According to Julie

Politikk

2 Comments

Jeg studerer politikk. Men jeg er ikke politisk aktiv ut fra mange andres målestokk: Jeg er ikke medlem av et politisk parti, jeg har vel kanskje vært med to demonstrasjoner i hele mitt liv, og den ene gangen jeg stemte, bestemte jeg meg for hvilket parti jeg skulle stemme på da jeg allerede var inne, ikke bare i valglokalet, men i selve avlukket.

Hvorfor?

Det kan være fordi jeg først og fremst er interessert i internasjonal eller overnasjonal politikk, som får mindre dekning i media og som det ikke stemmes over og debatteres over i samme grad som innenrikspolitikk. Eller det kan være fordi det å være "politisk aktiv" fører med seg så mye annet tull at jeg ikke orker.

Alt for ofte føler jeg at jeg tvinges til å gruppere meningene mine, at hvis jeg har mening A må jeg  nødvendigvis ha mening B, og det bare fordi det er vanlig at mennesker som mener A også mener B, ikke fordi det er en logisk sammenheng mellom de to meningene. På en debatt om blogging var det en skeptisk innleder som spurte: "Hvordan skal man vite hva disse bloggerne står for, om man ikke vet hvilken gruppe de tilhører?" Vel, men kunne jo prøve å lese det vi skriver, tenkte jeg. Det er jo nettopp det som er poenget med politisk blogging: å kunne uttrykke sin mening med en selvstendig "stemme". Det er menneskelig og fornuftig å forsøke å sortere enkeltsaker etter steriotyper, men det er like fornuftig og viktig å gi disse steriotypene fleksible grenser, og å tenke seg litt om før man plasserer nye tilfeller i utdaterte båser.

For noen måneder siden var det en som mente at han med 100% sikkerhet hadde funnet ut hva jeg stemte, uten at jeg hadde diskutert politikk med ham, ja, uten at jeg egentlig hadde snakket noe særlig med ham i det hele tatt. Det som bekymret meg, var ikke hvor rett eller feil han tok, men at han var så fullstendig sikker på at han gjettet riktig. Ikke bare viser dette en overdreven tro på steriotyper, men et etter min mening veldig feilaktig syn på politikk generelt. Demokrati kan ikke handle om å stemme bare etter det som lønner seg for deg personlig og menneskene i din gruppe. I så fall ville mindretallet alltid hatt store problemer. Man bør stemme etter det man mener er mest fornuftig generelt, men hvis alle virkelig gjør det skulle det vært helt umulig å se på noen hva de stemmer.

Med mindre måten de kler seg på og oppfører seg på er tegn som med vilje viser hva de mener. Og her er vi tilbake ved det sentrale problemet, som Saccarina beskriver veldig godt. Jeg vil ikke ha en hel politikk-pakke. Jeg vil finne ut hva jeg mener fra sak til sak.

Det ville vært langt mer praktisk å bare melde meg inn i et eller annet. Andre ville visst hva jeg stod for, jeg kunne skrevet "politisk aktiv" på cv-en, og jeg kunne få ferdigformulerte argumenter fra mer erfarne partifeller. Da ville jeg hatt mye mer å slå i bordet med under politiske diskusjoner med medlemmer av andre partier. Nå må jeg stort sett improvisere frem argumentene mine, og i mange saker vet jeg ikke hva jeg skal tro. Jeg er veldig skeptisk til å uttale: "sånn er det" hvis ikke alle fakta er kjent, siden det er fakta og ikke ideologier som er det avgjørende for mine konklusjoner. Og jeg vil gjerne bruke litt tid på å høre de ulike argumentene og veie dem mot hverandre, men da er gjerne de andre for lengst gått over til det stadiet der de enten er lykkelig enige og roper høyt om hva som må gjøres, eller helt uenige og konkurrerer om å rope høyest.

"Det er naivt å ikke ta et standpunkt", får jeg høre. Likevel er det grunnleggende i vitenskap at man skal forsøke å motbevise hypoteser for å styrke dem. Derfor, for å ha et vitenskapelig forhold til politikk, kan man gjerne ta standpunkt men man må være åpen for at dette standpunktet kan endres. I motsetning til enkelte andre, mener jeg at objektivitet er en bra ting.

Jeg husker da jeg oppdaget at jeg kunne være interessert i politikk selv om jeg stemte "vet ikke" i skolevalget. Det var fantastisk å oppdage hvor spennende disse problemstillingene egentlig var, hvis man så bort fra de dagligdagse aktivitetene til enkeltpolitikere og den selektive argumentasjonen til de berørte partene. Problemer oppstår hvis jeg ikke skal kunne bruke denne kunnskapen fordi politikk og vitenskapen om politikk regnes som to helt adskilte ting. Kanskje det er helt feil av meg å stille vitenskapelige krav til politiske synspunkter utenfor Blindern. Men at ord skal ha helt andre definisjoner innenfor vitenskap om politikk enn det de har innenfor egentlig politikk virker ikke logisk. Det kan argumenteres for at man bør forenkle politiske og ideologiske synspunkter for å gjøre det forståelig for de menneskene som kun er aktive som velgere, de menneskene som egentlig ikke er interessert i det hele tatt. (Nazistene argumenterte for dette.) Har man viktige beslutninger å ta, bør man ikke grave seg ned i teorier og vitenskapelige definisjoner bare for å gjøre det. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer, skal man lage nye kart. Men det må ikke bli sånn at de gamle kartene studeres i detalj av statsvitenskapstudenter, nye kart utarbeides av forskere og er utdaterte innen studentene får kjøpt dem på Akademika, og ute i skogen er det viktigere å gå sammen med en gruppe med matchende turutstyr enn å egentlig tenke over hvor man går.

"I have come to the conclusion that politics are too serious a matter to be left to the politicians", sa Charles de Gaulle. Jeg vet ikke hvem han mente skulle ta seg av politikken. Men jeg håper det finnes plass til objektivitet, grundighet og vitenskapelighet… og at man kan komme til denne plassen uten å bruke år på å rope slagord man bare delvis tror på.

Opprinnelig skrevet litt etter litt, som pauseaktivitet da jeg satt alene på Blindern og leste til eksamen i Politisk Teori. 

 

2 thoughts on “Politikk

  1. Da jeg leste dette, hørte jeg samtidig på rulletekstmusikken til “The Notebook”.
    Jeg fikk nesten tårer i øynene. Det kan være fordi jeg nettopp nøs seks ganger på rad, men du skriver også veldig, veldig bra. Hadde bare lyst til å si det, nok en gang. Og beklager at denne kommentaren ikke handler om politikk sånn egentlig.

  2. heidi karethe – tusen takk.
    Og det er ingenting å beklage. Dessuten er jo faktisk innlegget ganske trist.
    God bedring.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s