng er det bare en forkortelse for at jeg har en mastergrad, fast jobb som henger noenlunde logisk sammen med utdannelsen min, samboer og evne til å ta ansvar (og å lage helstekt kalkun til 10 gjester). Jeg trodde også jeg hadde evne til å lese bøker for voksne. Nye norske romaner om voksne med voksne jobber og voksne problemer.

Disse bøkene handler om voksne som ikke vil være voksne, som til tross for sine ytre sett fine liv ikke finner noen mening i tilværelsen. De handler om at vanlige liv er triste. De slutter svært forskjellig, og det er ikke bare trist, men underveis er det trist. Kanskje det var meningen at jeg skulle finne dem uhyggelige, fordi de liksom minnet meg om hvor tomt og meningsløst mitt eget liv er. Men mitt liv er fullt av mening – og av problemer som jeg er smertelig klar over at Twitter og brev ikke kan fikse.

Etter å ha lest disse bøkene hadde jeg et akutt behov for å veie opp med den dystopiske fremtidsromanen A Calculated Life, og store mengder Buffy– og Angel-episoder. Jeg ville inn i univers med vampyrer og cyborgs. Her er problemene langt fra realistiske, men de er i det minste mer interessante enn mine egne.

Er det noen der ute som fremdeles synes det er rart at fantasy-litteratur for ungdom er blitt så populært hos voksne?

Dette er ikke dårlige bøker; da ville jeg ikke giddet å lese dem ferdig. Jeg skjønner ut fra anmeldelser ellers at ganske mange er uenig med meg i min opplevelse av at dette var mest trist. Kanskje de er voksnere og kjenner seg igjen i fortellingene. Men jeg håper ikke det. Jeg håper dere har det bra.

Les også:
Siri Hustvedt skriver realistiske romaner om voksne som jeg
virkelig lever meg inn i. De er likevel fryktelig triste.

One thought on “Voksenlesing og tidsriktige problemer

  1. Pingback: This week: Two mini book reviews and some other stuff I read and listened to « According to Julie

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s