According to Julie

Prahaminner – Work in Progress

1 Comment

Jeg fikk vite i går at jeg har vært borte herfra for lenge. Ok, det er ikke mye å si for tiden, men her er det jeg noterte i en liten blå skrivebok på et tidspunkt da det var mye å si: da jeg var på klassetur i Praha for et par måneder siden. Det hører med bilder til disse notatene, og jeg håper å få lagt dem ut snart.

En liten advarsel: forvent ikke en stor litterær opplevelse nå. Dette er et forsøk på å ordne svært uoversiktlige tanker. Dessuten er det stor fare for internhumor her, av typen som ikke er spesielt morsom eller forståelig for andre. De som var med meg på turen (og det var jo ganske mange) vil forhåpentligvis kunne mimre seg tilbake.

Mat i Praha

Rohlíky – bananformede loffrundstykker. Man blir sulten av å spise dem. Serveres til alt.

”Coffee with cream” betyr mye krem.

Vi hadde en koselig Kinamatmiddag i Josefov, det jødiske kvarteret, som ellers viste seg å være en skuffelse.

”Sjokoladecroissanter” kan vise seg å være Nutellacroissanter.

Kogo er en fin italiensk restaurant med overraskende lave priser og god service.

Hver morgen er det en ny variant av poppyseed kake til frokost.

Restauranten vår: Kalich, Junmanova 10 – de serverer Tartuffo!

Hvitløkschips gir dårlig ånde i et helt døgn!

Etter at diverse kresne kaffemennesker har undersøkt frokosten, konstateres det at det verken serveres te eller kaffe – bare grillet hytte – sannsynligvis te med litt Nescafé oppi.

Gatekjøkkenmat er ikke som i Norge: skal det være litt frityrstekt ost med majones og en shot?

 

Hotell Juno – hjem, stygge, sure hjem

Vi bodde i en forstad 10 minutters T-banetur fra sentrumsstasjonene Muzeum og Můstek. Vår stasjon het Střaznicka.

Střaznicka er et blokkområde med en matbutikk kalt Billa, som vi alle ble svært glade i. (At det ikke ble tatt med et Billa-flagg hjem som vi kunne hengt på veggen på Inter-fester, skyldes utelukkende at jeg var for lav til kunne stjele et.) Utenfor butikken sitter lydige hunder og venter. Ved Metroen er det et marked der man bl.a. kan kjøpe stenfrie druer, tåsokker, briller som er så stygge at de blir fine, klær som bare er stygge, sprit, vin, sjokolade, squash, paprika, store rosa briller, enda større rosa BH-er, men ikke grønne epler.[1]

Hotell Juno ligger i Solidaritetsgaten og er overraskende lite stygt innvendig når man tar i betraktning hvor usannsynlig vondt det er å betrakte det utenfra. Rommene er fine, men hvem fant på å henge opp hjernemasse og kalle det en lampe? Nå skal det sies at hotellet så penere og penere ut etterhvert som vi ble trettere og trettere for hver gang vi kom hjem senere og senere…

Naboene våre på hotellet var kilde til underholdning og frustrasjon: kor i grusomme gule caps, britiske skolejenter i uniform og overveldende mengder italienere. Hvordan greier italienere å finne på så mye å si til hverandre? Heldigvis ble vi alle godt passet på av en streng sikkerhetsvakt ved frokosten… og da vi kom hjem om ettermiddagen… og midt på natten… Siden det ikke var lov med alkohol på hotellrommet, var det denne mannens oppgave å straffe alle som bar Billaposer med et ekstraskummelt stirr.

Vi bodde i 9. etasje og brukte mye tid i heiskø og resepsjonskø. Å legge igjen nøklene i resepsjonen var ikke så lurt. Resepsjonistene var sure og så de gjestene de ville se. Ville de ikke se deg akkurat da, ropte de: ”MOMENT!” Vi måtte fylle ut skjema for å få lov til å få ekstra glass på rommet, men vi fikk dem aldri. Ikke fikk vi nok håndklær heller, men siden vi på forhånd hadde avtalt med personalet at det skulle være to håndklær på hver person hver dag, måtte vi ved slutten av oppholdet betale for de håndklærne vi ikke hadde fått – det var jo tross alt vårt ansvar at vi ikke hadde fått dem. Da vi måtte legge igjen 500 ekstra spenn på hotellet, føltes det godt å kunne betale i 1-korona-mynter. Ha!

 

Ukens mysterium: Hvem tok baderomsdøren til rom 9-13?

Teorier om den forsvunne dør:

Noen har ødelagt sin egen dør og vil unngå å måtte betale for skaden. De overfører derfor problemet til noen andre.

Inter-folk lekte nødt eller sannhet i fylla den natten…

Irriterte naboer av Hotell Juno er lei av at boligprisene senkes av tenåringsgruppene. De stjeler døren enten som en taktikk for å gi hotellet dårlig rykte eller som ren hevn.

Vaskepersonalet har stjålet døren og holder den skjult til vi drar igjen slik at de kan beholde depositumet. Dette er et triks de gjentar med jevne mellomrom for å snylte grupper for penger.

Det er italienerne.

 

Tsjekkere

De sier ”please” og ”yes, please” i alle situasjoner.

Vi: Thank you.

De: Please

Eller kelneren sier: ”Yes, please. Yes, please. Yes, please.” for hvert vinglass han skjenker.

