According to Julie

Amerikansk politikk – presise fordommer

Leave a comment

I en pause mens jeg leste til en eksamen i “American Presidential Elections”, åpnet jeg Aftenpostens nettsider om det amerikanske valget. Forsidesakene var deprimerende: rykter om Obamas kokainmisbruk og kåring av Obamas kone til mest sexy kvinne i amerikansk politikk. Heldigvis skriver Aftenposten også gode artikler om valget, men de skriver lite om hva kandidatene mener politisk. Det er imidlertid ikke Aftenpostens feil hvis norske lesere får inntrykk av at amerikansk presidentvalg handler om rykter, meningsmålinger, støtte fra de riktige menneskene, dramatisk medieomtale, skandaler og kun vage politiske uttalelser. Det er i stor grad det amerikansk politikk dreier seg om i praksis.

Artikkelen ble trykket i Argument 3-2008. Den er basert på en midterm eksamen i faget "American Presidential Elections" der spørsmålet var: "Who will win the Democratic primary elections in Ohio and in Texas?" Jeg forutså valgresultatene – så forutsigbart kan amerikansk politikk være.

Amerikansk valgforskning er like mye statistikk, medievitenskap og sosiologi som det er statsvitenskap. Valgforskere og statsvitere spår valgresultater basert på gjennomsnittsalder og gjennomsnittsinntekt i enkelte delstater. Dette kalles “electoral sociology”. Norsk media skriver ofte humoristiske omtaler om hvem som er den typiske SV-velger eller den typiske Høyrevelger, men i USA er slik kunnskap svært viktig i studiet av valget. En del demografiske “lover” har riktig nok vist seg å være myter. (For eksempel er det ikke sant at latin-amerikanere alltid stemmer på Hillary Clinton.) Likevel betaler politikere rådgivere for å undersøke hvilke befolkningsgrupper som støtter dem, og hvor disse bor. Endringen av valgkretser og varierende valgregler fra delstat til delstat og fra parti til parti, betyr at å kommentere politikk i USA i stor grad er å snakke om tall.

En stemme er en stemme

I følge Steven Ekovich, førsteamanuensis i statsvitenskap og historie på The American University of Paris, kan man rangere amerikaneres kriterier for å velge presidentkandidat slik: Først kommer den individuelle kandidatens personlighet, deretter partitilhørighet, og på tredjeplass kommer politiske synspunkter. For Ekovich, som beskriver seg selv som “poll junkie”, har ikke dagen begynt før de nyeste meningsmålingene, valgresultatene og politiske kommentarene er sjekket. Men en stemme er en stemme, enten den er avgitt av en politisk ekspert eller en som stemmer etter magefølelse og tradisjon. Og de aller fleste som stemmer i USA tilhører den siste kategorien.

Betydningen av personlighet er ikke overraskende, gitt presidentens politiske og symbolske makt. Det forklarer hvor viktig det er for amerikanere hva Obamas prest mener, og hvor vanlig det er at kandidatenes familie også blir offentlige personer. Amerikanske presidenter er ikke bare valgte representanter; de er symboler for hele den amerikanske befolkningen.

Stemmer som foreldrene

Er ikke partitilhørighet et uttrykk for politiske synspunkter? Ikke nødvendigvis. De ideologiske skillelinjene er ikke så klare i amerikansk politikk som de er i europeisk. Begge de store partiene er på høyresiden, og forskjellene mellom representantene innen hvert parti kan være like store som forskjellene mellom partiene. Både Republican og Democratic Party er koalisjoner av lokale partier og delstatspartier med varierende syn. Presidentkandidater må ikke provosere de forskjellige delene av sitt eget parti, og dette forklarer hvor utydelige kandidatene ofte er om hva de egentlig mener. Identifikasjon med det ene eller det andre partiet er derfor ofte et resultat av tradisjon og demografi.

Over en tredjedel av amerikanere er independents, dvs. ikke partimedlemmer. Likevel er nesten alle knyttet til enten Democrats eller Republicans, lenge før de er gamle nok til å stemme. De aller fleste stemmer slik foreldrene gjør. Amerikanske valgforskere snakker om “røde stater” og “blå stater”, der det ene eller det andre partiet alltid vinner. Med bare to effektive partier, blir det å bytte partitilhørighet langt mer dramatisk enn det er i et land med flere partier – det blir i større grad å gå over til “den andre siden”.

Demografiske lover

Tilknytningen til enkeltkandidater er selvsagt ikke like stabilt som partitilhørighet. Man kan bli født inn i en Democrat-familie, men man er ikke født med kunnskap om hvem Barack Obama er. Likevel er det mye electoral sociology også innenfor partiet.

I årets primærvalg er det kun små politiske forskjeller mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Men det er ikke politisk syn som avgjør. Det er stil, personlighet og image. Her er det forskjeller mellom kandidatene, og dette avgjør hvem som stemmer på dem.

