March 22, 2011
by accordingtojulie
Å lese Elin Ørjasæters nyeste bok, Det glade vanvidd, føles som å lese hele arkivet til en blogg på én dag: Den er en samling relativt korte meningsbærende tekster hvis eneste åpenbare sammenheng er at de har samme jeg-person. Her er hva Elin mener om tårer, foreldremøter, psykiske diagnoser, cruise, kosmetisk kirurgi, vinterferie og telegiro (faktisk). Det er velskrevet, og – siden jeg i E24 til tider fungerer som Elins korrekturleser legger jeg merke til dette – med påfallende få språkfeil. Men etter noen sider har jeg en potensielt bitende kritikk klar: Hva er nå poenget med dette da? Man skal være ganske interessert i Elin personlig for å skjønne vitsen.
Dette blir imidlertid ingen bitende kritikk. For gradvis går det opp for meg at gjennom tabloide formuleringer og personlige anekdoter trykker Elin på et ømt punkt hos meg, et blåmerke jeg har sminket over så lenge at jeg ikke lenger kjenner det igjen når jeg ser det.
"Moderskapet er alle kvinners, også feministers, såre punkt. Stikk oss her, og vi er forsvarsløse," skriver Elin.
På dette tidspunktet – side 52 – har Elin presentert leseren for forskerkvinnen, næringslivskvinnen, grunderkvinnen og kvinnene som gråter (det vil si de fleste av oss, selv om det ikke gir oss mer rett i konflikter. Mer om det senere). Fellesnevneren er rollesjongleringen kvinner driver med.
Det er her tekstene kommer litt for nært ting jeg prøver å ikke tenke for mye på.
Jeg er vokst opp med en pappa som først var doktorgradsstudent (altså alltid opptatt) og så foreleser/førsteamanuensis/konsulent/skribent/blogger (altså fortsatt alltid opptatt). Og en mamma som var hjemme. Pappa jobbet 200%. Pappa var kanskje i Kina, kanskje i India, kanskje inne på hjemmekontoret – jeg hadde ikke helt oversikt. Pappa måtte ikke forstyrres fordi han skulle ta eksamen. Mamma kunne høre hvordan dagen min hadde gått på hvordan jeg åpnet inngangsdøren. Mamma sørget for at jeg hadde hjemmebakt brød i matpakken (amerikanere kan ikke grovbrød). Mamma farget klærne mine fordi ingen butikker solgte svarte barneklær og sydde kostymer uansett hva jeg ville kle meg ut som. Mamma var alltid tilgjengelig.
I A-magasinet svarer en leser på et intervju med Elin: "Hun tør å si at hun angrer på at hun valgte karriere fremfor barna, det er det ikke mange som gjør. Jeg er en firebarnsmor som har valgt barn og familie fremfor karriere, og jeg er lei av alle disse karrieremammaene som alltid klager på dårlig tid, rekker ikke ditt, rekker ikke datt. Jeg får alltid høre: "Så rolige barn du har, hva har dere gjort?" – Hallo! Vi er der for dem, de trenger ikke streve etter oppmerksomhet!"
Og når jeg leser sånt, får jeg vondt i magen. Jeg kan ikke være hjemme med barn. Jeg blir rastløs av å være i min egen leilighet én dag. På mange måter håper jeg at jeg blir som foreldrene mine, men jeg kommer ikke til å rekke å være som dem begge på en gang. Og hvis jeg måtte valgt i dag, ville jeg blitt som pappa når jeg blir stor. Fordi jeg oppriktig tror at å være hjemmeværende ville gjort meg deprimert.
Nå representerer foreldrene mine motsatt side av en skala der de fleste norske kvinner i dag befinner seg nærmere midten. Utfordringen min kommer til å være å finne en balanse mellom de egenskapene jeg beundrer hos hver av dem.
