Hvorfor jeg er i mot gratis skolemat

1. Gratis skolemat er ikke sunt. Har du prøvd å lage gratis mat til hundrevis av mennesker? Tror du da at det blir økologiske grønnsaker, dampet akkurat tilstrekkelig, slik at alle næringsstoffer er tatt vare på, med litt mager, men smakfull kalkunfilet og hjemmelaget, grovt brød? Nei, det blir ferdigmat, så billig og enkel som mulig. Kresne barn vil dessuten velge bort det de ikke liker, og mange vil da stå igjen med ensidig kosthold. Om disse fikk større valgfrihet, ved at de handlet med foreldre i butikken og valgt matpakke selv, ville de spist mer variert.
2. Gratis skolemat er ikke godt. Det er vanskelig å lage god mat til mange barn. Delvis fordi barn er kresne, og det vil bli umulig å komme frem til menyer som alle vil spise, men også fordi det er langt fra enkelt å lage smakfull mat i stor skala uten tilstrekkelig økonomi (se under). Skolematen på amerikanske barneskoler er kjent for å være helt motbydelig. Frister benløs, blodig kylling med ben, med litt melk – frossen eller sur; valget er ditt! – ved siden av? Trodde ikke det, nei. Og denne maten betaler amerikanske barn for. Hvor grusomt blir det når maten skal være gratis – altså laget med enda lavere kostnader?
3. Gratis skolemat gir ikke sunnere matvaner. Den blir ikke obligatorisk, så de elevene som heller vil kjøpe skolebrød og brus har stadig den muligheten. Den eneste eleven skolematen hjelper, er den eleven som liker billig, næringsløst brød og billig, smakløst pålegg, men som ikke gidder å tilberede dette om morgenen. Drømmen er at skolen skal gi elever det eneste varme måltidet de får om dagen. Hva med de som faktisk spiser varm middag allerede? Når ble det sunt å spise to middager? Er det ikke akkurat dette vi synes amerikanerne gjør feil: å spise et stort kjøttmåltid to ganger om dagen, og så gjerne droppe frokosten? Dette forutsetter dessuten at skolen alltid tilbyr fulle, varme måltider. Gi opp, da. Det blir bare dyrt og vondt. Og et lite tillegg: Frister ananas dyppet i melk? Hva med Snickers dynket i tomatsaus? Dette er eksempler på kombinasjoner av skolemat som mine amerikanske klassekamerater fant på. Se så sunne matvaner barn med skolemat har.
4. Gratis skolemat er ikke skolens oppgave. Når var det skole sluttet å være skole? Hvorfor er det skolens ansvar å oppdra, underholde, trene og nå også fôre elevene? Er det ikke greiere om skolen får én oppgave, som den kanskje kan greie å mestre, nemlig å utdanne elevene? Så kan foreldrene ta seg av resten.
5. Gratis skolemat er selvfølgelig ikke gratis. Noen må betale for den, men ikke elevene der og da, i kantinen. Skoler har aldri råd til noen ting, så hvor skal de få penger til skolemat fra? Jeg vil heller gå på skole i en bygning som ikke er direkte helseskadelig, med lærere som har penger å leve for og stoler som ikke faller fra hverandre – selv om jeg da må smøre matpakke om morgenen, stakkars meg.
Så hva er løsningen på problemet? Frukt er godt, ikke spesielt dyrt, lett (og dermed billig) å tilberede, og det finnes ikke et norsk barn som ikke har godt av mer frukt. Gi barna gratis frukt, og oppfordre dem til sunne matvaner uten å mase for mye. Jeg hadde gjerne spist hele fruktkurven om jeg hadde dette tilbudet på skolen. Men vent… det er mange skoler som allerede gjør dette. Ikke drøm om fulle måltider; bare fortsett med det dere allerede holder på med. Da var det egentlig ikke noe problem.
Et tillegg: har hørt at frukt ble prøvd ut på skolen til faren min da han var liten – og det var ingen suksess. Konklusjonen må altså bli: Enten fungerer skolefrukt, og da er det ingen grunn til å messe med noe som funker. Eller så fungerer det ikke, og hvis skolen ikke får til skolefrukt, hvordan i all verden skal de greie å servere hele måltider?

