According to Julie

Ingen grunn til å vente

1 Comment

Dette er en redigert versjon av en stil fra videregående skole. Den ble skrevet som en kommentar til denne artikkelen fra Aftenposten. Spørsmålet er hvorfor studenter kan så lite, og hva man kan gjøre på videregående for å sørge for at studentene er forberedt. Min reaksjon er: hvorfor vente helt til videregående?

Studenter har sviktende kunnskaper fra videregående. Hvorfor?

Hver tredje student opplever at de har for dårlige kunnskaper fra videregående skole. Dette skremmer forskere, og Arild Thorbjørnsen, avdelingsleder ved Læringssenteret, sier det er et uutnyttet potensiale i videregående skole. For å forberede elever på studenttilværelsen, foreslår både han og Kvalitetsutvalget å legge elementer fra høyere utdanning inn i den videregående skole. Dette kom frem i en artikkel i Aftenposten 20.03.04

Først vil jeg si at dette høres ut som et godt forslag. Artikkelen spesifiserer ikke hva Thorbjørnsen mener med ”elementer fra høyere utdanning”, men i utgangspunktet er det positivt å lære elever litt om studenttilværelsen i stedet for å la dem oppleve overgangen fra videregående som et sjokk. Problemet er at ingen har lagt merke til at det må være en tilsvarende myk overgang mellom barneskole og ungdomsskole og mellom ungdomsskole og videregående. Utdannelsen er en mangeårig prosess, ikke mange kortere prosesser, og dette blir tydeligvis glemt. Det er denne innstillingen som skaper problemer for studentene.

Det sies at det du ikke har lært et barn etter fylte tolv år kan du glemme å lære dem. Nå gjelder dette heldigvis ikke fagstoff, ellers ville mennesker stort sett ikke visst så mye om det. Dessuten lærer vi oss mye selv etter fylte tolv år. Men setningen sier et par ting om å lære likevel:

For det første er barn svært mottakelige for lærdom. Ikke nok med det, barn ønsker å lære. Seksåringer møter nå opp som førsteklassinger, fulle av forventning og nysgjerrighet. De venter på å få lære å lese og regne – og de skal vente lenge. Lesing begynner man ikke med før i andre klasse. Første klasse handler om å leke og å være snill mot andre. Lillesøsteren min hadde UNICEF på ”pensumlisten” som seksåring og ikke så mye mer. Selvfølgelig skal vi lære om UNICEF, og selvfølgelig er det viktig å leke, men det finnes et potensiale allerede i seksåringene som ingen gidder å utnytte. Resultatet er kjedsomhet, og kanskje også en forventning til at skolen ikke er lærerik eller vanskelig, bare kjedelig. Denne forventningen følger de fleste elever gjennom barneskolen. Kan det være derfor en del elever blir så sure når de endelig skal jobbe med skolen? Kanskje, for nå har de glemt at de engang hadde lyst til det.  

Overgangen til ungdomsskolen opplevde jeg som stor. Plutselig var det vi drev med blitt viktig. Alle jeg kjente stresset med karakterer – unntatt de som ga opp med en gang selvfølgelig. Lærerne våre minnet oss stadig på at vi hadde så utrolig mye å gjøre, så mye å lære. En gang fortalte klasseforstanderen min at hun hadde regnet ut hvor mange sider i læreboka som i gjennomsnitt måtte gjennomgåes i hver time i et fag for at vi skulle rekke gjennom alle. At hun i det hele tatt trengte å gjøre det, vitner om en total omveltning fra barneskolen.

Slutten av syvende klasse hadde prøvd å forberede oss for begynnelsen av åttende, det innrømmer jeg. Vi fikk karakterer på noen av prøvene, selv om de selvfølgelig ikke telte, og vi brukte en måned eller to på å gjennomføre et prosjekt for å lære hvordan vi skulle gjøre det. Likevel var vi ikke forberedt på arbeidsmengden eller på hvor lite tid vi plutselig hadde til rådighet. I stedet for en måned hvor vi fikk flere timer hver dag på å arbeide med et prosjekt, ble ungdomsskolens prosjektarbeid skjøvet inn i uker hvor vi allerede hadde det travelt med å gjennomgå et bestemt antall sider per tre kvarter.

Utviklingen fortsatte i samme retning, og derfor kan ikke jeg se at Thorbjørnsen har rett når han sier at det er et uutnyttet potensiale i den videregående skolen. Videregående er overbelastet som det er. Vi lærer masse på videregående – så masse at det er stressende. Jeg er stresset , og jeg har over fem i gjennomsnitt. Jeg kan knapt forestille meg hvor uoversiktlig skolehverdagen må være for de som sliter med å opprettholde en 2’er. Hvorfor hadde det ikke gått an å lære litt på barneskolen? Når læringen forsinkes med nærmere syv år samles det opp et enormt pensum som skal læres på alt for kort tid. I nesten alle fag må lærerne nedprioritere enkelte kapitler – vi kommer rett og slett ikke gjennom læreboken.  