Og det er nettopp det jeg kommer til å ta med meg fra Elins bok: Hun innrømmer at dette er en utfordring. At akkurat disse problemstillingene er vanskeligere for kvinner enn for menn, og at selv om det er blitt bedre, er det fortsatt ikke perfekt.
Alternativt kan man si at bokens poeng er å finne på side 138, der Elin skriver "Det er en dyd å ta seg sammen." Boken er et eneste stort SKJERP DEG! til overfølsomme, hypersensitive, politisk korrekte mennesker med diverse vage diagnoser. Og til meg, som sitter her og bekymrer meg for en hjem/karriere-balanse som (potensielt) ligger mange år inn i min egen fremtid.
Og til Elin selv, for hun er heldigvis klar over det når hun sitter i glasshus. Hun skriver for eksempel at alt kan spøkes med, unntatt det hun selv tar seg nær av.
Stein fra glasshus var en mulig tittel på boken, og jeg mener fortsatt at den ville vært bedre enn Det glade vanvidd.
Kvinner som holder hverandre nede nettopp ved å insistere på at kvinner alltid skal holde sammen, kaster stein fra glasshus. Kvinner som vil bli tatt på alvor, men som likevel prøver å bruke egne tårer som argument i diskusjoner, gjør også det. Norske, høyt utdannede kvinner med god jobb og et godt familieliv som klager på at det er så vanskelig å være kvinne, sitter definitivt i glasshus – men hvem har sagt at glasshus er noe bra sted å være?
Jeg mener bestemt at jeg gjør langt mer for likestilling ved å gjøre jobben min uavhengig av at jeg er kvinne, enn ved å bruke store deler av min tid på å snakke om at det er vanskelig å være kvinne og gjøre jobben min. Her om dagen sa jeg til en gutt: "Jeg er så lei av å høre at jeg er undertrykket. Det er faktisk ikke så vanskelig å være jente."
Men det er befriende når noen innrømmer at det er vanskelig innimellom likevel: At det for eksempel gjør vondt å reise fra barna sine for å dra på jobb ("Biologi kan overvinnes, men det er ikke spesielt trivelig mens det pågår.") Det kan være sterkt når noen som vanligvis er beinharde på å skille person og sak tør å skrive hva de føler.
Det hele bindes sammen i siste kapittel, "Verden", der Elin hever diskusjonen hun fører med seg selv til et globalt perspektiv. Riktig nok ved å beskrive egne erfaringer med cruise-ferie, men poenget kommer frem likevel: Vi profesjonaliserer husarbeid, og leier inn praktikanter med midlertidig oppholdstillatelse til å utføre de oppgavene vi ikke vil gjøre selv. Så kan vi få tid til både karriere og barn, mens damene som vasker gulvene og serverer drinkene våre føler seg heldige om de ser barna sine to ganger i året. Alle vil ha hushjelp, ingen vil at datteren deres skal bli hushjelp, og likestilling kan dermed gjenninnføre klassesamfunnet i Norge, nå med en internasjonal vri.
Det tok meg et par timer å lese boken – og over en uke å formulere hva jeg tenkte mens jeg leste. Ikke fordi den gjør noe som helst forsøk på å være dyp, men fordi jeg ikke liker 
29; innrømme at jeg er bekymret for å ikke klare å gjøre som mamma. Det er greiest når andre innrømmer sånt, så kan jeg bare lese det andre skriver. Så ja, boken er som en samling bloggposter. Men fra en blogg jeg ville ha fulgt med på.
Illustrasjoner: Aschehoug, PostSecret, acunat, lorenia (Creative Commons)
Les også:
Jeg liker ikke ost. Når jeg innrømmer det, blir folk stort sett irritert på meg. Jeg har fått fiender på grunn av ost. Folk stempler meg som barnslig, kresen, vanskelig, og overhodet ikke interessert i gode smaksopplevelser på noen måte. 
Det er som kjent ingen skam i å Google seg selv. Man kan finne ut mye rart, som for eksempel at E24s nye publiseringssystem tydeligvis samler alle artikler med min byline på 
Recent Comments