Snakk som Julie – Del 2

Importan – beskriver noen som er veldig opptatt, og veldig viktig og aldri har tid til deg. Trykket legges på siste stavelse.
Screapy – en kombinasjon av scary og creepy. Betydningen er litt fleksibel. Det er ikke snakk om noe som er ordentlig farlig-skummelt, men heller så teit at det er skremmende.
Frostost – har ingenting med kalde melkeprodukter å gjøre. Frostost er ekstra god frokost som gjerne inneholder noe søtt. For bløtkake er frokost, så absolutt. Uttales tilnærmet lik frokost.

Kampen om ordene

Norge er et lite land. Nylig reiste en menneskemengde på størrelse med Norges befolkning til Roma for å hedre paven – og de fikk alle plass i Vatikanstaten. Sammenlignet med en del andre små land har vi dessuten hatt en fredelig historie. Med unntak av andre verdenskrig, har det vært lite blod og gørr her siden vikingene tok seg sammen.
Å være nordmann kan derfor være som å sitte på en hytte på fjellet: det er kaldt, du er langt fra folk og det er lite som skjer, men du trives uten helt å skjønne hvorfor. Som hytteboere med kryssord, pusler nordmenn med språk.

A goldfish with a mind of its own

I never said I wouldn’t post quiz results

The person who wrote this test, thinks I’m a haughty intellectual. Why am I not surprised?

Link til bloggurat

Snakk som Julie – en ordliste

Springmais – den korrekte oversettelsen av det engelske ordet ”popcorn”. (Popkorn er feil)
Ostehud – enten den ekle ruglete siden av osten, som er enda mindre appetittlig enn resten, eller sånn hud man får hvis man har mange piercinger og tar ut alle sammen
Langbukseben – hårete legger som forårsaker at man ikke bør gå med skjørt (mye brukt når venninner låner klær, eksempel: ”Jeg kan ikke låne det skjørtet; jeg har langbukseben i dag”)
Sokkebeskytter – sko. Noen mener de bare finnes for å skjerme kule sokker fra regn, sand og søle. Jeg er ikke helt sikker.
Daffodiller – de blomstene som kjedelige mennesker kaller påskeliljer.
Tirst – det man er når man ikke er tørst. Tirst er for tørst hva mett er for sulten.
Skjap – dette ordet passet så fint inn i et kryssord at det måtte ha en betydning. Kanskje det kan bety halvveis juksete og bli brukt slik: “Du, den var litt skjap…”

Who’s insane?

I just found an article about Asperger’s syndrome (in Norwegian), which got me thinking about how the world views unusually talented people. While Asperger’s syndrome is real, isn’t it fascinating how we look at people like Bill Gates and Albert Einstein and assume that they must in some way be different from us, that there must be something “wrong” with them? As if it doesn’t occur to anyone that (warning, this thought is scary) maybe they’re just smarter?

So many people have said that there is a fine line between genius and insanity, but I don’t want to believe it. I’m not saying that an insane person can’t be a genius, but I refuse to believe that there is a certain limit to our natural intelligence and that if you overstep that boundary, you lose control of your mind. That idea is dangerously close to the belief that anyone smarter than you must be nuts.

According to this article, one of the symptoms of Asperger’s is a limited ability to interact with others, particularly people of one’s own age. But when children realize that they don’t think the way other children think, isn’t it a natural reaction to want to retreat away from others? In a documentary shown a couple of months ago on NRK, the mother of an unusually smart boy told her story. She said the day her son realized that he was different from the other children and that they were not going to change and start thinking like him, he became depressed.