”Litt miljøskadet av kommunismen må man si at de er. Å få en tsjekker til å ta initiativ… ja, det er vanskelig (…) Å få dem til å forstå at det er lov å ta feil, at det er feil man lærer av (…) Det er det vi sliter med, altså.” – Norske Skog mannen.[2]

Tsjekkerne er vennlige og serviceinnstilte – så lenge det ikke er jobben deres å være det.

”Blå djevler” finnes i alle land. Dette er en person som jobber med turister, kler seg i blå drakt og bruker sin jobb til å prate enten feil eller bare om seg selv.

Tsjekkerne er visstnok de mest ateistiske i Europa (i følge en slovakisk prest.)

Hvordan norsk oppfattes av tsjekkere, fikk vi vite da noen gutter på T-banen etterliknet oss: ”Vi skal av! Vi skal av! Kvakk, kvakk!”

 

Hørt i Praha

”Bussfahren ist cool!” -Turistbuss ved hotellet

“Om vi bare hadde valgt riktig smêr…" -Fadder-Eirik etter et ufrivillig besøk i Čàslav

”Do you know Thomas? He’s so good-looking!” -Britiske jenter har falt for Narve (aka. Thomas?)

”Signature of aliens” -Det må man ha for å få bo på Hotell Juno

”Jeg kom inn. Jeg så den. Den så meg. Og så ble det et hett øyeblikk hvor den
var det eneste i butikken (…) Nå har vi en date i morgen.” -Camilla har falt for en eplegrønn veske

”No grazie!” -Det eneste Ingvild hadde å si til de italienske guttene

”Tidligere denne uken ble vi vekket av fuglesang om morgenen. Nå er det fuglesang om morgenen som synger oss i søvn.” -Yngve filosoferer over utviklingen av utelivet gjennom uken etter en tur på natt-trikken

 

Svært ofte hørt i Praha

”Det står i boken.” -Julie og Camilla var godt forberedt
 

”Men dette er jo det stedet der vi loka!” -Ingvild loka over hele Praha
 

”Jeg tror jeg tar en rolig kveld.” -Ja, særlig.

 

Mandagens hendelser – en dag i Praha:

Jeg hadde fått for mye ”grillet hytte”. Kroppen ville ikke ta til seg mer, og jeg kunne ikke en gang innbille meg at jeg hadde drukket kaffe denne morgenen. Da var det ekstrasurt å vente utenfor senatet fordi Bendik hadde glemt passet som det viste seg at vi ikke trengte. Etterpå drakk vi overpriset kaffe, men vi tenkte at det ikke spilte noen rolle. For vi kunne sitte på et fortau og høre musikk sive ut fra en restaurant på den andre siden av gaten. Så tuslet vi i helt feil retning, men det spilte heller ingen rolle. For været var som sommeren, og vi fant det dansende huset. Så begynte det å bli for varmt da vi shoppet, men det spilte ingen rolle. For det gav oss et påskudd til å gå på restauranten vår og kjøpe Tartuffo! Så var det kanskje litt teit å sitte på restaurant og bare spise is, men det spilte ingen rolle. For da bestilte vi hvitvin. Og etter is og hvitvin løp Ingvild, Anna og Julie gjennom Prahas gater og det var ingenting som spilte noen rolle lenger…

 

 


[1] Camilla M. (fra Bergen) og jeg har oppdaget at smaksløkene våre er helt enige om at tomater, ost, lakris, kaffe Mocca og gule epler er VONDT, mens grønne epler, svart kaffe og gummibjørner er GODT. Vegetarianer-Ingvild sier vi er særere enn henne.

[2] I følge Anna minner Norske Skog mannen om de kjipe forretningsmennene i BI-reklamene og jeg ser absolutt poenget hennes. Men jeg takker ham for denne treffende beskrivelsen.

Advertisements

One thought on “Prahaminner – Work in Progress

  1. due to annoying lack of three vital Norwegian letter I will try my luck at English writing. Now that is not exactly a problem for me, but seeing how I always have been nervous about either writing or speaking English around you, it always is a big step. Also this stupid keyboard prevents me from typing without faults unless I read and reread and go over my spelling a hundred times over and a hundred times again. Now you may think that that is so typical of me, always blaming others for my mistakes and never actually taking responsibility for my actions. Well julie, that is wehere you are wrong. This keyboard happens to be japanese. (so there) and a slight touch on a wrong key not only gives you a different letter, NOOO, it suddenly changes your writing into Japanese, like so: 減れ伊編む.ウィ津への輪y尾fw吏員g亜nyティんgてゃt負けs宣せ意私わ丑です。yep. there you go.
    Also, the keys that are not part of the alphabet, have swiched places. Wich makes everything so hard to find.
    But hey, did I not have a point, you might wonder? Well , truth be told, not really. I just decided, seeing how I woke up early and with intense pains that I could see how you were and find your blog on the net. (yes I know that my pain hardly has anythng to do with my looking up your blog, but I wanted it to be mentioned so you would feel the correct emotions toward me (pity)).
    So there you are. And you are finally leaving the nest. Good. You feel scared? perhaps we could meet someday, with no obligations towards another and just eat yoghurt like two reasonable adults? We could, but then again I know you like coffee so infiately better. so let us instead feast upon caffeine one day and get lost by its spell. contact me, you know how. If you manage to find out who I am, that is.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s