Dette oppmuntrer til puggelærdom. Med mange prøver hver uke, og lange pensumlister i hvert av mange fag, tvinges selv de ”flinke” elevene til å pugge fakta i stedet for å søke en dypere forståelse av fagstoffet. Vi lærer oss det vi vet kommer på prøven, ikke noe særlig mer, og glemmer det ganske fort. Dette er et langt større problem hos elever lenger nede på karakterskalaen, men selv hos de mest motiverte og ressurssterke elevene finner jeg denne holdningen til skolen. Selvfølgelig er resultatet at vi ikke kan det vi burde kunne når vi starter som studenter – vi kunne det dagen før tentamen, men nå er det borte.

Som på ungdomsskolen, blir vi stresset av at lærerne er stresset. De vet de ikke greier å lære oss alt det vi bør kunne, og de trøster både seg selv og oss med at det er de som legger opp pensum til muntlig eksamen. Dette viser en kortsiktig tankegang og en innstilling om at det viktigste er å kunne det som skal til ved eksamen – det er visst derfor vi lærer ting i det hele tatt. Vi har glemt at eksamen er oppfunnet for å teste om vi kan ting som er viktige i seg selv, uavhengig av eksamen. Det er skolen som eksisterer for å gi oss kunnskap, ikke kunnskapen som eksisterer for at vi skal lære noe på skolen. 

Det andre som setningen om tolvåringer viser, er at det ikke er noe vits i å prøve å lære voksne mennesker folkeskikk. Slikt skal du ha fra barndommen av. Forskningen viser en ”ettergivenhetskultur” mellom lærer og elev: lærerne stiller ikke de kravene de burde stille til elevene. På videregående er lærerne generelt mer ”kompis” med elevene enn tidligere. Delvis fordi aldersforskjellen rett og slett blir mindre, og delvis fordi elevene etterhvert skal være såpass voksne at de ikke trenger like strenge regler som før. Dette er flott, men problemet er at ikke alle elever er så voksne. Elever som kommer for sent, glemmer bøker, ikke forbereder seg til timene, ikke følger med på undervisningen, osv. skaper en slitsom og uoversiktlig læringssituasjon for de som gjør som de skal. Det er den gamle reglen om at alt til slutt går utover de uskyldige. Selv skulle jeg ønske at lærere i videregående skole, og i stor grad også ungdomsskolen, praktiserte s
traffemetoden som er mye brukt på universitet: hvis du gjør noe dumt, som å komme et kvarter for sent, eller ikke forberede deg til timen, er det ditt problem. Døren er stengt, læreren går ikke gjennom stoffet som skulle vært lest, og hvis du stryker til eksamen kan du takke deg selv. Det høres brutalt ut, men det er sånn livet stort sett er. Eller som en ansatt ved BI har sagt: ”BI er ikke et solarium, det er et treningssenter.”  

For å få elevene til å trene aktivt på skolen (i stedet for å forvente at de kan bare kan sole seg) understreker lærerne hvor vanskelig ting er. Det er et gammelt triks – som dessverre også brukes på høyskoler og universiteter – å innprente i elevene at det de nå skal lære er kjempeavansert, så komplisert og vrient at de egentlig burde slippe å lære det, men siden det nå en gang står i læreplanen, så får de bare konsentrere seg maksimalt og forberede seg på intensiv pugging. Dette er demotiverende. For det første sender det signaler om at det er helt greit, faktisk forventet, å kjede seg på skolen. For det andre er det ofte ikke sant. Jeg har inntrykk av at lærere som sier dette, henvender seg til de elevene som ikke gidder. Dette er en trussel rettet mot de som ikke følger med. Problemet er at det selvfølgelig er de som følger med som hører den, og dermed virker trikset mot sin hensikt.

På min videregående skole var det undervisning i auditorium i noen fag. Dette er for å gi oss en følelse av hvordan det er å være student. Lærerne meldte om en omvendt normalfordelingskurve for karakterene i disse fagene: noen av elevene tilpasset seg den nye undervisningsformen svært bra, andre ikke i det hele tatt. Selv synees jeg denne undervisningsformen fungerer utmerket: den er effektiv, og hver elev er selvstendig og skal ta ansvar for egen læring. Dessuten er det grunnleggende riktig at hvis dette er slik det er å være student, bør fremtidige studenter forberedes på det med en gang.

Enkelte motstandere av denne undervisningsformen hevder at det er vanskelig å konsentrere seg i et rom med tre ganger så mange potensielle samtalepartnere og en lærer som ikke har kapasitet til å stirre truende på de som prater hele tiden. Hvis det er derfor noen ikke kan tilpasse seg audiotoriumsundervisning, lurer jeg på hvordan det vil gå med disse senere i livet.

Dette eksemplet viser at det ikke alltid hjelper med tiltak som i utgangspunktet er fabelaktige hvis den grunnleggende innstillingen er feil. For å forberede elever på studenttilværelsen – og livet generelt – anbefaler jeg derfor å begynne tidlig. Barn utvikler seg raskt. Derfor bør det forventes bittelitt mer av dem for hver måned, i stedet for at det plutselig forventes mye mer etter flere år på samme nivå. Lærere må tørre å forvente noe av elevene – og elevene må kunne forvente noe av lærerne.

One thought on “Ingen grunn til å vente

  1. Hei Julie! Takk for sist.
    Leit å høre om håndleddene dine. Sikkert seneskjedebetennelse. Kan kanskje behandles med antibiotika. En kjent journalistlidelse. God bedring og lykke til med studiene! Nyt sommerferien så lenge du kan.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s