This blog may end up looking very nerdy. So far the categories I’m writing in are Books and Other, and I have not added complaints about friends, links to Internet quizzes or anything personal (I’m not saying I never will). And somehow I’ve managed to spend the last three years doing advanced math and physics with future doctors and scientists (long story). But I’ve always considered myself too social, too girly and maybe even too pretty to be a real geek. Unlike this guy (who explains some things well very well in his article), I’ve never been bullied. I don’t see myself as different from everyone else, but sometimes I wonder if I should. I have been to parties where I’ve wanted to scream: “Am I the only non-idiot here?” before slapping the hostess and running away. And I have encountered so many silly prejudices, including:

• You are either creative or smart. Never both. You can’t be both artistic and good at math. (According to the best math student in the class)
• If you think about Einstein’s theory of relativity for too long, your brain won’t be able to handle it. (According to my physics teacher)
• The modern world doesn’t need mathematicians and scientists anymore. (According to a journalist in my country’s biggest newspaper)
• “Your favorite subject is MATH?!?! Seriously? Um… ok… uh…” (The host of a children’s program, while interviewing a nine-year-old girl.)

I’m beginning to wonder if all the insane geniuses throughout history lost their minds from over-exhaustion, or if all the “normal” people just drove them crazy.

Books I read too early

In my first post I mentioned how historical fiction filled a gap in my life as a reader. As a child I read and expanded my vocabulary very quickly, and the books written for my age group bored me. I reached for books with more complex language, and so I ended up reading books I basically didn’t understand. While I could read every word, I didn’t really get the stories because they were written for adults. Although my “currently reading” list was impressive at age ten, I now have to go back and read it all again. A few examples:
· When I was eight years old, we drove through California, and my parents listened to John Steinbeck’s Sweet Thursday in the car. I wanted to read this story too, so I did. I remember getting really hung up on the tiny details I did understand (for example, I though Mack was wrong to want names for chapters in books), but it took me half the book to realize that Joseph and Mary was one person.
· When I read My Name is Asher Lev, I was about ten. I had just moved back “home” to Norway, and I was supposed to relate to this book because I was a frustrated stranger in my own country. I never really got the point of the book, and I gave up halfway through. Asher Lev’s story was interesting to me in the way physics is interesting: because I couldn’t understand it. I sensed that I would like it if I did though, and I’m going to try again.
· In December 2004, I took an oral exam in English, and I was asked if I had read anything by Edgar Allen Poe besides the short story on my reading list. I said: “Well, I’ve read The Raven, but I was about eleven, so I didn’t really understand much of it.” This statement was apparantly very impressive – this girl was reading Poe at age eleven! Actually, I can’t remember when I first read this poem, so I was probably about seven to nine years old. I just reread it a few minutes ago.
This childhood habit of reading without understanding has had a strange effect on me. Sometimes I still find myself dutifully making my way through a text even though I only understand half of it. Then I’ll stop and wonder why I bother – is it because I love reading even when it’s pointless? Maybe I just feel that if I understand something right away, it’s boring. If a book never makes me think: “Huh?”, I’ve already outgrown it.

Welcome to my blog

Hi, and welcome to According to Julie
Jean-Jacques Rosseau once described his diaries as “the history of my mind”. This blog will show an everchanging snapshot of part of my mind – the part I don’t mind publishing on the internet where anyone can read it. My mind is written in two languages, and so is my blog.
The first post (for any non-Norwegians) is basically a list of the books and authors I like.

