According to Julie

Kaffebarguiden: Stockfleth’s

Leave a comment

Det er kanskje urettferdig for alle andre kaffebarer at jeg begynner kaffebarguiden her. Stockfleth’s har byens beste kaffe. Det er vanskelig å slå akkurat det.

Den første boken min om kaffe heter "Bønner i byen" og er skrevet blant annet av Tim Wendelboe, som har jobbet her. Det er dette som er årsak til at jeg i starten så på Stockfleth’s som fasiten når det gjaldt kaffe, men det er den virkelig gode kaffen som gjør at jeg fortsatt gjør det. Stockfleth’s har i følge Aftenposten byens best caffe latte, og det er det eneste stedet jeg selv bestiller dette – jeg tror faktisk det var det første jeg bestilte her noensinne, nettopp for å teste Aftenpostens påstand. Det siste året på videregående sluttet jeg med kjemi og hadde plutselig 5 fritimer hver uke. Stockfleth’s ble da en stamcafé for alvor: hver tirsdag, mens resten av klassen pugget vekten av ulike molekyler, satt jeg på Stockfleth’s og gjorde lekser i fag jeg likte eller bare leste gode bøker.

Stockfleth’s har stadig flere avdelinger. Den opprinnelige Stockfleth’s caféen ligger i Lille Grensen, og det var også der mitt tirsdagsrituale stort sett fant sted, hvis det var plass til meg. Lokalet er nemlig lite – alle sitter i nærheten av både alle andre gjester og kaffemaskinene uansett hvor man plasserer seg, men dette er kanskje noe av det som gjør dette til den koseligste Stockfleth’s avdelingen. Som lesecafé er nok Stockfleth’s i Tinghuset bedre, med større bord i riktig høyde for notatskriving og mange store vinduer som gir godt lys. Også her bør man føle seg litt heldig hver gang man får plass. Stockfleth’s i Prinsens gate har en stilig, litt minimalistisk første etasje som skjuler en mørkere kjeller med mer tilfeldige gamle møbler – perfekt hvis man har venner med bestemte og svært forskjellige meninger om hvordan en café skal innredes. Generelt er stemningen på Stockfleth’s preget av at det er en kaffeutsalgskjede som har blitt cafékjede: kaffen kom først, og stemning og image er bygget opp rundt det, med nøytrale farger og enkel, men ikke påtrengende minimalistisk interiør. I Lille Grensen er det en caffe latte tegnet på veggen, med beskjeden: "Caffe Latte er espresso med melk." Sånn i tilfelle noen lurte på det. Ellers er lokalene dekorert med diverse diplomer og premier til både kaffen og baristaene.

Stockfleth’s har ikke klippekort, og prisene er stort sett høye. Dette gjør de fordi de kan – fordi selv om det koster, synes selv en fattig student at det er verdt det. 

Hva bør man bestille? Hva som helst. Alt er godt, og selv caffe latte smaker faktisk kaffe her! 

Oppdatert 24. august 2007: Stockfleth’s har kaffekort nå! Man må kjøpe ganske mye kaffe før man får noe gratis, men siden dette var et av yndlingsstedene før det ble kortsystem, kan jeg ikke klage. Det var nok dette som skulle til for at Stockfleth’s virkelig skulle danke ut Kaffebrenneriet i konkurransen om mine utekaffepenger.

Oppdatert 26. oktober 2007: Etter et besøk på Stockfleth’s forrige uke forstod jeg virkelig frustrasjonene beskrevet i "Ristretto Rant". Ristretto kan være veldig godt, men jeg vil vite at det er det jeg får når jeg bestiller dobbel espresso. Og den bør serveres veldig raskt og ikke bare være bitter. Skummelt at jeg faktisk klager over dette uten det minste snev av ironisk distanse, og skuffende at det var Stockfleth’s som fikk meg til å skrive det.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s