Generelt stemmer kvinner, de over 65, de med lav inntekt og de uten college-utdannelse på Hillary Clinton fremfor Barack Obama. Denne gruppen har blitt omtalt som “Clinton’s coalition”. Obama har også en koalisjon: svarte, de med høyere utdannelse, rike, men liberale (i motsetning til konservative), og independents. Med ett unntak – Nevada – har Obama vunnet alle primærvalg som har foregått ved caucus.

Mellom 5. februar (Super Tuesday) og 4. mars (primærvalg i Ohio og Texas), vant Obama alle primærvalg. Media brukte ordet “momentum”. Momentum er effekten man oppnår når det ser ut til man er i ferd med å vinne. Jo mer Obama vant, jo mer sannsynlig var det at han ville vinne enda mer. I et politisk system der det kun er èn vinner – i motsetning til vårt eget proporsjonale representasjonssystem – lønner det seg nemlig å heie på den som vinner. Enkelte kommentatorer skrev imidlertid at å snakke om momentum fortsatt var å overdrive – frem til primærvalget i Wisconsin. Etter dette ble det skrevet artikler med overskrifter som “It’s Over” – mange mente at Clinton var ferdig hvis hun ikke vant Ohio og Texas.

Forutsigbart i Ohio og Texas

Wisconsin brøt demografireglene. Kvinner, amerikanere uten utdannelse og medlemmer av Democrat-partiet stemte på Obama. Blant de gruppene der Obama vanligvis har støtte, lå han enda lenger foran Clinton enn tidligere.

Resultatene i Ohio og Texas var ingen overraskelse. Clinton vant Ohio med mer enn 10 prosentpoeng. I Texas, som avholder primærvalg gjennom både primary og caucus, er resultatet komplisert. Clinton fikk 50,9% av stemmene, mot Obamas 47,4%. Likevel vant han 99 delegates, mens hun bare vant 94.

Demografisk sett er Ohio en Clinton-delstat. Sammenlignet med USA som helhet er Ohio eldre og fattigere, med en høyere andel kvinner og en lavere andel innbyggere med høyere utdanning. Obamas koalisjon er ikke sterkt representert i Ohio. Det er imidlertid en del studenter i Ohio, og unge velgere pleier å støtte Obama. Til gjengjeld stemmer yngre amerikanere langt sjeldnere enn de eldre. Reglene for delstatsvalget i Ohio førte dessuten til at mange Ohio-borgere allerede hadde avgitt stemme før Obama vant Wisconsin, slik at en eventuell momentum-effekt ble svekket. Ohio stemte gjennom primary, ikke caucus, noe som også er til Clintons fordel.

Texas var mer usikkert, og resultatet ble også usikkert. Sammenlignet med USA som helhet, er det i Texas en lavere andel hvite, en lavere andel svarte, og langt flere latin-amerikanere. En demografisk “lov” som har vist seg å være en myte, er at latin-amerikanere stemmer på Clinton. Texas hadde imidlertid en god periode under Bill Clinton, og Clinton har sterke bånd til Texas, spesielt blant latin-amerikanere. På den andre siden, selv om det er en lavere andel svarte i Texas enn i USA generelt, er det dobbelt så høy prosent svarte i denne delstaten som i Wisconsin. Demografisk sett er Texas ganske tilsvarende California (der Clinton vant med åtte prosentpoeng), men med en større svart befolkning.

Stemmereglene i Texas er kompliserte, men de virket til Obamas fordel. Delegater ble fordelt både gjennom primary og caucus. Ekstra delegater ble gitt til områder i delstaten som tidligere har hatt høy valgdeltagelse. Det er i disse områdene Obamas tradisjonelle tilhengere bor. Clintons latinamerikanske tilhengere bor stort sett i områder uten slike ekstra delegater. Dermed kunne Clinton få flest stemmer, selv om Obama «vant.»

Texas er en Republican delstat. I Texas stemmer velstående og høyt utdannede hvite – som ville st&#24
8;ttet Obama – sannsynligvis ikke i Democrat-valget i det hele tatt. Og det vil være nesten umulig for Democrats å vinne Texas i selve presidentvalget. Ohio er imidlertid en av de få delstatene der valget mellom Republicans og Democrats er vanskelig å forutsi.

Nye regler?

Obama har klart å mobilisere nye velgere. Han er populær blant unge, men han har også fått eldre amerikanere som aldri har stemt før, til å registrere seg som velgere for første gang. Dermed har han endret den demografiske sammensetningen av USAs velgere. Det er ikke sikkert de gamle reglene gjelder fremdeles. Når amerikanere skal velge president, er det imidlertid mange av disse nye velgerne som ikke vil stemme på noen hvis de ikke får mulighet til å stemme på Obama.

“For å tegne et nytt politisk kart, må du tro at de demografiske skillelinjene er endret,” sier Ekovich, “Det gjør Obama.” Dette er en av de viktigste forskjellene mellom ham og Clinton. Med andre ord: selv når man beskriver kandidatenes politiske overbevisninger, handler det om demografi.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s