Svar på bokspørsmål

1) Hvor mange bøker eier du?
Kommer an på definisjonen av ”eie”. Prøvde nå å telle bøkene på rommet mitt og mistet tellingen litt før 400. Det inkluderte både fagbøker og romaner. Noe av det er lånt, men jeg har i tillegg en del bøker i vesker og i andres bokhyller.
2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Hmmm… kjøpte en del bøker da jeg var i USA i januar: What I Loved av Siri Hustvedt, The Lady and the Unicorn av Tracy Chevalier, Pirates! av Celia Rees, I Capture the Castle av Dodie Smith, The Sun Also Rises av Ernest Hemingway, The Man in the Iron Mask av Alexandre Dumas og Very Good, Jeeves! av P.G. Wodehouse. Har bare lest tre av dem siden det. Forklaringen er at jeg har fått og lånt en del bøker og dessuten oppdaget et skattkammer: huset vårt er fult av bøker arvet etter besteforeldrene mine. Nå henter jeg en ny bok fra ”familiens bibliotek” hver dag.
3) Hvilken bok var den siste du leste?
Leste Paul Austers The New York Trilogy for bare noen minutter siden. Den er stjålet fra pappa, så han måtte lese Aftenposten. En time før det satt jeg på bussen og leste Winds of War, en murstein av Herman Wouk, med sider så tynne som i Bibelen (men jeg liker den likevel). Og siste bok jeg ble ferdig med? Prozac Nation av Elizabeth Wurtzel.
4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Juksespørsmål! Jeg er overbevist om at denne spørretingen er beregnet på folk som er eldre enn meg. Jeg er bare atten, så alle bøker jeg har lest mer enn tre ganger, må være korte barnebøker. Jeg begynner ikke på nytt med en gang jeg er ferdig, uansett hvor bra den er (ok, det har hendt). Her er i hvert fall noen bøker jeg har lest flere ganger:
· The Lord of the Rings er selvsagt øverst på listen. Ikke bare fordi Tolkien imponerer meg og historien er god, men fordi den har blitt en del av min kultur. Jeg har hørt at Tolkien skrev om Middle Earth for at England skulle få litt sagn og myter som han mente at de manglet. Det er det LotR har blitt for meg: en historie jeg har vokst opp med og som jeg kjenner bedre enn folkeeventyrene og den norrøne mytologien.
· To Kill a Mockingbird, av Harper Lee, har jeg faktisk lest mer enn tre ganger, og hver gang liker jeg den enda litt bedre. I USA er den blitt en av de vanligste lese-med-skoleklassen klassikerne, men jeg er glad for at jeg fikk oppdage den på egen hånd.
· Jeg nevner alle amerikanske historical fiction bøker som jeg leste i barndommen under samme punkt. De har gitt meg et stort forsprang i historiefaget. Samtidig fylte de et tomrom da jeg hadde vokst fra barnebøker, men ikke forsto voksen litteratur med moderne kulturelle og politiske referanser. Jeg anbefaler Ann Rinaldi som har dekket omtrent hele USAs historie med romaner, og Celia Rees som har skrevet både om hekser og sjørøvere (skulle trodd hennes bøker var skrevet spesielt til meg).
· I en anmeldelse av Siri Hustvedts What I Loved, ble det skrevet: ”Paul Auster, much to his chagrin, may soon become the guy who’s married to Siri Hustvedt.” Noen vil si at dette er å gå litt over streken, men den eneste grunnen til at jeg begynte å lese Austers New York Trilogy er at han er mannen til hun som skrev What I Loved. Denne boken er så herlig detaljert. Personene er alle interessante mennesker som forteller leseren fascinerende ting når det ikke skjer noe annet i handlingen.
· Hmmm… et siste punkt… Da nevner jeg til slutt Hemingways noveller, det meste av Remarque, Adeline Yen Mahs bøker om kinesisk historie (nei, jeg har ikke lest Ville Svaner, men den er sikkert bra, og jeg skal nok lese den en gang) og Shel Silversteins diktsamlinger (for de har jeg lest sikkert 30 ganger).
Jeg kunne fortsatt en stund, men jeg ser nå at jeg heller må starte nye lister.
Boklister som kommer på denne bloggen etterhvert:
1. Ubetydelige, ukjente bøker som jeg elsker uten helt å vite hvorfor
2. Betydelige, kjente bøker som egentlig er dårlige
3. Bøker jeg har lovet andre mennesker at jeg skal lese en gang
4. En egen liste for de beste historical fiction bøkene

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Ha! Gjør jeg det, kommer liste 3 til å bli laaang. Dessuten kjenner jeg ikke så mange bloggere som ikke allerede har skrevet denne.